søndag 18. mars 2018

Soloyolotur til yolofoten

CR Lofoten
På: Meg
Andre: Skreifiskere og skikjørere
S&d: To 7A-løyper på stem bastensen og en 6C-bane under Presten


Fikk akutte granittabstinenser, fylte bilen med egne og lånte pads og satt kursen mot sydligere strøk, dvs Lofoten. Kom til Svolvær midt på natten, rullet ut soveposen på en parkeringsplass under nordlyset og hutret meg gjennom natten. Våknet til sol og skyfri himmel (og en japaner som sto og tok bilder ved siden av meg) og visste at jeg hadde truffet blink.


Morgen #1
Etter frokostkaffe var det highway to stem bastensen. Lå en del snø i terrenget og på toppen av steinene, men fant flere klatrebare linjer like ved veien. Gikk både Roof reach right og nameless #17, begge 7A, på en drøy time. Begge to medførte retur fra toppen av steinene i dyp nysnø, noe som ikke akkurat var deilig i solutions... Uansett, med to baner ticket kunne jeg senke skuldrene litt og nyte livet i solen i veikanten. Jobbet deretter videre med noe hardere greier før kulden og søvnmangelen traff meg som et balltre i magen og jeg sa meg fornøyd med stem b.


Roof reach right
Tørking av sko etter retur i snø
Et sjeldent varmt øyeblikk

Relokerte meg til Presten-bulderne. Presten-taket hadde is i et par tak, men hev meg i stedet på Lofotsommer, en kul 6C som starter styggbratt og ender med en layback/mantel. Var derimot for sliten til å linke, så innså at jeg måtte spare den til neste dag og kokte meg i stedet middag.


Snart klatrebar?
Nudas under presten-taket

Klokken var nå 5 og jeg hadde en lang kveld foran meg under presten-taket. Prøvde å lese litt, men å ha hendene utfor soveposen ble fort iskaldt. Men så kom jeg på at jeg hadde to kjemiske fotvarmere med meg, fyrte dem opp, og la dem i genserermene mot hovedpulsårene. Funket knall og leseøkten ble reddet. Sovnet kl 22, men våknet opp en time senere av at vinden hadde tatt seg opp. Var blitt alt for kaldt til å ligge under åpen himmel uten vindbeskyttelse, så jeg samlet mot, krøp ut av posen og pilte inn i bilen og la meg i fosterstilling i bagasjerommet. Sovnet etterhvert og sov sånn någenlunde greit.


Meg på natt #2

Neste morgen ulte vinden rundt bilen. Jeg hadde frost langt inn i marg og bein, og tanken på å gå ut i kulingen for å koke kaffe og gå på do var frastøtende. Kjørte derfor til statoilen i Svolvær for å ordne begge problemene. Max SQ. Tilbake ved Presten med litt varme i kroppen bestemte jeg meg for å prøve å gå 6Cen. Måtte kile paddene fast under en stein for å hindre dem i å blåse bort. Da jeg tok av meg dunisen innså jeg at jeg kom til å bruke opp all varmereserve jeg hadde på dette ene støtet, så nå måtte jeg sende. Heldigvis gikk det. Sprang tilbake til bilen så fort det lot seg gjøre, spiste en bolle på lysstøperiet og kjørte hjem igjen til varm seng, leilighet og samboer.

CR slutt


Morgen #2
Sendebolle
 

onsdag 7. mars 2018

Stetind - Ambolten gud plastret

Klokken er 16 og det er torsdag, men ikke hvilken som helst torsdag, det er torsdag før TKKs issamling. Joakim og jeg har stø kurs sørover mot ambolten over alle ambolter og alpinismusdrømmen lever i beste velgående. Etter en spicyburger-stopp i headliner city ruller vi inn på Nord-Norges feteste camping i Ballangen, finner en hyttenøkkel i postkassen og kollapser i soveposene, utslitte etter en lang dag med max innsats for vår kjære arbeidsgiver og, i 50% av taulaget sitt tilfelle, med et tarmsystem i ferd med å by opp til dans etter jalapeños-sjokket på veikroen.



