tirsdag 30. desember 2014

Rjukanturen som tømte flakskvoten for de neste ti årene

På: Øssa og meg
Andre: Diverse klatrekjendiser og mange utlendinger med stor overvekt av finner
Sent and done: Juledagsfossen (WI4, 3-4tau) og en del korte ruter på Krokan-cragget
Forhold: Kulse på kaien og sprø is første dagen, senere mildt. Generelt litt lite is.

2. juledag lot Øyvind og jeg jul være jul og tok turen til Rjukan. Selv hadde jeg bare vært der en gang før sammen med Daniel på sommeren for 1.5 år siden. Vi var så stoka etter å ha gått mot sola, som den gang var en skikkelig seriøs rute for oss, at vi kjørte helt til Rjukan for å kjøpe burger. Gode minner!

Men nå var det vinter og ikke så lett å komme seg til kuldedalen. Hadde en nær døden-opplevelse på veien da golfen fikk sleng på glattisen og havnet over i motsatt kjørefelt akkurat da en bil kom i mot. Unngikk bilen med en millimeters klaring, men smalt borti autovernet i stedet og smadret baklykten. Skummel start på turen. Et forvarsel om hva som var i vente?

Sjekket inn på Rjukan hytteby med den blodharry kroen og dro bort på old school hostel for å låne stegjern til øssa som klatret is for første gang på denne turen. Kult og laidback sted for klatrere, dropper lett hyttebyen til fordel for old school hostel neste gang fåsds.


Flott vinterstemning på Krokan selv om en del av linjene var litt tynne ennå
De to første dagene cragget vi på Krokan. Gikk noen korte WI3-4 og topptauet på noen søyler. Nesten 20 kuldegrader første dagen, heldigvis betydelig varmere neste dag. På sin andre dag på is noensinne kuttet Øystein seg selv på nesen med øksen sin. "Typical second day" kom det tørt fra en trivelig finne. Senere samme dag kom en ruttis fyr og soloerte en WI4 mens jeg topptauet naboruta. Han gikk rett opp som om det skulle vært en trapp og rullet seg en røyk på toppen. Vi ble stoka! Resonnerte oss i ettertid frem til at det må ha vært mr. Rein som kjent fra olsendriver.


"Typical second day"
Tredje dagen hadde vi blitt varme i trøya og bestemte oss for å sjekke ut juvet. Hadde blitt anbefalt Rjukanfossen. Vi rapellerte ned i den nesten klaustrofobiske kløften og begynte å kjempe oss gjennom løssnøen bort til fossen. Virket nesten som vi var de første der nede denne sesongen?

Det ble fort klart at det ikke ville bli lett å komme seg bort til fossen. Jeg tråkket gjennom isen i elven, og vi hadde på ingen måte lyst til å bevege oss over det lille vannet foran fossen, isen virket alt for skrøpelig. Å falle gjennom på et slikt sted ville i beste fall bli en fæl opplevelse.

Hit men ikke lenger. Vannet foran Rjukanfossen virket absolutt ikke safe.
I stedet gikk vi litt nedover i dalen og stanset opp foran Juledagsfossen. Den så tynn ut i starten, men den var da mulig? Toppen så i hvert fall ok ut.

Vi begynte å klatre og det var akkurat nok is til at det gikk greit, selv om isen var ganske tynn og råtten noen steder. Heldigvis var det god is på det bratte opptaket i starten og vi hadde fint driv oppover, og bra var det siden dagen nå var på hell.


Øyvind følger på en lett transportetappe midt i fossen.
Men så kom vi til den siste taulengden. Opp til her hadde alt gått greit, men den neste halvtimen skulle bli småepisk fåsds. 

Taulengden begynte med 30 meter svaklatring, gradvis brattere og brattere. Hele partiet besto av 1-2cm råtten is over glatt fjell med litt snø oppå. Prøvde å sette noen skruer der isen virket best, men de gikk bare et par cm inn og ville aldri holdt ett fall. Klatringen var ikke så vanskelig, men isen var så råtten at en øks når som helst kunne sluppet - og jeg ville tatt ett laaaangt faktor 2-fall rett i standplassen. Ville standplassen tåle det? Ville jeg tåle det? Slike tanker gikk gjennom hodet mitt hele tiden der jeg klatret oppover. Men allerede etter få meter var det for sent å snu og jeg kunne egentlig ikke gjøre så mye annet enn å fortsette oppover og håpe på bedre is.

