I en periode uten de aller største eventyrene - klatremessig i hvert fall - legger jeg ut en historie fra tiden før denne bloggen så dagens lys. Faktisk er det fra min aller første skikkelige klatretur i fjellet, og det på selveste nordvesteggen på Innerdalstårnet (aka Blåfjell fra Jul i Blåfjell). Også den gang syntes vi at turen var fantastisk, men først nå i ettertid som jeg har fått litt flere turer på CVen forstår jeg hvor utrolig denne linja fra skaret mellom Litletårnet og Innerdalstårnet faktisk er.
 |
| Store speil på vannet der, hvem er dronningen i dalen her? Det er deg det Innerdalstårnet. |
S&D: Innerdalstårnet via nordvesteggen (5-, 5tl)
På: Daniel, Eirik, Halvor og meg
Andre: Dugnadsgjeng på DNT-hytta
Forhold: Perfekte vårforhold. Tørt, klart og kjølig.
Daniel, Eirik og jeg hadde blitt kjent på et trad-kurs på Agdenes, på tampen av utesesongen i 2012. Vi klatret en del sammen i løpet av vinteren og pugget olsendriver utenat, men særlig større eventyr enn Lyneggen hadde det ikke blitt anledning til. Men nå var det blitt vår, slutten av mai tror jeg, og vi var sugne på å leve drømmen på ordentlig. Jeg fikk med Halvor også, en kamerat som også hadde begynt å klatre litt, og sammen leide vi bil og kjørte fra Trondheim til Innerdalen. Turen inn til DNT-hytta var behagelig med fantastisk utsikt innover i Innerdalen, men det var vanskelig å fokusere på annet enn Innerdalstårnet som reiste seg potent over vannet. Javel, det finnes mer episk klatring på andre vegger i dalen, men tårnet er og blir det største blikkfanget og majesteten.
 |
| Innerdalen ass. Det er så fint at jeg nesten ville vært fornøyd bare med å være der uten å klatre. |
Etter gjennomgang av standplassrutiner la vi oss tidlig for å være klare for eventyret neste dag.
 |
| Skarfjell. Mange etter sigende episke klatreruter på dette fjellmassivet. |
Anmarsjen opp i Giklingdalen tidlig neste morgen var ikke gratis, men været var perfekt, klart og kjølig, og utsikten ble bare bedre og bedre. Det var tidlig på sesongen, og opp fra Giklingdalsvannet, som fremdeles var islagt, møtte vi fort på snø.
 |
| Tårnet med litletårnet sett omtrent fra klubhytta i Giklingdalalen |
 |
| På vei opp flankene mot tårnet |
 |
| En del snø tidlig i sesongen |
Under tårnet la vi fra oss litt utstyr, og så begynte vi klyvingen opp til litletårnet. Ikke vanskelig, men tidvis eksponert, og hadde det vært vått hadde det kanskje vært greit med litt løpende sikring, men det var ikke nødvendig den dagen og vi sto snart på toppen av litletårnet og skuet inn i veggen vi skulle klatre.
 |
| Klyving. Eirik drar til. |
Shit så gigantisk den så ut! Ruten er på fem taulengder, med 5- som vanskeligste punkt. Riktignok gradert etter gamle dagers standarder, men likevel, det bør jo være overkommelig for de fleste. Men det var ikke til å komme utenom at veggen så enorm ut fra der vi sto.
 |
| Jeg lagde denne topoen rett etter turen. Tror mesteparten er riktig, kanskje med unntak av toppen, men der er det mange muligheter og lett klatring uansett. |
 |
| Halvor og jeg har begynt å klatre, Daniel fotograferer oss fra toppen på litletårnet. Kult å se hvor små vi blir sammenlignet med veggen. |
En av de tingene som gjør nordvesten så flott er at de første taulengdene faktisk er uvanlig bratte for graden, og den er utrolig eksponert der den følger eggen, med stup helt ned til Innerdalen på siden. Det fikk jeg føle på da jeg klatret forbi første standplass og ble nødt til å mekke en delvis hengende stand under et takoverheng, like under rutens crux på 2. tau. Husker det føltes temmelig hardcore og committing!
 |
| Halvor følger på en av de første lengdene. |
 |
| Skikkelig kul klatring. Innerdalstårnet har vel ellers ganske mye løsgods, men akkurat denne ruta er stort sett fast og fin. |
Klatringen videre var kjempefin, og cruxet, hvor man må lure seg frem og tilbake mellom to diedere, var skikkelig kult. Så la terrenget seg litt etter tredje taulengde, og de to siste tauene opp til toppen bar preg av klyving med enkelte klatreopptak.
 |
| Halvor lever drømmen. |
Halvor og jeg klatret først, og så kom Daniel og Eirik etter som et eget taulag. Derfor fikk Halvor og jeg god tid på toppen. Det var blitt varmt, været var fremdeles nydelig og utsikten var storslagen. Høye og stoka etter å ha levd alpinismusdrømmen kledde vi av oss til boksershortsene og la oss til på toppen og ventet på de andre.
 |
| Toppen |
Returen ned normalveien var uproblematisk på det tørre føret. Halvveis nede fant vi et helt, men gammelt klatretau. Daniel tok det med til Trondheim for å prøve å selge det til en godtroende blondine.
 |
| Vi fulgte noen snørenner på vei ned. |
 |
| På vei ned til Giklingdalen |
 |
| Stemning |
Turens egentlige crux var kjøringen tilbake til Trondheim den natten. Vi kom til bilen i det mørket falt på, og det ble noen lange timer bak rattet tilbake til byen. Husker også at burgeren på bensinstasjonen i Sunndalen ikke innfridde, så det var et alvorlig skår i gleden.
Når jeg tenker tilbake på denne turen kommer jeg ikke utenom hvor heldige vi var den helgen. Helt ferske i gamet valgte vi nesten helt tilfeldig en av de flotteste klatrerutene jeg har vært på. Turen ble startskuddet på en sommer med mange klatreturer, i Hurrungane, Molladalen og Nissedal. Kanskje dukker noen av disse turene opp i fremtidige blogginnlegg.
 |
| Tårnet og litletårnet i kveldssol |
