søndag 23. juli 2017

Snob og snadder i Tauveggen

Javel. Salvesen oppfordret både seg selv og meg til å gjenoppta bloggelivet og tilfeldigvis gjorde han det i samme sekund som Thomas og jeg ringte ham for å be om beta for Taurus på Tauveggen som vi skulle gå dagen derpå. To pluss to er fire og lang fjellrute pluss spontan bivi i nattetimene på toppen av veggen er bloggmateriell, så på an igjen...


Etter seks min-traversen


CR Tauveggen
S&D: Taurus 8-12 taulengder, 6
På: Ø, T og undertegnede

Den eneste elektroniske betaen man finner om Taurus er Salvesens egne fortreffelige romantiske skildring på joikapride, hvor han og mr lovely utforsker seg selv og hverandre i veggen ovenfor Tysdalsvatnet. Selv ville vi ta det et nivå høyere og gikk for en trekant bestående av guaranteed epic-Øssa i tillegg til snobepåse-Thomas og meg.

Veien under veggen er som kjent lagt i tunnel og gamleveien er sperret med bom i begge ender. Salvesen klarte å snike kånebilen sin forbi for noen år siden, men bommen var tydeligvis utvidet nå og vi fikk derfor 2-3km ekstra anmarsj langs den gamle veien. Heldigvis hadde vi med rollerblades til formålet, så det gikk som en lek.

Sosiale medier oppdateres

Fede spelare 1, 2 og 3

Veggen
Anmarsjen fra veien opp til veggen var derimot noe mer utfordrende og bød på førsteklasses og utsøkt bushwacking i crescendo-stil.

På topoen er det antydet to taulengder med skikkelig klatring før man når bunnen av de svære diederformasjonene som utgjør essensen av Taurus. Har ikke peiling på om vi klatret helt eller delvis riktig her eller kanskje fullstendig feil, men vi endte opp med 3 skikkelige taulengder før vi sto under første dieder og veien videre ga seg selv.

Et sted på introlengdene
Siden vi var tre fikk lederen kose seg uten andre byrder enn racket og sine egne demoner, mens de to følgerne bar hver sin sekk, som forøvrig var jævlig tunge siden vi bar på tre par rollerblades. For å få ekstra trening meldte Øssa seg frivillig til å bære sekk hele tiden, men halvveis oppe syntes han det ble litt tungt og kastet derfor dassrullen ned til innsteget. Jaja, drite kan man uansett heller gjøre på jobb.

De tre taulengdene i gigadiederet bød på lett, bratt og excellentos dieder-escaladas. Eneste minus er at 95% av ruta føles som en eneste stor blokkeoppstabling, slik at man må være ekstremt selektiv i valg av håndtak, fottak og sikringer.

Kjekt med tre i taulag

Mer dieder

Snadder dieder. Uheldigvis noe løst.

Traversen
Første crux kommer etter pillaren på toppen av monsterdiederet og er en kort og eksponert travers som leder til bunnen av selve sjefslengden; 50m vedvarende bratt dieder som kulminerer med et par solide sekseropptak. Thomas ledet 30m av denne i god stil før han gikk tom for hekletøy og satte hengende stand. Det forstår jeg meget godt, hatten av til dem som går hele lengden i ett. Jeg tok neste halvdel og klarte etter mye bæding å sende lengden. Problemet var at nå gikk vi fra hengende stand til hengende stand, og med 3 trøtte karer i taulaget ble det mye logistikkutfordringer. Dette gjorde selvfølgelig at hengingen varte enda lenger enn ønskelig og bidro til noe lavt komfortnivå i taulaget.

Øssa på cruxlengden
Jeg meldte meg frivillig til neste (og siste) tau på 40-50m 5+. Forventet litt motstand i starten og så vassing til toppen. Men jammen var det skikkelig klatring nesten hele lengden, og det var en glede å endelig nå utstegshylla og sette stand i en ripsbusk mens lyset forsvant fort.

Vi var nå oppe, vel og merke etter førerens definisjon av "oppe". Salvesen antydet i bloggen sin at det fremdeles var ca to taulengder med scrambling igjen, og det ble fort klart at dette ikke er terreng å gå usikret i. Etter over 100m bushwacking fra helvete ispedd råttent fjell nådde vi endelig selve toppen. Hvorfor i alle dager står det ikke noe om dette i føreren?

Thomas praktiserer sikring på gamlemåten
Uansett, uttoppingen smakte godt, og for 66.666667% av taulaget ble det også et lystig øyeblikk i det øssa, som hadde snakket i det vide og breie i timesvis om hvor godt det skulle bli med tørre sokker og joggesko, innså at nevnte fotplagg fremdeles var dassas etter anmarsjen.

Anyways, det var nå blitt helt mørkt. Å lure seg ned ura var lite fristende med to hodelykter på tre mann og vi ville uansett ikke rekke siste ferge til byen. Derfor fulgte vi tur-haugene (Lura-slang for "varde") noen hundre meter til vi fant en skjermet plass og la oss til å sove i påvente av litt mer lys. Tynt kledde som vi var ble det en iskald fornøyelse. Søvn ble det lite/ingenting av, tiden gikk i stedet med til å fantasere om junkfood, kjærester og varme senger, en hver klatrers behovspyramide med andre ord.