Vinterbestigning av Stetind er pensum for alle klatrere i nord som (i hvert fall sporadisk) løfter blikket fra moves i Småbakkan og Ersfjorden og henter fram stegjern og økser fra boden. Derfor trengte jeg minimalt med betenkningstid da Joakim luftet ideen om å varme opp til issamlingen med en bittebitteliten omvei til Tysfjord.

Fredag morgen føltes det som alarmen ringte alt for tidlig, men egentlig ringte den en time for seint, for da jeg stilte den inn kvelden i forveien tenkte jeg "vi skal reise fra hytta halv seks, da må vi stå opp halv fem, fint, da stiller jeg alarmen på 05:30". Klokkeklar logikk der og da, men resultatet var at vi kom oss litt seinere ut av huset enn opprinnelig planlagt. Jaja, whatever.

Vi er i gang og skyene letter
Dagen begynte å bli temmelig nudas

Det ticket inn meldinger om tett snøvær i Tromsø (etter en hel måned med bare 2mm nedbør), men i Tysfjord hadde vi griseflaks og startet anmarsjen i det de siste skyene lettet og Stetind viste seg fram i all sin nedisete vinterprakt. Flaks hadde vi også med føret. Snø var det lite av og den lille som var der var stort sett hard og fin, og de få stedene den ikke bar oss var det til og med spor å følge. Høydemeterne gikk unna i takt med solens ankomst, og etter 3 timer sto vi på fortoppen.

Fortoppen er nådd og ungdommen oppdaterer sosiale medier
 
Ryggen mot hovedtoppen ga litt uventet motstand i starten der man går ned til venstre og rundt et lite hjørne. Om sommeren er det lett, men nå var det nedoverklatring på snødekket sva og det tok sin tid å børste frem både tak og sikringer. Sjelden har savnet etter piasavakosten vært større pldcc. Hørte etterpå at andre hadde gått på høyre side av ryggen her i stedet om vinteren. Men uansett gikk det til slutt og videre var det grei skuring bort til Mysosten. Her satte vi standplass og jeg vant dessverre stein-saks-papir om å lede cruxet.

Standplass under cruxet. Den vakre sydpillaren i profil til venstre.

Jeg listet meg ut langs hylla til starten av selve fingertakene (som i moderne terminologi er enorme jugs), børstet fram de tre in situ bankeboltene, klippet dem og så an situasjonen. Det glatte svaet, som man om sommeren smører på, var fullstendig plastret, dessverre ikke av is med hold i, men i stedet av fjærlett snø som forsvant bare man så på den. For en klippeklatrer fra rogiz med dårlig stergjernsteknikk betydde det at klatringen i praksis ble øksecampusing.

Jeg prøver meg på cruxet

Jeg satte i gang. Da jeg hadde hooket meg noen flytt forbi sikringene begynte pumpen å melde sin ankomst, og det så ikke ut som det kom til å bli noen bedring i omstendighetene i umiddelbar framtid. På dette tidspunktet slo det meg at det kanskje var uhøflig å ikke tilby Joakim muligheten til å lede lengden. Jeg hooket meg derfor tilbake til bankeboltene og spurte om han ønsket å overta. Det ønsket han selvfølgelig, og han campuset seg raskt opp til highpointen min, hooket seg et par moves videre og fikk presset de lange lemmene sine inn i det litt kleine og trange diederet (i klatring er det som kjent ALLTID en fordel å være kort) som leder tilbake til ryggen. Cruxet var dermed passert, uten økselassokasting, og resten av ryggen til hovedtoppen var ikke stort hardere enn trappa opp til buldrerommet i tennishallen.

På topptau gikk det bedre (bakbakbak)
Toppen! Jeg i ny sirocco, Joakim i den gamle.
På vei tilbake til fortoppen. *børstbørst*

Returer er alltid noe drit, men denne dagen var turen fra fortoppen en nytelse sammenlignet med hvordan den er om sommeren der vi bekymringsløst kunne labbe nedover faste snøflanker. Ikke bare hadde vi rikelig med dagslys, vi hadde til og med sol nesten til vi var nede ved vannet. Det skal jo nesten ikke være lov på en vintertur.

På returen. Akkurat her hadde det vært fint med ski, men ellers hadde det bare vært et hinder.