Til slutt kom jeg opp til toppsøylen. Glede! Deilig og plastisk is! Jeg fikk satt en halvgod skrue som ga meg en liten mental hvil, og så var det bare å gønne på med den godt og vel 10-15m lange firersøylen. Et par meter opp satte jeg en god og lang skrue, den første skikkelige siden standplassen. Klatringen videre var tung men det føltes godt med skikkelig is igjen, is jeg kunne stole på. Er par meter fra toppen vurderte jeg situasjonen. Isen så ut til å legge seg, jeg følte jeg hadde kontroll, men siste skrue var ca 10m under meg. Jeg hadde en skrue igjen på selen. Sette den? Jeg visste ikke hva som ville møte meg over kanten. Kanskje måtte jeg sette standplass i is på toppen? Jeg konkluderte med at jeg burde spare den. Kjempetabbe!

To meter lenger oppe var det brått slutt på isen og jeg satte høyre øks rett i en meter dyp puddersnø som lå oppå skrånende glatt fjell. Jeg begynte å sette venstre øks og så skjedde det - høyreøksen glapp! Jeg begynte å tippe bakover, men ved et under hektet øksen seg fast litt lenger nede og jeg klarte å holde meg igjen. Jeg unngikk dermed et fall på 20m hvor jeg hadde truffet fjell lenge før tauet hadde strammet. Det kunne blitt stygt.

Jeg slapp altså med skrekken i første omgang, men jeg var ennå ikke oppe. Jeg prøvde å få tyngdepunktet over toppen og inn i løssnøen. Men det gikk ikke! Jeg mistet fottakene og begynte å skli sakte bakover igjen mot avgrunnen. Aaaaah nei! Jeg var jo så godt som oppe! Bare fem meter fra bilveien! Kom jeg til å dø nå? Rakk å tenke tanken. Hadde vært livredd hele taulengden, men nå var jeg nesten forbi det stadiet.

Men så skjedde enda et under. Den ene fronttaggen på venstre stegjern hektet i ett eller annet i siste sekund. Jeg befant meg i limbo, der en eneste feil bevegelse ville sende meg helt utfor kanten. Uendelig sakte fikk jeg gravd meg ned til litt fastere snø med venstre hånd, og med en siste kraftanstrengelse fikk jeg vippet meg over kanten og kunne synke sammen i snøen på toppen, helt knust, men lettet over å være i live.

Jeg gikk opp de siste fem meterne og satte standplass i autovernet akkurat i det dagslyset forsvant. Øyvind fikk nå gleden av å følge driden i mørket, ganske rystet etter å ha sett kampen min i toppen, men han kom seg greit opp bortsett fra at han måtte ha litt hjelp fra tauet på slutten av søylen. 


Endelig oppe ved veien, merkelig blanding av eufori og tomhet.
Tilbake i hytten orket vi nesten ikke bevege på oss. Bare å komme seg opp fra sofaen og sprette en lucky jack hver føltes som et nesten uoverkommelig prosjekt. Syntes forresten lucky jack passet bra for anledningen.

Jeg lå lenge søvnløs den natten, til tross for at jeg var dødstrett, fysisk og mentalt fullstendig utladet. Denne turen kunne gått fryktelig galt, det skal nesten ikke være lov å komme uskadd fra noe sånt. Jeg blir fysisk dårlig når jeg tenker tilbake til minuttene jeg tilbrakte på den jævlige uttoppingen. Men det er ikke annet å gjøre enn å takke fru fortuna, skrive det på erfaringskontoen og kjenne på hvor ufattelig godt det er å være i live. Og jeg kjenner det gjør godt å skrive det ned og dele det med andre, andre som forstår. Selv om det ikke akkurat er noe å være stolt av.