God natt
Kl 0330 var det blitt lyst nok og vi tok på oss rollerblades og bega oss ned ura. På Tau var ingen butikker åpne, så det ble i stedet en powernap i fergekøen, ca 24 timer etter forrige gang vi sov. Sykt fett å døgne, enten man er 12 eller 28 år (men fremdeles 12 mentalt). Kiosken på ferga var selvsagt også stengt og det var ikke før i stavanger at øssa og meg kunne bestille bord for to på esso og sluke en himmelsk burger til frokost. SNOB! Thomas, den veslevoksne fyren, ville heller hjem og spise rester før han skulle male terassen.

Avsluttende ord

onsdag 18. mai 2016

Førstebestigning i Viglesdalsveggen

Aiaiai, har visst forsømt meg litt som joikablogger i det siste. Her kommer en muligens lenge etterlengtet CR fra nyturen til meg, onkel Sindre og onkel Lars i Viglesdalen i pinsehelgen.




Sindre pønsker på startcruxet på tredje taulengde (6)


CR Viglesdalen
På: Sindre, Lars, meg
SnD: The eye of the tiger 6+ A1 300m 8tl, FA

Det hele begynte tirsdag før pinsehelgen. Den en gang så blomstrende institusjonen "tirsdagsklubben" hadde et sjeldent møte hjemme hos Sindre med redusert mannskap bestående av verten og undertegnede. På menyen sto en flaske vin som 7 russejenter fra Bærum hadde donert til Sindre (Vivino, den fantastiske vin-appen som bare har den ørlille svakheten at den ikke forteller deg om en vin er rød eller hvit, avslørte riktignok at vinen ikke sto helt i stil med hva vi forventet fra dette demografiske området).

Vi var begge uten planer i pinselanghelgen og ville på tur. Men hvor? Flere destinasjoner ble lansert. Men ingen føltes 100% riktig. Helt til Sindre nesten tilfeldig fant fram et gammelt bilde fra Viglesdalsveggen. Den veggen hadde jeg gått forbi mange ganger og kastet sultne blikk mot, siste gang i desember sammen med personen som nok må ta noe av skylden/æren for at klatreblogging har havnet lavere på prioriteringslisten i senere tid. 

Veggen er ca 300m høy, formasjonsrik, har alt fra blankskurte mørke sva til rødgule overhengende partier og ligger i en nydelig dal med DNT-hytte og det hele. What's not to like? Og her var det kun gått ÈN rute! I 1993! Jess, her skulle vi dra og gå noe nytt!


Ny og gammel rute. Linjeføringen til den gamle ruta er litt omtrentlig i nedre halvdel.

Som en stor bonus var også Lars interessert i å bli med. Han og Sindre hadde studert veggen sammen for flere år siden og i tillegg er han grunneier i området. Men småbarnsfaren hadde plenty med forpliktelser og det var stor usikkerhet rundt hans deltakelse. At han likevel ble med kunne vi i stor grad takke hans kone Tonje for som forsto hvor viktig dette var for ham og pushet ham til å bli med oss. All ære til henne for det!


Sindre er klar for... noe.

På grunn av den lokale representasjonen slapp vi å gå helt inn til den overfulle DNT-hytta og kunne i stedet nyte lørdagskvelden på stølen til Lars &co halvveis oppe i dalen. Sindre og jeg kom opp til ferdig laget viltgryte og fikk en kald øl i hånda i det vi satte fra oss sekkene. Flaks for oss, for vi hadde gått på en klassisk pinseaften-smell og måtte gjøre mathandelen for turen på statoilen på Tau.


Den fantastiske stølen til Lars på Hia. Vi måtte løpe fra oppvasken morgenen etter, men da vi returnerte sent på kvelden insisterte slektningene/sameierene til Lars på å ta den for oss. For noen folk, hatten av til dem!

Dagen etterpå sto vi opp grytidlig og lurte oss ut av stølen mens Tonje og 14 måneder gamle Martin lå og sov. Vi tenkte nok alle tre på det tidspunktet at vi kanskje skulle vurdert å legge oss litt tidligere kvelden før og kanskje vi skulle stoppet etter vinflaske nr. 1. Og i hvert fall etter nr. 2.

Vi hadde sett oss ut en linje til høyre for den gamle kaminfesten "The eye of the needle" (6, 10tl). Sindre tok første tau som var preget av opptak med bratt gress. Taulengden døpte vi "Babylons hengende mager", 5+. Han og meg vekselledet hele dagen. Lars hadde ikke klatret ute på ett år og var tydelig på at hans jobb var å plukke sikringer samt å spre god stemning på standplass. Den rutinerte storveggs- og himalayaklatreren stilte for anledningen i konas klatresele siden han ikke hadde funnet sin egen midt i flyttesjauet.


Sindre gjør seg klar til første lengde, som hadde et kraftig botanisk preg.
Lars følger på 2. tau.
Hva skal jeg bruke denne til onkel?

Jeg tok en kort travers og så gikk Sindre i gang med det som ble første sekserlengden opp et kort fingerriss og videre opp mot hyllesystemene midt i veggen. 


Første sekserriss.
Sindre viser hvordan fingerriss skal klatres.


Linja vi hadde sett fra bakken så ikke like fristende ut lenger, så vi siktet oss i stedet inn på det som så ut som et nydelig riss som splittet den vertikale topp-plata og forhåpentligvis ville være klatrebart helt opp.


Styremøte i rogaland alpine redningsgruppe på standplass under fjerde lengde.

Etter en lang taulengde til satte jeg standplass på det vi etterpå kalte "slagmarken". Det ble fort klart at blokkene over den var et korthus og vi flyttet oss noen meter lenger opp på en ny hylle vi døpte "teltplassen".


Utsikt innover i Viglesdalen.

Vi sto nå under den bratte delen av veggen. Det var som å stå under hovedveggen på Dale og se opp Valhalla-risset, bare at dette var ukjent terreng, litt brattere og allerede 200m over bakken. Sindre ledet en 25m taulengde mot det vi håpte ville være en ok standplass rett under den vertikale headwallen. Det gikk jevnt og trutt, men det var tydeligvis mer utfordrende enn hva jeg hadde trodd. Da jeg fulgte skjønte jeg godt tidsbruken. Dette var jevn og vedvarende sekserklatring på femstjerners riss som var like fine som tredje taulengde på Midtsommernattsdrømmen i Uskedalen, bare at dette var brattere og mer intrikat. Herlig jobba Sindre!

På stand hang Sindre i to små kamkiler under en liten bulk. Over den skjøt risset rett opp mot den blå himmelen. Det så knalltungt ut, men hjelpe meg så fint!

"Hvem vet?" sa jeg til meg selv, "det KAN jo være det ikke er stort mer enn sekser" og begynte å kjempe meg opp. Det gikk imidlertid ikke mange meter før den illusjonen falt i grus og jeg måtte ha et heng. Jaja, så fikk det bli litt A0. Men etter 10-15m med flere heng, trekking i sikringer og føtter som ikke likte å bli skviset inn i riss med aggressive solutions innså jeg at det ville være bedre for alle om jeg gikk over i skikkelig aid-mode. 60cm-slynger gjorde jobben som taustiger og A1-graden var et faktum.


Sindre henger og sikrer meg på A1 beauty
Jeg kjemper meg oppover

Etter rundt 40m kom jeg til en lenge etterlengtet hylle og mekket stand. Lars og Sindre var nå overmodne for å forlate den ukomfortable hengende standplassen og fulgte lengden med noen heng og ved å dra i sikringene mine. Taulengden var utrolig fin, supereksponert og meget friklatrebar, men altfor hard for oss å onsighte midt i en fjellvegg. Navnet på lengden ble "A1 beauty", oppkalt etter crux-lengden på Leo Houldings Prophet på El Cap. Frigraden er antageligvis rundt 7 og veldig vedvarende. En passe utfordring for Jon Egil?


Sindre følger.
Lars følger.

Jeg var takknemlig for å kunne sitte og slappe av på hylla mens Lars sikret Sindre på neste lengde som begynte med et bratt 6+ opptak, men som etterpå la seg og ble til litt greiere men knallfin rissklatring. 


Sindre på det bratte 6+ partiet på 7. lengde
Oppover går det.
Den antatte siste lengden var min. 5m over stand måtte jeg over en liten bulk. Her ble fjellet kompakt og lite sikringsvennlig. I tillegg var eneste mulighet for å komme over bulken å grave fram et horisontalt jordfylt riss med nøttepirkeren. Det blåste litt og jorden kom overalt. I øyne, nese, ører, munn, skjegget, ned i nakken og ned i underbuksa. Jeg ble ganske sint og gretten på dette tidspunktet og kanskje var det det som fikk meg over denne første bulken. Sindre prøvde diplomatisk å si til meg "du må huska på det Leiv at du e veldig flink te å klatra".

Over bulken ble jeg møtt av et sva hvor det var mulig å sikre litt her og der, men så kom det en ny og siste bulk som så helt blank ut. Men av og til har man flaks og det viste seg å være en nydelig trapp av horisontale riss gjennom bratta. Etter dette gjensto bare et siste lett men tynt sikra sva før jeg kunne stappe firer-camaloten inn i et kjemperiss og uttoppingen var et faktum.



Navnet på ruta ble "The eye of the tiger" for å holde oss til samme stil som naboruta. Det ble en veldig fin rute på 8 taulengder med variert og utfordrende klatring i kjempefine omgivelser. Graden slik vi gikk den er ca 6+ A1. Forhåpentligvis vil noen gå den helt i fri en gang!

Lars måtte beinfly for å rekke nattevakten sin mens Sindre og jeg kunne ta det roligere nedover til bilen. Vi gikk bort og studerte uttoppingen til "The eye of the needle". Navnet kommer av at den topper ut i en kamin med en klemblokk over, som gjennom et nåløye. Vi hadde lyst til å teste det gamle ordtaket men dessverre hadde vi latt kamelen stå igjen hjemme.


På veien tilbake over fjellet passerte vi mange svære kampesteiner. Legger ved et bilde til glede for Fredric, Jossi, Stian og resten av five-move-wonder-folket. Dette er riktignok langt fra sivilisasjonen men jeg har gjort litt subtil photoshopping for at dere skal føle dere hjemme.
Tilbake i Stavanger etter midnatt. Kan det bli mer MANN? Jeg tviler.

onsdag 19. august 2015

Star stuck på Sola

Legenden Lynn Hill kommer til Stavanger og holder foredrag i Sørmarka Arena i morgen (torsdag 20. august)! Foredraget markerer starten på world cup i sportsklatring som går av stabelen denne helgen. En enorm innsats har blitt lagt ned av frivillige i BRV og NKF, og alt tyder på at dette blir en fantastisk fest for alle oss med vertikale fetisjer. 

Frøken Hill er selvfølgelig først og fremst kjent som den første i verden som knakk koden på the nose og gikk heile greiå i fri. Forrige fredag fikk Sindre gleden av å møte henne på Sola strandhotell. Slikt blir det selvfølgelig en god historie av og her presenteres den for offentligheten.

Lynn Hill på andre halvdel av Pancake Flake (tror jeg) på The Nose. Foto: Ikke meg fåsds


I rekken av klatrelegender som har besøkt Norge opp gjennom årene; her er en av de største. Hun blir å treffe i Stavanger fra torsdag.

Tekst: Sindre Bø

Advarsel: Denne teksten har høy nerdefaktor og skribenten har på ingen måte klart å være objektiv.

Intro
For et halvt år siden diskuterte en løst sammenrasket gruppe av klatrere i en felleschat: Hvis vi skulle invitere en stjerne fra øverste hylle for å holde foredrag i Stavanger under verdenscupen i august 2015, hvem da? 

En rekke navn ble nevnt, unge og gamle hot-shotter innenfor hard sportsklatring, konkurranseklatring, buldring et cetera: Alexander Huber, Klem Loskot, Chris Sharma, Tommy Caldwell, Ben Moon, Dave Graham, Nico Favress, Jerry Moffatt med flere ble kastet fram. Diskusjonen gikk friskt. Til og med Wolfgang Güllich (RIP) og Marit Bjørgen ble foreslått i kampens hete. Da Øyvind Salvesen til slutt lanserte Lynn Hill, fikk jeg to raske reaksjoner i rekkefølge:

1. Tenk det då! Lynn Hill!! 
2. Er ikke hun oldschoolVi som begynte å klatre i forrige årtusen forgudet jo henne, men kjenner dagens generasjon klatrere Lynn Hill?

Responsen i gruppa var god. Enden på visa ble at sportssjef i Klatreforbundet, Lars Ole Gudevang, kontaktet Hill og fikk som første svar: «Ja, jeg kommer hvis jeg kan skaffe barnevakt til sønnen min.»

Kaffidate på Sola
For å gjøre en lang historie kort, fredag 14.august mellomlandet den amerikanske legenden på Sola flyplass før hun skulle videre til Oslo og noen dagers klatreferie med hennes gode venn Dag Kolsrud, kjent fra Trango-turen til Hans Chr. Doseth i 1984. Et par dager før hadde undertegnede fått i oppdrag fra Lars Ole og BRV-leder Tove Kallevåg-Albrektsen å møte Ms. Hill på Sola og «underholde» henne samt ta imot en minnepinne før hun fløy videre.

Hvilket oppdrag! Aldri før har jeg – verken som journalist eller klatrer – kjent en slik spenning, på grensen til nervøsitet. Jeg googlet vilt for å lese meg opp på hun som gjorde seg udødelig i klatrehistorien for over 20 år siden, da jeg selv var grønnskolling som klatrer. I ettertid har jeg forsøkt å analysere denne sitrende spenningen over å møte en 54 år gammel, lett gråhåret dame som er mor til en pre-teen, og konklusjonen er: Dette handler om følelser, ikke fornuft. Lynn Hills karriere og prestasjoner rører ved oss, dypt inn i røttene til det mystiske, magiske som gjør klatringen så spesiell, og som fører til at folk dyrker det vertikale som en livsstil mer enn en hvilken som helst hobby. Lynn Hill var en grensesprenger, en av dem som åpnet nytt land for oss andre. Hun representerer noe å strekke seg etter, noe å drømme om, noe inspirerende.

hvem er hun?


Personalia
Navn: Carolynn Marie Hill
Født: 1961 i Detroit, Michigan, USA
Høyde: 1,57 meter
Vekt: 50 kilo
Yrke: Profesjonell klatrer, teknikktrener, guide, skribent, foredragsholder


Utvalgte sportslige høydepunkt
• 1975: Lynn Hill begynte å klatre som 14-åring, med allsidig bakgrunn som mellomdistanseløper og turner
• 1979: Første kvinne i verden som klatret 5.12d (8/8+)
• 1981: Vinner av 50-meters svømmekonkurranse iSuperstars” på ABC “Wide World of Sports” 
• 1980-1983Fire ganger vinner av Survival of the Fittest” på NBC “Sports World” 
• 1982: 3.plass i California State Championships på 1500-meter
• 1990: Verdensmester i klatring
• 1987-90 & 1992Fem ganger vinner av “Rock Master Invitational” i Arco, Italia
• 1991: Første kvinne i verden til å klatre 5.14 (9), tre år før nummer to
• 1992: Første kvinne til å onsighte 5.13b (9-)
• 1993: Første klatrer uansett kjønn til å klatre «The Nose» på El Capitan, Yosemite, California i fri.
• 1994: Første klatrer til å friklatre «The Nose» på 24 timer
• 1998: Første kvinne til å klatre verdens mest berømte bulder, «Midnight lightning» V8 i Camp 4, Yosemite

Den første setningen i Lynn Hills egen biografi på lynnhillclimbing.com er: 

«Lynn Hill is a living legend

AmerikanskJeppDessuten er det en tendens i klatremiljøet til å gå inflasjon i legender, særlig etter at man dør. Men i Lynn Hills tilfelle er det nok sant. Hun er en legende, og hun har klart å bli det i levende live.

På Letterman i 1989
Fundamentet for den evige berømmelsen er uten tvil «The Nose». Dette er verdens mest berømte rute på verdens mest kjente storvegg i ett av få klatreområder i verden med Mekka-status. 31 taulengder med vertikal granitt, den hardeste taulengden hard 9’er-klatringHvilken bragd det var å klatre denne ruta i fri i 1993 (og 1994) er vanskelig å fatte. Svært mange (mannlige) klatrere hadde prøvd dette før Lynn «just did it», og svært få har repetert prestasjonen etterpå. Fremdeles er det bare hun og Tommy Caldwell som har klatret «The Nose» i fri på en dag.

Lenge før var Hill blitt en kjendis i USA også utenfor klatremiljøet. Hennes prestasjoner ikke minst i klatrekonkurranser i Europa vakte oppsikt. David Letterman-showet besøkte hun allerede i 1989, hun har vært gjest i The White House, hun er blitt profilert i alle verdens klatremedier i tillegg til mer crossover kanaler og magasiner som National Geographic Television, MTV Sports, ESPN, Life, Time, Sports Illustrated, New York Times Magazine, Vanity Fair, Vogue et cetera
Med dette i bakhodet er det jeg lett oppskjørtet setter meg til bords med henne på Sola Strand Hotel fem minutter fra flyplassen, hun valgte fiskesuppe, brød og vann. Vi har utsikt til sanddynene, det er en sedvanlig forblåst dag på Sola, men samtidig unaturlig varm.

Lynn Hill, velkommen til Norge, dette er ditt første besøk her, hvorfor kom du ikke før?

Det er mange steder å reise til i verden, og jeg har særlig de siste 12-13 årene vært travel med å være mor til Owen. Dessuten er jeg ikke blitt invitert til Norge før. Men jeg har hørt om klatring i Norge, sist da Adam Ondra klatret «The illusionist» (9a), jeg vet om de vakre fjordene deres og skjærgården. Og…Looofuten?Ja, Lofoten. Og selvsagt Trollveggen. Og Magnus Midtbø har jeg hørt om!

Hvordan er livet som legende, blir du gjenkjent på gata?

Både og. På flyet til Norge overhørte jeg en samtale mellom en ung kvinne og en mann, og hun ga inntrykk av å ha erfaring med klatring. Hun hadde vært i Yosemite, men jeg skjønte at det var mer snakk om trekking enn klatring. Jeg ga henne tips om klatring i Italia, hvor hun skulle, men hun ante ikke hvem jeg var. 

Hun snakker seg gjennom en lengre utlegning om klatring i dag versus før i tiden, om medieverden som har forandret seg radikalt, hele verden er annerledes nå enn da. Lynn Hill ble kjent mange år før verdensveven ble oppfunnetHun sammenligner «The Nose» med Tommy Caldwells fribestigning av «The Dawn Wall» på en annen sektor av El Capitan, den største klatrebegivenheten i USA de siste årene.

Tommys bestigning ble en så stor mediesak i USA at folk spør hverandre nå «what’s your Dawn Wall»? Og dette er mennesker helt utenfor klatremiljøet. 

Altså; en klatrerute er blitt en allegori på det som er din store utfordring i livet, det DU må takle.

Ifølge Hill kjenner ikke folk flest i USA i dag til hennes fribestigning av «The Nose».

Bare klatrere vet historien om «The Nose»En av grunnene til at «The Dawn Wall» ble så kjent er at The New York times omtalte bestigningen. Og så gikk saken viral. I tillegg var bestigningen behørig filmet og markedsført gjennom alle mulige kanaler. Jeg klatra «The Nose» i 1993, før internett ble allemannseie. Jeg hadde knapt nok stillbilder å vise fram.

«The Nose» ble likevel din store «claim to fame»?

Ja. Jeg hadde vunnet mange konkurranser på toppnivå i verden før det, men «The Nose» ble min store milepæl. Etter det kunne jeg pensjonere meg selv som konkurranseklatrer, i en alder av 33, 34. 

Lynn Hill følger stadig med på konkurransescenen, men ikke så tett som da hun deltok selv.

Jeg kjenner ikke alle lenger, men jeg sjekker resultater og følger med på youtube. Mer enn noe prøver jeg å se hvem denne personen er, og hva det er hun eller han klatrer? Gradene er hardere enn da jeg holdt på, men jeg kan relatere meg til bevegelsene. Se på Alex Megos når han klatrer. Det ser ikke hardt ut for ham. Han er ekstremt rasjonell og bruker ikke mer kraft enn han behøver. Han har evnen til å mobilisere muskelfibrene akkurat tilstrekkelig, men ikke mer. Og tilsynelatende har han alle bevegelsene klar i hodet og kroppen på forhånd, «he has it wired».

Hva med fart?

Da jeg begynte å konkurrere var jeg vant til å bruke god tid og være presis. Det ble et sjokk da jeg kom til Europa og ble bedømt etter fart og ikke bare grad. Men fart er viktigere enn noen gang for en konkurranseklatrer. Fart er effektivitet.

Hva er dine råd til nybegynnere med høye ambisjoner, de som vil klatre 8a før de har gått 7c?

Dette er typisk for ambisiøse nybegynnere over hele verden. Mitt råd er: Sørg for at du kan det grunnleggende. Som turner måtte jeg repetere grunnbevegelsene til det kjedsommelige, altså fundamentale rutiner som repeteres uendelig mange ganger. Hvis du vil klatre på høyt nivå, må du være effektiv og presis. Gjøre det vanskelige lettere. For å oppnå det må du drive mengdetrening. Klatre mange, mange ruter på et lavere nivå, før du pusher graden. For meg handler klatring om subtilitet og finesse, ikke om rå styrke. Ikke fokuser på toppen og graden, se på steinen der du er og fordel kraften fra musklene gjennom kroppen på en balansert måte. I tillegg, husk at muskelfibrene vokser og blir sterkere raskere enn senene. La senene dine få tid til å henge med, ellers blir du fort skadet. Jeg er heldig som begynte å klatre for lenge siden da vi klatret sva, altså slakere terreng der vi var nødt til å lære oss god teknikk.

Her i distriktet har vi et crag hvor folk begynte å klatre på begynnelsen av 80-tallet, en nesten vertikal klippe som lå i skyggen i mange år fordi den ble betraktet som oldschool.

Slike crag er de beste for å lære seg teknikk. Du blir kreativ på små krystaller! Og tilpasningsdyktig.

Hvilket nivå holder du i dag?

Ferienivå, hehe. Jeg klatrer stort sett mid 5.12 (8-) onsight, og 5.13 redpoint. Jeg foretrekker onsight. Og det er de dyktige onsight-klatrerne som imponerer meg mest. Det gjelder å opparbeide seg evnen til å se på fjellet og steinen og forstå hvordan man skal klatre. Visualisere bevegelsene på forhånd, og utføre dem med presisjon og subtilitet. En millimeter forskjell på en fotplassering kan være nok til å falle. 

Lynn Hill var en klatreteknisk innovatør i sin tid, særlig kjent for å bryte ned kompliserte sekvenser til atskilte flytt, og samtidig sy hele ruta sammen til en kontinuerlig helhet. Og dette mestret hun samtidig som det mentale presset kunne være overveldende. Et av Hills mantra er at klatreren skal tilpasse seg steinen. Fjellet er der som det er, det er du som må endre deg. Og hun beskriver klatring langt på vei som en oppslukende, meditativ aktivitet.

Et av aspektene ved klatring som jeg setter størst pris på er fraværet av “tanke”-moduset. Klatring er for meg meditativ bevegelse i et tre-dimensjonalt rom, der de kropp og sinn er totalt fordypet i nu’et, i øyeblikket.

Hva har klatringen gitt deg ellers i livet?

Klatring er en metafor på livet, en mulighet til å sjekke inn med meg selv. Hvis jeg er for fokusert på resultat i stedet for prosess, kan jeg bli distrahert i kritiske øyeblikk. Jeg presterer best når jeg aksepterer min umiddelbare frykt, usikkerhet, trøtthet eller annen motgang, for så å flytte oppmerksomheten mot problemløsing. 

I dette legger Lynn Hill en moderne forståelse av sårbarhetat det å innse dine svakheter kan være en av dine fremste styrkerHun understreker dette ved å si:

Jeg angrer ingenting i livet fordi de feilene jeg har gjort er det som har lært meg mest. Mine feil har vært kilde til inspirerende vekst.

Er klatring en egoistisk aktivitet?

Bare hvis du dyrker klatreinteressen din på en egoistisk måte! Mange klatrere er seg selv nok fordi de gir klatringen prioritet foran andre og egentlig viktigere ting i livet.

Samtalen går sin gang, det er så interessant å prate med en person med så inngående og dypsindige betraktninger om klatring at jeg glemmer tid og sted. Jeg tenker ikke lenger på hvem hun er, men lytter til det hun sier, helt til hun plutselig nevner «Wolfgang» i en bisetning. Mener hun Wolfgang Güllich, den første i verden som klatret 9a (10) i 1991, og som året etter døde i bilulykke? Standin-klatreren for Sylvester Stallone i Cliffhanger?

Ja, jeg kjente Wolfgang godt.

Patrick Edlinger også?

Han var en god venn! 

På ny blir jeg satt ut. Hun prater i vei mens jeg lar blikket flakke ut på sanddynene. Jeg må samle meg. Lynn Hill hinter mot klokken, men jeg vifter det vekk.

Kan du fortelle mer om hvilke klatrere som har inspirert deg mest? 

Alle! Jeg har ingen favorittklatrer fordi jeg verdsetter folks ulike kvaliteter. Det jeg respekterer mest ved en klatrer er hans eller hennes karakter, vedkommendes vilje til å gå sin egen vei, og måten hun gjør det på. Klatrestilen. Det innebærer at i stedet for å velge minste motstands vei, så gjør hun det som er nødvendig for å oppnå meningsfylte mål. Drømmene må være verd å realisere, og de må være realistiske. På den måten kan hun – eller han – oppnå dyp tilfredsstillelse på egne vegne, samtidig som det inspirerer andre. Det respekterer jeg.

Foto: Sindre Bø.

Reality check
Jeg har tusen oppfølgingsspørsmål og føler en fintilfredsstillelse bare ved å føre denne samtalen med en aldrende dame fra Amerika, men med ett innhenter virkeligheten ossTiden strekker ikke til. Flyet hennes går om mindre enn en halvtime, det er kø foran kassa på hotellet og jeg innser gryende panisk at vi er seint ute.

Les boka mi, les på hjemmesiden, sier hun mens vi haster avgårde tilbake mot flyplassen.

Gradvis innser jeg at jeg kan ha tråkket i den store salaten ved å forsinke Lynn Hills avgang til Oslo, men framme ved sikkerhetskontrollen får hun snike med en Securitas-vakt. Vi rekker knapt å vinke adjø før jeg stormer ned til damene i Norwegian-skranken og bedem holde igjen flyet. De sier det går sikkert bra, men jeg er ikke overbevist. Jeg sender en melding «On the plane?» og setter meg ned for å vente med 152 i puls. 10 minutter senere svarer Lynn Hill: «No, I missed it!»

Puls synker til zero nada i opptil flere sekunder og jeg opplever tendenser til lett hysteri. Hva er det jeg har gjort?! Det står legender i øst og vest her og jeg har rota det til! Lynn Hill kommer til Norwegian-skranken med en ekstra rynke i pannen, og jeg unnskylder meg på en måte som bare en japaner kan overgå. Heldigvis får hun et fly to timer senere til ingen ekstra kostnad, vi sjekker inn bagasjen for andre gang og skuldrene senker seg. Etter å ha gitt beskjed til Dag Kolsrud om at han ikke trenger å stresse med å kjøre til Gardermoen, ser hun på meg med et forsiktig smil. Hva nå? 

Ny runde
Jeg forstår hvis du bare vil ha fred nå og slappe av de siste to timene før avgangen din. Kanskje finner du et sted å sove litt, sier jeg spørrende. 

Hun svarer ikke noe spesielt, bare ser på meg med dette uutgrunnelige blikket. Ettersom jeg ikke er så flink til å være taus i møte med folk jeg ikke kjenner, tenker jeg febrilsk på noe å si. I et anfall av kreativitet får jeg den lyse ideen å snakke om klatring, og det slår an! Hva er hennes tanker rundt bolteproblematikken? Lynn Hill lyser opp og svarer villig vekk, hun virker forbausende opplagt til å ha jetlag og jeg slapper av igjen. 

- Men du skal vel egentlig ut å klatre med han kompisen din? sier hun.

- Ingen problem, han kan vente!

Mens hun babler i vei merker jeg at det er noe anstrengende å stå og snakke med Lynn Hill, hun er nemlig bitteliten. Det er ikke noe hyggelig å se ned på noen jeg ser opp til, og særlig ikke når jeg har forsinket reisen hennes med to timer etter at hun allerede har reist i 24Vi finner en benk mindre enn 20 meter fra sikkerhetskontrollen, og jeg får enda en time med Lynn Hill. Tilfeldigheter! Skjebne! Lykke! 

Denne gangen lar jeg mobilen ligge og vi snakker fritt uten at det er en intervjusituasjon. 

De siste årene, forklarer jeg, - har jeg begynt å bolte ruter. På 90-tallet saumfarte kompisene og jeg terrenget etter trad-linjer og bare det, men nå er jeg på konstant utkikk etter klipper som kan boltes. Det er enormt avkoblende å finne en linje, rense den, bolte og klatre den. Og ikke minst gi den et navn.

Igjen ser hun på meg uten å si stort, og jeg forstår at hun tenker ting hun ikke sier. Jeg fortsetter:

Det som er artig er at enkelte i «the new power generation» her i Rogaland har en kompromissløs holdning til bolter. Leiv, han jeg skal ut og klatre med etterpå, gikk nettopp en rute jeg har boltet, det er egentlig et riss et crag hvor det bare er bolteruter. Og han gikk den med naturlige sikringer, uten å klippe boltene. Artig at «the young guns» viser vei og peker på hvor vi gamle har gått over streken.

Ja, svarer Lynn Hill, - men klatret han den først på bolter og så trad?

Ja, han kjente bevegelsene.

Da er det ikke imponerende! Det er onsight som gjelder, sier Hill og blir for første gang litt streng i stemmen.

Jeg smiler og tenker at dette må jeg ikke glemme å nevne for Leiv når jeg treffer ham om kun kort tid. Jeg kan faktisk hilse fra Lynn Hill og si det.

I fortsettelsen stiller jeg ikke så mange spørsmål, men lar Hill styre praten. Hun legger ut om den lange historien med Patagonia og Petzl, de eneste to sponsorene hun selv har valgt å jobbe med, om vennskapet med Yvon Chouinard, om penger og mangel på penger, om venner hun har mistet, om hennes egen ulykke i Buoux der hun falt 25 meter ned i et tre fordi hun glemte å binde knuten, om livet som småbarnsmor i det trivelige huset i Boulder, Colorado, hvor hun og sønnen bor. Der lever hun godt som profesjonell legende, men hun bruker mest tid som fulltids mamma, sier hun. Inntektene tikker inn fra ulike kilder, uten at hun er blitt søkkrik på karrieren.

