Værmeldingen i yosemite valley i sunny
california viste plutselig flere dager med mye regn. Vi var lite sugne på å ri
av stormen innestengt i et telt som kostet like mye som to flasker billig vin.
Derfor pakket vi sammen og satte kursen sørover mot Joshua Tree for å oppleve
klatring i en type ødemark vi ikke har i Norge – ørken.
|
Verdens beste roadtrip-land |
Roadtrip
i USA er gøy! Spesielt når man kjører gjennom gigantiske naturlandskap. Turen
til Joshua Tree begynte med å kjøre den lange veien opp til Toulumne Meadows,
fremdeles i Yosemite national park, men ganske annerledes enn nede i dalen.
Meadows ligger høyere, mer avsides og har mye lavere sirkus-faktor. Men granitt
mangler det ikke på. Veggene ligger strødd overalt. De er ikke like store og
ikke like vertikale som nedi dalen, men til gjengjeld er det ca 100 Hægefjell
og Øktertinder å se langs bilveien. Jeg har aldri vært enig med dem som kaller Nisse og Uskis for Norges Yosemite, men dersom det er denne delen de sammenligner med så ser jeg poenget. Forstår godt at mange valley-klatrere
flykter opp hit om sommeren når dalen blir for varm.
|
Toulumne |
|
Toulumne |
Videre
kjørte vi gjennom Bishop. Vurderte å stoppe ved et av de kjente buldrestedene,
men været begynte å bli dårlig så i stedet gikk vi for 4 store donuts – hver.
Det ble faktisk ganske kvalmt, men ned gikk de.
|
Det er viktig å ha klare mål |
Lenger
sørover ble det mer og mer ørken. Veiene var helt rette og strakk seg så langt
øyet kunne se. Det ble flatere og flatere og tanken på å være strandet i dette
landskapet ble mer og mer ubehagelig. Heldigvis hadde bilen god air-condition,
noe som kom godt med da vi begge bidro til lav luftkvalitet, på hver vår måte.
Utrolig
nok bor det ganske mange folk midt i ørkenlandskapene. Det finnes både
landsbyer og spredte hus over alt. Hva i all verden lever de av?
Til slutt
begynte de karakteristiske forvrengte trærne å dukke opp og da var det bare å
betale seg inn i parken og finne campsiten. Campen ved intersection rock er et
av de kuleste stedene jeg har overnattet noensinne med et helt absurd landskap.
|
J-Tree fåsds |
Dagen
etterpå var vi klare til å bryne oss på de merkelige steinformasjonene som
ligger strødd rundt forbi. Vi begynte med intersection rock og fant en 5.8 som
så fin ut. Først en kamin og så et flott flaksystem. Mens vi racket opp kom det
et par forbi som lette etter en 5.3. 5.3? Haha, det er jo ca norsk grad 2?
Tydeligvis amateur hour i J-tree tenkte vi.
Daniel
begynte på kaminen med godt mot, men den neste timen skulle bli en minneverdig
affære. Han kom seg 3-4m opp og fikk
satt et par sikringer, men så sa det stopp. Helt stopp. Uansett hva han prøvde
gikk det ikke oppover. Etter ca en time med kaving i 30 grader pluss måtte han
se seg slått av kaminen og ba om stramt tau. Den fremtidige lederen i TG var en
slagen mann da han kom ned, både fysisk og mentalt, og styrtet 3L vann på
direkten.
|
Det så bra ut i starten |
|
Men så begynte problemene |
|
Og 1 time senere var det over. Den selverklærte kamineksperten måtte resignere. Skandalen var et faktum. |
Så var
det min tur, men aldri i livet om jeg skulle opp i den kaminen. Jeg valgte en
5.9 som så mye koseligere ut. Og det var den, helt til jeg bestemte meg for å
ta begge taulengdene i en go og måtte kjempe mot masse taudrag på cruxet på
toppen. Det endte med fall, og pga elastikken bouncet jeg i et sva noen meter
nedenfor, og fikk en skade i hælen som jeg sliter med ennå.
Forståelig
nok kanskje så sank motivasjonen vår noe for videre vertikale utfoldelser.
Heldigvis finnes det nok av horisontale gleder i livet, og vi omfavnet en av de
aller største av dem og la oss til å halvsove i skyggen under intersection rock,
i påvente av at solen skulle bli litt mindre nådeløs. Slumretilstanden ble kun
avbrutt av sporadiske innslag av turister som lette etter klapperslanger.
Etter
hvert ble det ettermiddag og motivasjonen steg noe. Vi ruslet over til
"the old woman" for å prøve Double Cross, et 30m 5.7 håndriss som
skulle være en av de største klassikerne i j-tree. Ruta så fantastisk ut, men
da vi sto under den kjente vi begge på frykten. Den så rett og slett beinhard
ut. Etter en halvtime med utpsyking på innsteget hadde vi egentlig konkludert
med at ingen av oss ville. Men akkurat i det vi skulle gå klarte jeg å presse
frem et "greit, jeg må vel nesten prøve".
Ruta var
akkurat som vi forventet, både hard og fantastisk. Heldigvis holdt det helt
opp, og lettet kunne jeg klippe ankeret. Har aldri gått sånn i kjelleren på en
5- før… Daniel flashet den også på topptau, og dagen var reddet.
Vi
sjekket værmeldingen og så at det skulle bli bedre i yos. Godt, da kunne vi
stikke tilbake i morgen! Det hadde vært fett å teste mer av klatringen i
joshua, men det var på ingen måte like inspirerende som i the valley. Og
dessuten følte vi oss enda svakere her.
|
Stemning |
Ørken er
nådeløst på dagen, men om kvelden blir lyset mykt og temperaturen blir
behagelig. Vi la oss til på en stor stein og stirret opp på stjernene som
begynte å dukke opp mens vi drakk australsk vin. Hadde ingen vinåpner, men på
tur funker det heldigvis alltid å trykke korken nedi flasken. Vi lå og
diskuterte de store temaene: Hvor små vi var, hva vi betydde i den store
sammenhengen samt hvor vi trodde det var greit å spytte ut tannkrem.
|
Intersection rock campground at night |
|
Back to yos! |
Og med det var serien om yosemite-joiking over. Takk til alle trofaste lesere. Og takk til Daniel. Denne turen kunne jeg ikke gjort med noen andre på dette tidspunktet fåsds.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar