mandag 20. november 2017

BRV årsfest 2017 - minutt for minutt

Inspirert av meg selv, her kommer komplett referat fra BRVs årsfest 2017, til glede for alle som ikke var til stede og/eller har hull i hukommelsen. Takk for festen alle sammen og uendelig mye creds til Juliane som fikset hele greia nesten egenhendig!


Prolog
0900: Klok av skade fra 2015 og 2016 starter Fredric dagen med en liter Biola.
1400: Det regner i norges california og dagens krimping blir lagt til sis.
1412: Jeg legger turen innom madla amfi for å kjøpe the essentials for resten av dagen: kalk og ouzo. Får akutt sosial angst av alle shoppezombiene.
1425: Ramler inn på sis og havner i kollektiv gruppeklem på buldretjukkasen helt til mr lovely, klatrevakten, griper inn og krever å få se brattkortene til alle.
1450: Gangbang på dagens testpiece som stopper de fleste av oss. Til slutt tar mannen bak landets viktigste klatrenyhetskilde ansvar og drar seg gjennom cruxet med en frekk match (men brukte han skruehullet?).
1800: Vors hos festarrangør Juliane og snobe-Thomas. Sistnevnte konverserer løst og ledig fra sin plass på støpejernshylla ved siden av peisen.
1845: Vi forlater forspillet. En anonym festdeltaker setter seg i førersetet, starter bilen og snur den rundt, før han kommer på at han ikke lenger er kjørbar og må outsource sjåførjobben.

Hovedakt
1900: Vi ankommer festen. Fredric tar på seg ansvaret for å sjenke velkomstsprudlevann. Jeg plasserer meg strategisk i nærheten.
1910: Den italienske resålemafiaen hilser på meg med en beføling av piriformisen min samtidig som dagens konferansier kommer med frekke bemerkninger om bicepsstørrelsen min. Jeg prøver å si til meg selv at det er ikke størrelsen det kommer an på, men vet innerst inne at det er løgn.
1930: Knallharald ankommer med standplass rundt nakken og briller på hodet (uten styrke, for å fremstå som intellektuell).
1950: Kjøkkenet saumfares etter vinåpner. Tydeligvis et kronisk problem, med referanse til 2014-referatet.
2000: Middagen serveres. Til Stians store lettelse er det ikke lasagne på menyen.
2005: Øssa slipper bomben om at han skal ta det rolig i kveld OG gå hjem tidlig OG lese til eksamen dagen etter OG han skal KJØRE hjem igjen OG han har på seg en hvit singlet i stedet for Mikke Mus-singleten OG han har allerede PYNTET JULETREET MIDT I NOVEMBER.
2020: Jeg åpner ouzoen og får umiddelbart flashbacks til iskalde hotellrom, apfelstroudel og gresk yoghurt på stranden.
2030: Harald får (med rette) heder og ære for innsatsen ifm. NM og fordi han er en phede spelar.
2100: Det deles ut en bråte sendemedaljer. Ersfjorden er dessverre ennå ikke annektert av BRV så jeg må klare meg uten i år.
Sendemedalje i gull, brysthår og mikke mus-singlet straight out of america.

2200: Mari holder et snadder foredrag om dannelsesreisen sin opp Freerider. Artig nok traff hun på kjendissønnen til dama som Daniel og jeg traff på tidligere i høst på (omtrent) samme rute.
2300: Cobra Kai spiller opp til dans. Fredric, Øssa og jeg introduserer singlet på dansegulvet.
2301: Flere singleter dukker opp.
2302: Samtlige på dansegulvet er nå i baris takket være Jossi, IT- og avkledningsansvarlig i styret.
2320: Jon Egil klarer å motstå alle forsøk på tvangsavkledning. All aidklatringen i Yosemite har tydeligvis gjort ham sterk.
0100: Noen drar i gang bordbuldring. Morten B er bekymret for underholdningsverdien og øker like godt innsatsen til stol på bord med en gang.
0130-0300: ???

Epilog
0330: En besøkende trønder får et uønsket gjensyn med stroganoffen i en hekk i Hillevåg.
Støting på kyllingstad med trøndelags trompeter kvelden derpå.

torsdag 7. september 2017

Yosemite17: Salathe wall + tuolumne


CR Yosemite
Til stede: Thunder-Thor og meg
SnD: Salathe Wall 5.9 C2, 33tl
Forhold: VARMT!


Salathe-sektoren på verdens kuleste crag

To år etter The Nose var Daniel og jeg tilbake i Dalen for å prøve den nest mest kjente ruta på el cap; salathe wall. Beskrevet som den mest naturlige linjen på the big stone, ansett som et lite steg opp fra the nose i vanskelighet og nylig gjort viden kjent blant mannen i gata gjennom Alex Honnolds frisolobestigning av Freerider-varianten.

Etter et kort mellomstopp på et motell i Anytown USA og en snartur innom Wallmart for å skaffe forsyninger, fete singlets og det vanlige 40-dollarsteltet tråkket Daniel klampen i bånn og styrte leiebilen rett mot the valley.

Livet som toppidrettsutøver

Aaaaah vakre Yosemite, asfalt og natur i skjønn harmoni

I motsetning til The Nose krever Salathe en del friklatring spesielt i den vide enden av skalaen. Spesielt beryktede er kaminlengden "the ear" og ikke minst offwidhten "hollow flake". De øverste 20 meterne av sistnevnte står i 5.8 og er et par centimeter bredere enn en fullt utspent sekser-camalot, hvilket er uheldig for psyken og, hvis man skulle falle, legemet.

Derfor stoppet vi innom den klassiske offwidthen "generator crack" (5.10c, dvs norsk sekser) på vei inn i dalen, som ligger behagelige 2m fra veien, og hang opp topptau for å terpe teknikken. Å si det gikk problemfritt vil være en kunstnerisk overdrivelse som selv jeg styrer unna. På de første forsøkene klarte vi ikke et eneste flytt opp fra bakken. Innsatsen ble derimot belønnet med vonde sår på knær, skuldre og albuer. Men etterhvert ble det fart på sakene og til slutt hadde vi i hvert fall begge klart å komme ca halvveis, riktignok ved hjelp av sikrer som motvekt og ved å stemme mot treet som vokste parallelt med risset. På dette tidspunktet mente vi at vi burde være rikelig forberedte til hollow flake.

Takk til BRV som lånte oss den store femmerkammen og hjertelig takk til Fredric som sendte den til meg i posten i en så fin pakke

Den første kveldsøkten på generator ble også vårt første møte med hetebølgen som rammet dalen mens vi var der. Vi visste jo at det neppe ville være ideelt, men at det skulle være over 30 grader nesten hele dagen hadde vi ikke helt sett for oss. Dette medførte ikke bare dårlige klatreforhold, men også et veldig stort behov for vann og vi begynte å ane konturene av en uhyggelig tung heisesekk og lurte på om det ville være dårlig stil å ta med en bensindrevet vinsj opp i veggen til heisearbeidet.

Ved innsteget til Freeblast

Etter innlosjering i camp 4 og et par dager med småklatring var det på tide å ta fatt på den egentlige oppgaven og tråkke i Salathen. Som de aller fleste andre som går ruta var strategien å først gå de 11 første taulengdene opp til heart ledges som en dagstur, rapellere av via de fem semi-permanente tauene til bakken og så starte på resten av ruta fra samme punkt et par dager senere. Denne første etappen på 11 tau kalles "freeblast", men som det sies, it's not gonna be free and it's not gonna be a blast. Det første ble i hvert fall riktig for vår del, allerede fra pitch 1. Etter fire taulengder vurderte vi værmeldingen for resten av dagen for dårlig, rapellerte av og lot tauene henge, to be continued senere.

Traversen i tredje taulengde

Dagen etter jugget vi opp tauene og fortsatte der vi slapp med to svalengder som virkelig gir ærefrykt for honnolds solo. Så fulgte en kul taulengde som stort sett gikk i fri, etterfulgt av en skikkelig ubehagelig hengende standplass. Og så var det duket for rutens første kamin, "the half dollar". Til tross for en uskyldig grad ga den oss et edruelig hint om hva som kanskje ventet oss på hollow flake og the ear. Men daniel fikk levert varene og vi klatret kjapt de to siste lette lengdene av freeblast og rappet ned fra heart, fornøyde med å være ferdige med del 1 av salathe.


Flott lengde midt i Freeblast

De neste dagene ble brukt til:
-Bading i elva. I år investerte vi til og med i natursåpe med hamp-ekstrakt. Viste seg å være grønnsåpe men funket fortreffelig.
-Utpsyking. Den ene kvelden gikk vi gjennom topoen i det middagen var klar. Det endte med at vi mistet matlysten av nervøsitet og måtte kaste 90% av maten.
-Henging i camp 4. Her var alt som det alltid er. Bålbrennere som lager smoors, buldrere som feiler på midnight lightning og det koreanske alpinlandslaget som forbereder bestigning av Zodiac.
-Investering i liten ekstra haulbag. Det viste seg å være genialt å ha en liten bag hengende ved siden av den store til alt man trenger lett tilgjengelig, som litt vann, mat og boomblaster.