Glade og fornøyde ramlet vi inn i bilen, 9.5 timer etter vi forlot den. Vi hadde nå en biltur på 2-3 timer å se frem til før vi kom til issamlingen i grendehuset. Turen inkluderte konsum av kaffe, surt smågodt, sendepølse, chips og burger fra Patricias på setermoen.

Og det beste av alt var at helgen akkurat hadde begynt.


Takk for nå
 

mandag 20. november 2017

BRV årsfest 2017 - minutt for minutt

Inspirert av meg selv, her kommer komplett referat fra BRVs årsfest 2017, til glede for alle som ikke var til stede og/eller har hull i hukommelsen. Takk for festen alle sammen og uendelig mye creds til Juliane som fikset hele greia nesten egenhendig!


Prolog
0900: Klok av skade fra 2015 og 2016 starter Fredric dagen med en liter Biola.
1400: Det regner i norges california og dagens krimping blir lagt til sis.
1412: Jeg legger turen innom madla amfi for å kjøpe the essentials for resten av dagen: kalk og ouzo. Får akutt sosial angst av alle shoppezombiene.
1425: Ramler inn på sis og havner i kollektiv gruppeklem på buldretjukkasen helt til mr lovely, klatrevakten, griper inn og krever å få se brattkortene til alle.
1450: Gangbang på dagens testpiece som stopper de fleste av oss. Til slutt tar mannen bak landets viktigste klatrenyhetskilde ansvar og drar seg gjennom cruxet med en frekk match (men brukte han skruehullet?).
1800: Vors hos festarrangør Juliane og snobe-Thomas. Sistnevnte konverserer løst og ledig fra sin plass på støpejernshylla ved siden av peisen.
1845: Vi forlater forspillet. En anonym festdeltaker setter seg i førersetet, starter bilen og snur den rundt, før han kommer på at han ikke lenger er kjørbar og må outsource sjåførjobben.

Hovedakt
1900: Vi ankommer festen. Fredric tar på seg ansvaret for å sjenke velkomstsprudlevann. Jeg plasserer meg strategisk i nærheten.
1910: Den italienske resålemafiaen hilser på meg med en beføling av piriformisen min samtidig som dagens konferansier kommer med frekke bemerkninger om bicepsstørrelsen min. Jeg prøver å si til meg selv at det er ikke størrelsen det kommer an på, men vet innerst inne at det er løgn.
1930: Knallharald ankommer med standplass rundt nakken og briller på hodet (uten styrke, for å fremstå som intellektuell).
1950: Kjøkkenet saumfares etter vinåpner. Tydeligvis et kronisk problem, med referanse til 2014-referatet.
2000: Middagen serveres. Til Stians store lettelse er det ikke lasagne på menyen.
2005: Øssa slipper bomben om at han skal ta det rolig i kveld OG gå hjem tidlig OG lese til eksamen dagen etter OG han skal KJØRE hjem igjen OG han har på seg en hvit singlet i stedet for Mikke Mus-singleten OG han har allerede PYNTET JULETREET MIDT I NOVEMBER.
2020: Jeg åpner ouzoen og får umiddelbart flashbacks til iskalde hotellrom, apfelstroudel og gresk yoghurt på stranden.
2030: Harald får (med rette) heder og ære for innsatsen ifm. NM og fordi han er en phede spelar.
2100: Det deles ut en bråte sendemedaljer. Ersfjorden er dessverre ennå ikke annektert av BRV så jeg må klare meg uten i år.
Sendemedalje i gull, brysthår og mikke mus-singlet straight out of america.

2200: Mari holder et snadder foredrag om dannelsesreisen sin opp Freerider. Artig nok traff hun på kjendissønnen til dama som Daniel og jeg traff på tidligere i høst på (omtrent) samme rute.
2300: Cobra Kai spiller opp til dans. Fredric, Øssa og jeg introduserer singlet på dansegulvet.
2301: Flere singleter dukker opp.
2302: Samtlige på dansegulvet er nå i baris takket være Jossi, IT- og avkledningsansvarlig i styret.
2320: Jon Egil klarer å motstå alle forsøk på tvangsavkledning. All aidklatringen i Yosemite har tydeligvis gjort ham sterk.
0100: Noen drar i gang bordbuldring. Morten B er bekymret for underholdningsverdien og øker like godt innsatsen til stol på bord med en gang.
0130-0300: ???

Epilog
0330: En besøkende trønder får et uønsket gjensyn med stroganoffen i en hekk i Hillevåg.
Støting på kyllingstad med trøndelags trompeter kvelden derpå.

torsdag 7. september 2017

Yosemite17: Salathe wall + tuolumne


CR Yosemite
Til stede: Thunder-Thor og meg
SnD: Salathe Wall 5.9 C2, 33tl
Forhold: VARMT!


Salathe-sektoren på verdens kuleste crag

To år etter The Nose var Daniel og jeg tilbake i Dalen for å prøve den nest mest kjente ruta på el cap; salathe wall. Beskrevet som den mest naturlige linjen på the big stone, ansett som et lite steg opp fra the nose i vanskelighet og nylig gjort viden kjent blant mannen i gata gjennom Alex Honnolds frisolobestigning av Freerider-varianten.

Etter et kort mellomstopp på et motell i Anytown USA og en snartur innom Wallmart for å skaffe forsyninger, fete singlets og det vanlige 40-dollarsteltet tråkket Daniel klampen i bånn og styrte leiebilen rett mot the valley.

Livet som toppidrettsutøver

Aaaaah vakre Yosemite, asfalt og natur i skjønn harmoni

I motsetning til The Nose krever Salathe en del friklatring spesielt i den vide enden av skalaen. Spesielt beryktede er kaminlengden "the ear" og ikke minst offwidhten "hollow flake". De øverste 20 meterne av sistnevnte står i 5.8 og er et par centimeter bredere enn en fullt utspent sekser-camalot, hvilket er uheldig for psyken og, hvis man skulle falle, legemet.

Derfor stoppet vi innom den klassiske offwidthen "generator crack" (5.10c, dvs norsk sekser) på vei inn i dalen, som ligger behagelige 2m fra veien, og hang opp topptau for å terpe teknikken. Å si det gikk problemfritt vil være en kunstnerisk overdrivelse som selv jeg styrer unna. På de første forsøkene klarte vi ikke et eneste flytt opp fra bakken. Innsatsen ble derimot belønnet med vonde sår på knær, skuldre og albuer. Men etterhvert ble det fart på sakene og til slutt hadde vi i hvert fall begge klart å komme ca halvveis, riktignok ved hjelp av sikrer som motvekt og ved å stemme mot treet som vokste parallelt med risset. På dette tidspunktet mente vi at vi burde være rikelig forberedte til hollow flake.

Takk til BRV som lånte oss den store femmerkammen og hjertelig takk til Fredric som sendte den til meg i posten i en så fin pakke

Den første kveldsøkten på generator ble også vårt første møte med hetebølgen som rammet dalen mens vi var der. Vi visste jo at det neppe ville være ideelt, men at det skulle være over 30 grader nesten hele dagen hadde vi ikke helt sett for oss. Dette medførte ikke bare dårlige klatreforhold, men også et veldig stort behov for vann og vi begynte å ane konturene av en uhyggelig tung heisesekk og lurte på om det ville være dårlig stil å ta med en bensindrevet vinsj opp i veggen til heisearbeidet.

Ved innsteget til Freeblast

Etter innlosjering i camp 4 og et par dager med småklatring var det på tide å ta fatt på den egentlige oppgaven og tråkke i Salathen. Som de aller fleste andre som går ruta var strategien å først gå de 11 første taulengdene opp til heart ledges som en dagstur, rapellere av via de fem semi-permanente tauene til bakken og så starte på resten av ruta fra samme punkt et par dager senere. Denne første etappen på 11 tau kalles "freeblast", men som det sies, it's not gonna be free and it's not gonna be a blast. Det første ble i hvert fall riktig for vår del, allerede fra pitch 1. Etter fire taulengder vurderte vi værmeldingen for resten av dagen for dårlig, rapellerte av og lot tauene henge, to be continued senere.

Traversen i tredje taulengde

Dagen etter jugget vi opp tauene og fortsatte der vi slapp med to svalengder som virkelig gir ærefrykt for honnolds solo. Så fulgte en kul taulengde som stort sett gikk i fri, etterfulgt av en skikkelig ubehagelig hengende standplass. Og så var det duket for rutens første kamin, "the half dollar". Til tross for en uskyldig grad ga den oss et edruelig hint om hva som kanskje ventet oss på hollow flake og the ear. Men daniel fikk levert varene og vi klatret kjapt de to siste lette lengdene av freeblast og rappet ned fra heart, fornøyde med å være ferdige med del 1 av salathe.


Flott lengde midt i Freeblast

De neste dagene ble brukt til:
-Bading i elva. I år investerte vi til og med i natursåpe med hamp-ekstrakt. Viste seg å være grønnsåpe men funket fortreffelig.
-Utpsyking. Den ene kvelden gikk vi gjennom topoen i det middagen var klar. Det endte med at vi mistet matlysten av nervøsitet og måtte kaste 90% av maten.
-Henging i camp 4. Her var alt som det alltid er. Bålbrennere som lager smoors, buldrere som feiler på midnight lightning og det koreanske alpinlandslaget som forbereder bestigning av Zodiac.
-Investering i liten ekstra haulbag. Det viste seg å være genialt å ha en liten bag hengende ved siden av den store til alt man trenger lett tilgjengelig, som litt vann, mat og boomblaster.

To dager senere var vi klare til å heise stashet vårt til heart ledges. Ikke godt å si hvor mye heisesekken veide totalt. Men over 50L vann, portaledge, hermetisert frukt, liggeunderlag, soveposer, klær osv osv er ingen lett byrde FÅSDS. Mens vi pakket sekken ved starten på tauene til heart hadde vi selskap av ingen ringere enn mora til alex honnold. Hun skulle følge sønnen på en el cap-rute senere i høst og trente på jumarering. Hun passet på å fortelle oss at dette var den verste tiden på året vi kunne valgt. Heisingen ble i hvert fall en svett affære, men med det samme chongo 2:1-systemet vi brukte på the nose gikk det egentlig greit.

Daniel med alt stashet

Favoritt-buksa fikk luftet seg i starten

Dagen etterpå forlot vi bakken permanent. En rolig frokost i camp 4 gled over i en lunsj-burger i curry village. (Curry village har nylig idiotisk nok blitt omdøpt til Half dome village pga. opphavsrettigheter). Utpå ettermiddagen jumarerte vi opp til heisesekkene med det formål å gå den skremmende hollow flake på kvelden i litt mer levelig temperatur og på den måten få et godt utgangspunkt for neste dags etappe. Daniel meldte seg frivillig til å lede marakkelset, og jeg kan ikke si jeg misunte ham da han pendlet inn i det beryktede risset. Etter noen meter var han ved 5.9-cruxet. Akkurat denne delen er heldigvis greit sikret av både sekser-camalot og gul alien i et lite flak. Men så var det resten da... Tindegruppa hadde lånt oss to bigbros, en #3 og en #4. Treeren var stor suksess og Daniel flyttet den med seg langt oppover i lengden ettersom han jokket seg oppover med onsightet chickenwing-teknikk. I følge ham selv var det slett ikke umulig den ville holdt et fall også. Fireren var derimot nesten ubrukelig da den rett og slett var FOR stor ("story of my life", syntes jeg at Daniel mumlet mens han svømte opp de ti siste meterne). Til slutt kunne vi uansett begge puste lettet ut da Daniel klippet ankeret. For en mann!

Daniel på siste gode hvil med ca 10m igjen til toppen av Hoolow Flake

Inspirert av Daniels beinharde send av hollow flake fikset jeg like godt den neste 5.7-kaminlengden videre før vi tok kvelden. Syntes det både var skummelt og grisehardt, men sammenlignet med hollow flake var det selvsagt ingenting, så jeg holdt kjeft og gjorde jobben min. 

I det mørket falt på la vi oss til på hollow flake ledge. Så digg det var å være i gang! Etter mange dager med nervøsitet var det herlig å være over i execute mode. Hollow flake var ferdig, vi sov på bra hylle, lå bra an mtp progresjonen og jeg kunne glede meg over å pakke opp den første minipakken Kine hadde sendt med meg i bagasjen, en for hver natt i veggen.

Neste dag startet med at Daniel gjorde kort prosess av to taulengder. Så sto vi plutselig under rutas nest mest beryktede lengde, The Ear. Og nå var det min tur til å dra lasset. Lengden består av en kamin som smalner inn oppover. Først klatrer man opp til det blir så smalt at man nesten ikke klarer å puste, før man traverserer sideveis på jakt etter frelse i form av luft og dagslys. Og joda, det var et kav og det var klaustrofobi for alle pengene, men det var langt mer velsikret enn forventet. Med et par store kammer er det rett og slett ingen big deal i det hele tatt, i hvert fall ikke fra et sikkerhetsperspektiv. Største faren er kanskje å sette seg helt fast, så husk å ta med en liten beholder med zalo eller vaselin hvis du er spesielt klaustrofobisk anlagt eller har på deg vibram-trøye. Og ta for guds skyld av deg hjelmen! Det gjelder den som følger også.

Med The Ear i sikte, mørk og truende. Lenger oppe skimtes El Cap spire, dagens mål. Det tydelige grove risset som går ned fra høyrekant av spiret mot the ear er "monster offwidth"-lengden på Freerider-varianten. Salathe følger heldigvis et langt tynnere riss 10m lenger til høyre.

To taulengder etter the ear befant vi oss på den feteste bivien man kan tenke seg: El cap spire! Superkult å endelig få oppleve den legendariske hylla. Denne dagen hadde kostet oss mye, i hvert fall væskemessig pga varmen og tung heising. De betegnede fem literne pr pers pr dag var nok til at vi klarte å fungere, men det var ikke nok til å ha det kjempedigg fåsds. Heldigvis ble dette noe bedre ettersom dagene gikk og heisingen ble lettere, men det var ikke mye blank urin som forlot kroppene våre mens vi var i veggen.

Deilig med en horisontal oase

Fint kveldslys

El Cap spire. Mer spektakulær bivi skal man lete lenge etter.

Neste dagsetappe var til hylla "the block". Denne dagen inneholdt blant annet lengden som er fricruxet på freerider, enten man velger teflonhjørnet eller buldreproblemet. Uansett var det grei skuring for Daniel i aid-mode. Siste lengden opp til hylla, "the sewer", var derimot både kjip og hard. Jeg var utrolig fornøyd med å klare å dra i land ganske spenstig friklatring et stykke på vei, men så kom det faen meg en kamin her også, som i tillegg var skitten og grisete, og resten av lengden ble et smertehelvete med aiding i svasko.

Daniel med buldreproblemet 5m under seg

Likevel kom vi opp på the block tidsnok til at Daniel rakk å fikse neste taulengde også før vi slo oss ned og nøt en lang og rolig kveld. Hylla er egentlig ganske stor og fin, men den sloper dessverre litt utover slik at vi måtte sove med noe tension i selen for å ikke skli utfor i løpet av natten. Til tross for dette sov vi overraskende bra. Hver natt på veggen kunne vi forøvrig se over på skogbrannen på andre siden av dalen som glødet ildrødt som et virkelighetens Mordor. Flott og nifst på samme tid.

På The Block

Tredje dag bød på bare fire taulengder, men de var til gjengjeld de hardeste og mest spektakulære aid-lengdene på ruta. Jeg begynte med å gå hele enduro-hjørnet. Shit for en vakker lengde! Hadde den ligget på hjemmecragget hadde jeg forsøkt å jobbe den inn i fri, men midt på el cap var det aid-mat. Slet lenge med C2-cruxet, men kom meg opp til slutt.

Enduro corner nedenfra. Over skimtes Salathe roof og Salathe headwall.

Enduro ovenfra

Daniel jobbet seg deretter enkelt gjennom den superspektakulære overhenglengden og plutselig hang vi midt i salathe headwallen. Eksponeringen var helt hinsides!

Starten på roof-lengden

Midt i headwallen

To taulengder senere kunne vi endelig stige i land på long ledge, etter en laaang dag med utelukkende hengende standplasser i den nådeløse solen. Vi har superhappy, for nå antok vi at vi hadde bare en klatredag igjen og at den ville være ganske lett. Det første var riktig, men det andre skulle vise seg å være feil...

Oppsvulmede føtter. Ikke rart vi trengte så mye vann.

Good times på long ledge 

Brannen på den andre siden

Siste morgen på veggen startet som de tre foregående, med en sterk motvilje mot å forlate soveposen i mørket. For å kvikke oss opp fyrte jeg opp et lokalt undergrundsband fra Sandnes på spotifyen. Det hjalp akkurat nok til å starte opp kroppen til en siste dags arbeid.

Daniel begynte på første lengde, som skulle være C2 etterfulgt av en kort 5.8-del. Aidbiten gikk greit, men så var det dags for friklatringen. Den skulle vise seg å være både temmelig runout og hard. Da han hadde tatt det tredje timetersfallet hvor en sikring poppet følte han at det var på tide å overlate stafettpinnen til nestemann. Uheldigvis for undertegnede betydde det undertegnede, for etter å ha observert fallene til Daniel var jeg rimelig lite gira på å teste den lengden. Føreren viste derimot at det går an å gå en annen bratt og delvis bolta variant i stedet for som traverserer mot venstre og ved å henge i boltene skulle den ikke være mer enn sekserklatring. Burde vært plankekjøring, men psyken var lav denne morgenen og det tok sin tid før jeg klarte å committe. Til slutt løsnet det heldigvis, og da var verken den bratte supereksponerte delen eller den etterfølgende stygge sva-runouten noe problem lenger. Men alt rotet vårt hadde tatt lang tid, og da vi var oppe måtte vi jo ned igjen og renske Daniels variant i tillegg til min. Kort oppsummert, denne første taulengden på 30m tok oss 5 timer...

Daniel i starten på den kjipe lengden

Heldigvis gikk de neste taulengdene fort unna og plutselig kunne vi omfavne hverandre og furuen på toppen. Senere skulle vi begge få et anstrengt forhold til dette treet, men inntil videre var det happy days. Vi var slitne og utrolig glade for å være oppe. Det hadde vært fire meget anstrengende døgn både fysisk og mentalt. Følelsen var ganske annerledes enn da vi toppet ut the nose og nesten satt igjen med en følelse av "var det ikke hardere?" Denne gangen følte vi at vi hadde blitt testet i mye større grad, og følelsen av å ha lykkes med noe stort og vanskelig var mye sterkere til stede. 

Nudelig stein og riss helt til siste slutt

Thunder-Thor på siste skikkelige lengde

Selv om vi hadde nok av tid til å gå ned mens det enda var lys orket vi ikke slite mer denne dagen og bestemte oss for å campe under furua på toppen for natten. Etter en god hvil, flere dobesøk og inntak av vann og frukt begynte toppout-euforien å kicke inn. Jeg ble supergira på å ta et klassisk nakenbilde på kanten der jeg bare var dekket av sekserkammen og kastet av meg alle klærene. Men muligens ble jeg litt for ivrig for i farten sprang jeg rett inn i greina på furuen og fikk et solid harry potter-kutt i pannen. Daniel knakk sammen i latter av synet av meg som sto der kliss naken med blodig panne og unnskyldte seg med at skadefryd er den mest ekte menneskelige følelsen. Men karma hits you og 10min senere presterte han å skalle i nøyaktig samme grein og fikk sitt eget harry potter-kutt. Jeg kunne da bekrefte hans utsagn om skadefryd.

Jævla tre. Legg merke til den livsfarlige greina nede til venstre på stammen. I tillegg fikk vi sevje på tingene våre som aldri gikk bort. Angrer på at jeg ikke sagde det ned med lommekniven.

Returen dagen etter var som vanlig et smertehelvete men vi kom oss ned til slutt. Etter en burger OG en pizza i curry village samt et langt grønnsåpebad i elva var vi klare til å flytte på oss. Vi hadde fått nok av varmen og satte kursen mot Tuolumne Meadows oppe i høyden hvor vi hadde 2-3 nydelige klatredager på tampen av oppholdet. Tuolumne minner litt om Nissedal med ren luft, krystallklare vann, enorm knallblå himmel, svære furutrær og granittdomer overalt. Den lokale campen er også en opplevelse. Her oppe er det også en del folk, men ikke på langt nær så mange som nede i dalen. De fleste man treffer i Tuolumne er også turvante friluftsfolk og mange kan minne om gladkristne DNTere, noe som var helt perfekt for to mentalt og fysisk skakkjørte unggutter som hadde lekt storveggsklatrere og tråkket i Salathen.

Klar for offwidth-cragging i Tuolumne

Flott rute på Daff Dome

Vakkert landskap

Daff dome

Ahhhhh Tuolumne!