Jeg klager ikke, men jeg kunne sikkert gjort mer ut av karrierenSaken er at jeg ikke bryr meg om penger. Jeg bryr meg om frihet. Faktisk tjener jeg mest på å leie ut et gjestehus i hagen til Airbnb-gjester.

Hun vipper opp Mac’en og viser stolt bilder fra eiendommen. Du kan altså bo i Lynn Hills gjestehus, men det er dyrt, 175 dollar døgnet pr person, ikke fordi hun er «Lynn Hill», men fordi standarden er høy og det er markedsprisen. De fleste gjestene hennes er ikke klatrere.

Før du flyr videre må vi snakke mer om «The Nose», please! Å friklatre denne monsterruta med DEN historien, var det din idé?

Det ble min idé. John Long foreslo det først. Dette var en av verdens mest berømte ruter, og den var ikke klatret i fri! John mente jeg hadde en fordel med min kroppslengde og små fingre.

For å forstå Lynn Hills motivasjon for å klatre denne ruta og hennes følelser underveis, kan vi like gjerne ty til det hun har skrevet selv, basert på betraktninger hun gjorde seg på standplass under The Great Roof, en av cruxtaulengdene:

At the end of my competition career I felt like things were evolving more towards the indoor format and it really wasn't how I started to climb and it didn't represent the values of climbing in a complete way and so I decided I would do something like this as a retirement gesture. (…) For me, free climbing the Great Roof was an opportunity to demonstrate the power of having an open mind and spirit. Though I realized that I could easily fall in my exhausted state, I felt a sense of liberation and strength knowing that this was an effort worth trying with all my heart. I had a strong feeling that this ascent was a part of my destiny and that somehow I could tap into that mysterious source of energy to literally rise to the occasion. (…)  The Nose was much bigger than me, it wasn't about me, it wasn't about my ego, my gratification it was actually something that I wanted to do.”

Bestigningen vakte selvsagt enorm oppsikt over hele verden, og prestasjonen står solid den dag i dag. Chouinard kalte det "the biggest thing that has ever been done on rock og Alexander Huber skrev senere at denne fribestigningen "passed men's dominance in climbing and left them behind".

To legender fra hver sin side av atlanteren. Selfie: Sindre Bø.


Obligatorisk selfie
Nå må du komme deg ut og klatre, kompisen din venter, sier hun og jeg merker at hun er misunnelig, hun har enda to timer før hun er på Gardermoen og sikkert 3-4 timer før hun er i Bohuslän sent på kvelden. 

Så endte Lynn Hills innledning på Norges-besøket tross alt godt. I hvert fall greit. Leende viser hun meg svaret fra Dag Kolsrud, der han skriver at han rakk å snu før han kjørte mot Gardermoen, han venter på henne og det er ingen grunn til bekymring. Men, legger han til: «Sindre får jeg bare kappe tauet til neste gang vi møtes!»

Jeg puster lettet ut. Humor løser alt! Jeg manner meg opp og ber om en selfie med oss to, noe jeg ikke kan huske å ha gjort før med en kjendis. «Of course» sier hun, og tar en hun også. Før hun rusler mot sikkerhetsslusene står jeg på passelig respektfull avstand og beklager nok en gang forsinkelsen, jeg føler meg som en saltstøtte.

Lynn Hill ser på meg med et underfundig blikk. Så går hun to skritt fram og gir meg en klem. En god en. Og siden har verden aldri vært den samme.

Epiloger
Aldri en blogg uten en epilog, denne gangen bare to:

Jeg flyr cirka en halv meter over bakken ut i bilen, og tenker at jeg vil kvittere til Dag Kolsrud for den morsomme sms-en. Etter å ha søkt opp nummeret ringer jeg ham, han tar telefonen og jeg begynner på en lang forklaring om hvorfor Lynn ble forsinket, at det er min feil og jeg beklager forsinkelsen dypt. Men jeg ønsker dem gode dager i Bohuslän. Stemmen i den andre enden sier:

Sikker på at du er kommet til rett mann?

Er ikke du klatreren Dag Kolsrud?

Nei, jeg er musikeren Dag Kolsrud.

Jeg rekker akkurat å beklage beklagelsen før feil Kolsrud takker for seg. ShitMusikeren Dag Kolsrud har jeg faktisk hørt om, han har spilt i bandet til a-ha. Fra den ene legenden til den andre. Resten av kjøreturen til oppmøtestedet hvor Leiv venter handler om å holde seg på veien uten å le seg ihjel.

Leiv og jeg drar på Bersagel og får en nydelig kveld på Storveggen i 3.etasje. Jeg har et ruteprosjekt der, ferdig bolta, et gammelt prosjekt rett opp fra den bratte anmarsjen, for de som måtte være kjent. Ruta går i første forsøk, men etter å ha clogget på forhånd selvsagt. Hmmm, ikke den beste stilen.

Etterpå diskuterer vi rutenavn, det aller viktigste og artigste i hele verden. Forslaget «Lynn Hillti» dukker opp, men det føles noe respektløst. Et par dager og våkenetter senere dukker temaet opp på ny. Og Leiv Aspelund, som den ordkunsteren han er, foreslår det som er det opplagte navnet:

«Lynn-avleder». 

Sindre fordøyer inntrykkene etter møtet med Lynn mens det blåser opp til uvær på sjøen utfor Bersagel. Foto: Meg.