To dager senere var vi klare til å heise stashet vårt til heart ledges. Ikke godt å si hvor mye heisesekken veide totalt. Men over 50L vann, portaledge, hermetisert frukt, liggeunderlag, soveposer, klær osv osv er ingen lett byrde FÅSDS. Mens vi pakket sekken ved starten på tauene til heart hadde vi selskap av ingen ringere enn mora til alex honnold. Hun skulle følge sønnen på en el cap-rute senere i høst og trente på jumarering. Hun passet på å fortelle oss at dette var den verste tiden på året vi kunne valgt. Heisingen ble i hvert fall en svett affære, men med det samme chongo 2:1-systemet vi brukte på the nose gikk det egentlig greit.

Daniel med alt stashet

Favoritt-buksa fikk luftet seg i starten

Dagen etterpå forlot vi bakken permanent. En rolig frokost i camp 4 gled over i en lunsj-burger i curry village. (Curry village har nylig idiotisk nok blitt omdøpt til Half dome village pga. opphavsrettigheter). Utpå ettermiddagen jumarerte vi opp til heisesekkene med det formål å gå den skremmende hollow flake på kvelden i litt mer levelig temperatur og på den måten få et godt utgangspunkt for neste dags etappe. Daniel meldte seg frivillig til å lede marakkelset, og jeg kan ikke si jeg misunte ham da han pendlet inn i det beryktede risset. Etter noen meter var han ved 5.9-cruxet. Akkurat denne delen er heldigvis greit sikret av både sekser-camalot og gul alien i et lite flak. Men så var det resten da... Tindegruppa hadde lånt oss to bigbros, en #3 og en #4. Treeren var stor suksess og Daniel flyttet den med seg langt oppover i lengden ettersom han jokket seg oppover med onsightet chickenwing-teknikk. I følge ham selv var det slett ikke umulig den ville holdt et fall også. Fireren var derimot nesten ubrukelig da den rett og slett var FOR stor ("story of my life", syntes jeg at Daniel mumlet mens han svømte opp de ti siste meterne). Til slutt kunne vi uansett begge puste lettet ut da Daniel klippet ankeret. For en mann!

Daniel på siste gode hvil med ca 10m igjen til toppen av Hoolow Flake

Inspirert av Daniels beinharde send av hollow flake fikset jeg like godt den neste 5.7-kaminlengden videre før vi tok kvelden. Syntes det både var skummelt og grisehardt, men sammenlignet med hollow flake var det selvsagt ingenting, så jeg holdt kjeft og gjorde jobben min. 

I det mørket falt på la vi oss til på hollow flake ledge. Så digg det var å være i gang! Etter mange dager med nervøsitet var det herlig å være over i execute mode. Hollow flake var ferdig, vi sov på bra hylle, lå bra an mtp progresjonen og jeg kunne glede meg over å pakke opp den første minipakken Kine hadde sendt med meg i bagasjen, en for hver natt i veggen.

Neste dag startet med at Daniel gjorde kort prosess av to taulengder. Så sto vi plutselig under rutas nest mest beryktede lengde, The Ear. Og nå var det min tur til å dra lasset. Lengden består av en kamin som smalner inn oppover. Først klatrer man opp til det blir så smalt at man nesten ikke klarer å puste, før man traverserer sideveis på jakt etter frelse i form av luft og dagslys. Og joda, det var et kav og det var klaustrofobi for alle pengene, men det var langt mer velsikret enn forventet. Med et par store kammer er det rett og slett ingen big deal i det hele tatt, i hvert fall ikke fra et sikkerhetsperspektiv. Største faren er kanskje å sette seg helt fast, så husk å ta med en liten beholder med zalo eller vaselin hvis du er spesielt klaustrofobisk anlagt eller har på deg vibram-trøye. Og ta for guds skyld av deg hjelmen! Det gjelder den som følger også.

Med The Ear i sikte, mørk og truende. Lenger oppe skimtes El Cap spire, dagens mål. Det tydelige grove risset som går ned fra høyrekant av spiret mot the ear er "monster offwidth"-lengden på Freerider-varianten. Salathe følger heldigvis et langt tynnere riss 10m lenger til høyre.

To taulengder etter the ear befant vi oss på den feteste bivien man kan tenke seg: El cap spire! Superkult å endelig få oppleve den legendariske hylla. Denne dagen hadde kostet oss mye, i hvert fall væskemessig pga varmen og tung heising. De betegnede fem literne pr pers pr dag var nok til at vi klarte å fungere, men det var ikke nok til å ha det kjempedigg fåsds. Heldigvis ble dette noe bedre ettersom dagene gikk og heisingen ble lettere, men det var ikke mye blank urin som forlot kroppene våre mens vi var i veggen.

Deilig med en horisontal oase

Fint kveldslys

El Cap spire. Mer spektakulær bivi skal man lete lenge etter.

Neste dagsetappe var til hylla "the block". Denne dagen inneholdt blant annet lengden som er fricruxet på freerider, enten man velger teflonhjørnet eller buldreproblemet. Uansett var det grei skuring for Daniel i aid-mode. Siste lengden opp til hylla, "the sewer", var derimot både kjip og hard. Jeg var utrolig fornøyd med å klare å dra i land ganske spenstig friklatring et stykke på vei, men så kom det faen meg en kamin her også, som i tillegg var skitten og grisete, og resten av lengden ble et smertehelvete med aiding i svasko.

Daniel med buldreproblemet 5m under seg

Likevel kom vi opp på the block tidsnok til at Daniel rakk å fikse neste taulengde også før vi slo oss ned og nøt en lang og rolig kveld. Hylla er egentlig ganske stor og fin, men den sloper dessverre litt utover slik at vi måtte sove med noe tension i selen for å ikke skli utfor i løpet av natten. Til tross for dette sov vi overraskende bra. Hver natt på veggen kunne vi forøvrig se over på skogbrannen på andre siden av dalen som glødet ildrødt som et virkelighetens Mordor. Flott og nifst på samme tid.

På The Block

Tredje dag bød på bare fire taulengder, men de var til gjengjeld de hardeste og mest spektakulære aid-lengdene på ruta. Jeg begynte med å gå hele enduro-hjørnet. Shit for en vakker lengde! Hadde den ligget på hjemmecragget hadde jeg forsøkt å jobbe den inn i fri, men midt på el cap var det aid-mat. Slet lenge med C2-cruxet, men kom meg opp til slutt.

Enduro corner nedenfra. Over skimtes Salathe roof og Salathe headwall.

Enduro ovenfra

Daniel jobbet seg deretter enkelt gjennom den superspektakulære overhenglengden og plutselig hang vi midt i salathe headwallen. Eksponeringen var helt hinsides!

Starten på roof-lengden

Midt i headwallen

To taulengder senere kunne vi endelig stige i land på long ledge, etter en laaang dag med utelukkende hengende standplasser i den nådeløse solen. Vi har superhappy, for nå antok vi at vi hadde bare en klatredag igjen og at den ville være ganske lett. Det første var riktig, men det andre skulle vise seg å være feil...

Oppsvulmede føtter. Ikke rart vi trengte så mye vann.

Good times på long ledge 

Brannen på den andre siden

Siste morgen på veggen startet som de tre foregående, med en sterk motvilje mot å forlate soveposen i mørket. For å kvikke oss opp fyrte jeg opp et lokalt undergrundsband fra Sandnes på spotifyen. Det hjalp akkurat nok til å starte opp kroppen til en siste dags arbeid.

Daniel begynte på første lengde, som skulle være C2 etterfulgt av en kort 5.8-del. Aidbiten gikk greit, men så var det dags for friklatringen. Den skulle vise seg å være både temmelig runout og hard. Da han hadde tatt det tredje timetersfallet hvor en sikring poppet følte han at det var på tide å overlate stafettpinnen til nestemann. Uheldigvis for undertegnede betydde det undertegnede, for etter å ha observert fallene til Daniel var jeg rimelig lite gira på å teste den lengden. Føreren viste derimot at det går an å gå en annen bratt og delvis bolta variant i stedet for som traverserer mot venstre og ved å henge i boltene skulle den ikke være mer enn sekserklatring. Burde vært plankekjøring, men psyken var lav denne morgenen og det tok sin tid før jeg klarte å committe. Til slutt løsnet det heldigvis, og da var verken den bratte supereksponerte delen eller den etterfølgende stygge sva-runouten noe problem lenger. Men alt rotet vårt hadde tatt lang tid, og da vi var oppe måtte vi jo ned igjen og renske Daniels variant i tillegg til min. Kort oppsummert, denne første taulengden på 30m tok oss 5 timer...

Daniel i starten på den kjipe lengden

Heldigvis gikk de neste taulengdene fort unna og plutselig kunne vi omfavne hverandre og furuen på toppen. Senere skulle vi begge få et anstrengt forhold til dette treet, men inntil videre var det happy days. Vi var slitne og utrolig glade for å være oppe. Det hadde vært fire meget anstrengende døgn både fysisk og mentalt. Følelsen var ganske annerledes enn da vi toppet ut the nose og nesten satt igjen med en følelse av "var det ikke hardere?" Denne gangen følte vi at vi hadde blitt testet i mye større grad, og følelsen av å ha lykkes med noe stort og vanskelig var mye sterkere til stede. 

Nudelig stein og riss helt til siste slutt

Thunder-Thor på siste skikkelige lengde

Selv om vi hadde nok av tid til å gå ned mens det enda var lys orket vi ikke slite mer denne dagen og bestemte oss for å campe under furua på toppen for natten. Etter en god hvil, flere dobesøk og inntak av vann og frukt begynte toppout-euforien å kicke inn. Jeg ble supergira på å ta et klassisk nakenbilde på kanten der jeg bare var dekket av sekserkammen og kastet av meg alle klærene. Men muligens ble jeg litt for ivrig for i farten sprang jeg rett inn i greina på furuen og fikk et solid harry potter-kutt i pannen. Daniel knakk sammen i latter av synet av meg som sto der kliss naken med blodig panne og unnskyldte seg med at skadefryd er den mest ekte menneskelige følelsen. Men karma hits you og 10min senere presterte han å skalle i nøyaktig samme grein og fikk sitt eget harry potter-kutt. Jeg kunne da bekrefte hans utsagn om skadefryd.

Jævla tre. Legg merke til den livsfarlige greina nede til venstre på stammen. I tillegg fikk vi sevje på tingene våre som aldri gikk bort. Angrer på at jeg ikke sagde det ned med lommekniven.

Returen dagen etter var som vanlig et smertehelvete men vi kom oss ned til slutt. Etter en burger OG en pizza i curry village samt et langt grønnsåpebad i elva var vi klare til å flytte på oss. Vi hadde fått nok av varmen og satte kursen mot Tuolumne Meadows oppe i høyden hvor vi hadde 2-3 nydelige klatredager på tampen av oppholdet. Tuolumne minner litt om Nissedal med ren luft, krystallklare vann, enorm knallblå himmel, svære furutrær og granittdomer overalt. Den lokale campen er også en opplevelse. Her oppe er det også en del folk, men ikke på langt nær så mange som nede i dalen. De fleste man treffer i Tuolumne er også turvante friluftsfolk og mange kan minne om gladkristne DNTere, noe som var helt perfekt for to mentalt og fysisk skakkjørte unggutter som hadde lekt storveggsklatrere og tråkket i Salathen.

Klar for offwidth-cragging i Tuolumne

Flott rute på Daff Dome

Vakkert landskap

Daff dome

Ahhhhh Tuolumne!

søndag 23. juli 2017

Snob og snadder i Tauveggen

Javel. Salvesen oppfordret både seg selv og meg til å gjenoppta bloggelivet og tilfeldigvis gjorde han det i samme sekund som Thomas og jeg ringte ham for å be om beta for Taurus på Tauveggen som vi skulle gå dagen derpå. To pluss to er fire og lang fjellrute pluss spontan bivi i nattetimene på toppen av veggen er bloggmateriell, så på an igjen...


Etter seks min-traversen


CR Tauveggen
S&D: Taurus 8-12 taulengder, 6
På: Ø, T og undertegnede

Den eneste elektroniske betaen man finner om Taurus er Salvesens egne fortreffelige romantiske skildring på joikapride, hvor han og mr lovely utforsker seg selv og hverandre i veggen ovenfor Tysdalsvatnet. Selv ville vi ta det et nivå høyere og gikk for en trekant bestående av guaranteed epic-Øssa i tillegg til snobepåse-Thomas og meg.

Veien under veggen er som kjent lagt i tunnel og gamleveien er sperret med bom i begge ender. Salvesen klarte å snike kånebilen sin forbi for noen år siden, men bommen var tydeligvis utvidet nå og vi fikk derfor 2-3km ekstra anmarsj langs den gamle veien. Heldigvis hadde vi med rollerblades til formålet, så det gikk som en lek.

Sosiale medier oppdateres

Fede spelare 1, 2 og 3

Veggen
Anmarsjen fra veien opp til veggen var derimot noe mer utfordrende og bød på førsteklasses og utsøkt bushwacking i crescendo-stil.

På topoen er det antydet to taulengder med skikkelig klatring før man når bunnen av de svære diederformasjonene som utgjør essensen av Taurus. Har ikke peiling på om vi klatret helt eller delvis riktig her eller kanskje fullstendig feil, men vi endte opp med 3 skikkelige taulengder før vi sto under første dieder og veien videre ga seg selv.

Et sted på introlengdene
Siden vi var tre fikk lederen kose seg uten andre byrder enn racket og sine egne demoner, mens de to følgerne bar hver sin sekk, som forøvrig var jævlig tunge siden vi bar på tre par rollerblades. For å få ekstra trening meldte Øssa seg frivillig til å bære sekk hele tiden, men halvveis oppe syntes han det ble litt tungt og kastet derfor dassrullen ned til innsteget. Jaja, drite kan man uansett heller gjøre på jobb.

De tre taulengdene i gigadiederet bød på lett, bratt og excellentos dieder-escaladas. Eneste minus er at 95% av ruta føles som en eneste stor blokkeoppstabling, slik at man må være ekstremt selektiv i valg av håndtak, fottak og sikringer.

Kjekt med tre i taulag

Mer dieder

Snadder dieder. Uheldigvis noe løst.

Traversen
Første crux kommer etter pillaren på toppen av monsterdiederet og er en kort og eksponert travers som leder til bunnen av selve sjefslengden; 50m vedvarende bratt dieder som kulminerer med et par solide sekseropptak. Thomas ledet 30m av denne i god stil før han gikk tom for hekletøy og satte hengende stand. Det forstår jeg meget godt, hatten av til dem som går hele lengden i ett. Jeg tok neste halvdel og klarte etter mye bæding å sende lengden. Problemet var at nå gikk vi fra hengende stand til hengende stand, og med 3 trøtte karer i taulaget ble det mye logistikkutfordringer. Dette gjorde selvfølgelig at hengingen varte enda lenger enn ønskelig og bidro til noe lavt komfortnivå i taulaget.

Øssa på cruxlengden
Jeg meldte meg frivillig til neste (og siste) tau på 40-50m 5+. Forventet litt motstand i starten og så vassing til toppen. Men jammen var det skikkelig klatring nesten hele lengden, og det var en glede å endelig nå utstegshylla og sette stand i en ripsbusk mens lyset forsvant fort.

Vi var nå oppe, vel og merke etter førerens definisjon av "oppe". Salvesen antydet i bloggen sin at det fremdeles var ca to taulengder med scrambling igjen, og det ble fort klart at dette ikke er terreng å gå usikret i. Etter over 100m bushwacking fra helvete ispedd råttent fjell nådde vi endelig selve toppen. Hvorfor i alle dager står det ikke noe om dette i føreren?

Thomas praktiserer sikring på gamlemåten
Uansett, uttoppingen smakte godt, og for 66.666667% av taulaget ble det også et lystig øyeblikk i det øssa, som hadde snakket i det vide og breie i timesvis om hvor godt det skulle bli med tørre sokker og joggesko, innså at nevnte fotplagg fremdeles var dassas etter anmarsjen.

Anyways, det var nå blitt helt mørkt. Å lure seg ned ura var lite fristende med to hodelykter på tre mann og vi ville uansett ikke rekke siste ferge til byen. Derfor fulgte vi tur-haugene (Lura-slang for "varde") noen hundre meter til vi fant en skjermet plass og la oss til å sove i påvente av litt mer lys. Tynt kledde som vi var ble det en iskald fornøyelse. Søvn ble det lite/ingenting av, tiden gikk i stedet med til å fantasere om junkfood, kjærester og varme senger, en hver klatrers behovspyramide med andre ord.

God natt
Kl 0330 var det blitt lyst nok og vi tok på oss rollerblades og bega oss ned ura. På Tau var ingen butikker åpne, så det ble i stedet en powernap i fergekøen, ca 24 timer etter forrige gang vi sov. Sykt fett å døgne, enten man er 12 eller 28 år (men fremdeles 12 mentalt). Kiosken på ferga var selvsagt også stengt og det var ikke før i stavanger at øssa og meg kunne bestille bord for to på esso og sluke en himmelsk burger til frokost. SNOB! Thomas, den veslevoksne fyren, ville heller hjem og spise rester før han skulle male terassen.

Avsluttende ord

onsdag 18. mai 2016

Førstebestigning i Viglesdalsveggen

Aiaiai, har visst forsømt meg litt som joikablogger i det siste. Her kommer en muligens lenge etterlengtet CR fra nyturen til meg, onkel Sindre og onkel Lars i Viglesdalen i pinsehelgen.




Sindre pønsker på startcruxet på tredje taulengde (6)


CR Viglesdalen
På: Sindre, Lars, meg
SnD: The eye of the tiger 6+ A1 300m 8tl, FA

Det hele begynte tirsdag før pinsehelgen. Den en gang så blomstrende institusjonen "tirsdagsklubben" hadde et sjeldent møte hjemme hos Sindre med redusert mannskap bestående av verten og undertegnede. På menyen sto en flaske vin som 7 russejenter fra Bærum hadde donert til Sindre (Vivino, den fantastiske vin-appen som bare har den ørlille svakheten at den ikke forteller deg om en vin er rød eller hvit, avslørte riktignok at vinen ikke sto helt i stil med hva vi forventet fra dette demografiske området).

Vi var begge uten planer i pinselanghelgen og ville på tur. Men hvor? Flere destinasjoner ble lansert. Men ingen føltes 100% riktig. Helt til Sindre nesten tilfeldig fant fram et gammelt bilde fra Viglesdalsveggen. Den veggen hadde jeg gått forbi mange ganger og kastet sultne blikk mot, siste gang i desember sammen med personen som nok må ta noe av skylden/æren for at klatreblogging har havnet lavere på prioriteringslisten i senere tid. 

Veggen er ca 300m høy, formasjonsrik, har alt fra blankskurte mørke sva til rødgule overhengende partier og ligger i en nydelig dal med DNT-hytte og det hele. What's not to like? Og her var det kun gått ÈN rute! I 1993! Jess, her skulle vi dra og gå noe nytt!


Ny og gammel rute. Linjeføringen til den gamle ruta er litt omtrentlig i nedre halvdel.

Som en stor bonus var også Lars interessert i å bli med. Han og Sindre hadde studert veggen sammen for flere år siden og i tillegg er han grunneier i området. Men småbarnsfaren hadde plenty med forpliktelser og det var stor usikkerhet rundt hans deltakelse. At han likevel ble med kunne vi i stor grad takke hans kone Tonje for som forsto hvor viktig dette var for ham og pushet ham til å bli med oss. All ære til henne for det!


Sindre er klar for... noe.

På grunn av den lokale representasjonen slapp vi å gå helt inn til den overfulle DNT-hytta og kunne i stedet nyte lørdagskvelden på stølen til Lars &co halvveis oppe i dalen. Sindre og jeg kom opp til ferdig laget viltgryte og fikk en kald øl i hånda i det vi satte fra oss sekkene. Flaks for oss, for vi hadde gått på en klassisk pinseaften-smell og måtte gjøre mathandelen for turen på statoilen på Tau.


Den fantastiske stølen til Lars på Hia. Vi måtte løpe fra oppvasken morgenen etter, men da vi returnerte sent på kvelden insisterte slektningene/sameierene til Lars på å ta den for oss. For noen folk, hatten av til dem!

Dagen etterpå sto vi opp grytidlig og lurte oss ut av stølen mens Tonje og 14 måneder gamle Martin lå og sov. Vi tenkte nok alle tre på det tidspunktet at vi kanskje skulle vurdert å legge oss litt tidligere kvelden før og kanskje vi skulle stoppet etter vinflaske nr. 1. Og i hvert fall etter nr. 2.

Vi hadde sett oss ut en linje til høyre for den gamle kaminfesten "The eye of the needle" (6, 10tl). Sindre tok første tau som var preget av opptak med bratt gress. Taulengden døpte vi "Babylons hengende mager", 5+. Han og meg vekselledet hele dagen. Lars hadde ikke klatret ute på ett år og var tydelig på at hans jobb var å plukke sikringer samt å spre god stemning på standplass. Den rutinerte storveggs- og himalayaklatreren stilte for anledningen i konas klatresele siden han ikke hadde funnet sin egen midt i flyttesjauet.


Sindre gjør seg klar til første lengde, som hadde et kraftig botanisk preg.
Lars følger på 2. tau.
Hva skal jeg bruke denne til onkel?

Jeg tok en kort travers og så gikk Sindre i gang med det som ble første sekserlengden opp et kort fingerriss og videre opp mot hyllesystemene midt i veggen. 


Første sekserriss.
Sindre viser hvordan fingerriss skal klatres.


Linja vi hadde sett fra bakken så ikke like fristende ut lenger, så vi siktet oss i stedet inn på det som så ut som et nydelig riss som splittet den vertikale topp-plata og forhåpentligvis ville være klatrebart helt opp.


Styremøte i rogaland alpine redningsgruppe på standplass under fjerde lengde.

Etter en lang taulengde til satte jeg standplass på det vi etterpå kalte "slagmarken". Det ble fort klart at blokkene over den var et korthus og vi flyttet oss noen meter lenger opp på en ny hylle vi døpte "teltplassen".


Utsikt innover i Viglesdalen.

Vi sto nå under den bratte delen av veggen. Det var som å stå under hovedveggen på Dale og se opp Valhalla-risset, bare at dette var ukjent terreng, litt brattere og allerede 200m over bakken. Sindre ledet en 25m taulengde mot det vi håpte ville være en ok standplass rett under den vertikale headwallen. Det gikk jevnt og trutt, men det var tydeligvis mer utfordrende enn hva jeg hadde trodd. Da jeg fulgte skjønte jeg godt tidsbruken. Dette var jevn og vedvarende sekserklatring på femstjerners riss som var like fine som tredje taulengde på Midtsommernattsdrømmen i Uskedalen, bare at dette var brattere og mer intrikat. Herlig jobba Sindre!

På stand hang Sindre i to små kamkiler under en liten bulk. Over den skjøt risset rett opp mot den blå himmelen. Det så knalltungt ut, men hjelpe meg så fint!

"Hvem vet?" sa jeg til meg selv, "det KAN jo være det ikke er stort mer enn sekser" og begynte å kjempe meg opp. Det gikk imidlertid ikke mange meter før den illusjonen falt i grus og jeg måtte ha et heng. Jaja, så fikk det bli litt A0. Men etter 10-15m med flere heng, trekking i sikringer og føtter som ikke likte å bli skviset inn i riss med aggressive solutions innså jeg at det ville være bedre for alle om jeg gikk over i skikkelig aid-mode. 60cm-slynger gjorde jobben som taustiger og A1-graden var et faktum.


Sindre henger og sikrer meg på A1 beauty
Jeg kjemper meg oppover

Etter rundt 40m kom jeg til en lenge etterlengtet hylle og mekket stand. Lars og Sindre var nå overmodne for å forlate den ukomfortable hengende standplassen og fulgte lengden med noen heng og ved å dra i sikringene mine. Taulengden var utrolig fin, supereksponert og meget friklatrebar, men altfor hard for oss å onsighte midt i en fjellvegg. Navnet på lengden ble "A1 beauty", oppkalt etter crux-lengden på Leo Houldings Prophet på El Cap. Frigraden er antageligvis rundt 7 og veldig vedvarende. En passe utfordring for Jon Egil?


Sindre følger.
Lars følger.

Jeg var takknemlig for å kunne sitte og slappe av på hylla mens Lars sikret Sindre på neste lengde som begynte med et bratt 6+ opptak, men som etterpå la seg og ble til litt greiere men knallfin rissklatring. 


Sindre på det bratte 6+ partiet på 7. lengde
Oppover går det.
Den antatte siste lengden var min. 5m over stand måtte jeg over en liten bulk. Her ble fjellet kompakt og lite sikringsvennlig. I tillegg var eneste mulighet for å komme over bulken å grave fram et horisontalt jordfylt riss med nøttepirkeren. Det blåste litt og jorden kom overalt. I øyne, nese, ører, munn, skjegget, ned i nakken og ned i underbuksa. Jeg ble ganske sint og gretten på dette tidspunktet og kanskje var det det som fikk meg over denne første bulken. Sindre prøvde diplomatisk å si til meg "du må huska på det Leiv at du e veldig flink te å klatra".

Over bulken ble jeg møtt av et sva hvor det var mulig å sikre litt her og der, men så kom det en ny og siste bulk som så helt blank ut. Men av og til har man flaks og det viste seg å være en nydelig trapp av horisontale riss gjennom bratta. Etter dette gjensto bare et siste lett men tynt sikra sva før jeg kunne stappe firer-camaloten inn i et kjemperiss og uttoppingen var et faktum.



Navnet på ruta ble "The eye of the tiger" for å holde oss til samme stil som naboruta. Det ble en veldig fin rute på 8 taulengder med variert og utfordrende klatring i kjempefine omgivelser. Graden slik vi gikk den er ca 6+ A1. Forhåpentligvis vil noen gå den helt i fri en gang!

Lars måtte beinfly for å rekke nattevakten sin mens Sindre og jeg kunne ta det roligere nedover til bilen. Vi gikk bort og studerte uttoppingen til "The eye of the needle". Navnet kommer av at den topper ut i en kamin med en klemblokk over, som gjennom et nåløye. Vi hadde lyst til å teste det gamle ordtaket men dessverre hadde vi latt kamelen stå igjen hjemme.


På veien tilbake over fjellet passerte vi mange svære kampesteiner. Legger ved et bilde til glede for Fredric, Jossi, Stian og resten av five-move-wonder-folket. Dette er riktignok langt fra sivilisasjonen men jeg har gjort litt subtil photoshopping for at dere skal føle dere hjemme.
Tilbake i Stavanger etter midnatt. Kan det bli mer MANN? Jeg tviler.