Yosemite-joiking del 3 – Roadtrip til J-Tree

Værmeldingen i yosemite valley i sunny california viste plutselig flere dager med mye regn. Vi var lite sugne på å ri av stormen innestengt i et telt som kostet like mye som to flasker billig vin. Derfor pakket vi sammen og satte kursen sørover mot Joshua Tree for å oppleve klatring i en type ødemark vi ikke har i Norge – ørken.

Verdens beste roadtrip-land

Roadtrip i USA er gøy! Spesielt når man kjører gjennom gigantiske naturlandskap. Turen til Joshua Tree begynte med å kjøre den lange veien opp til Toulumne Meadows, fremdeles i Yosemite national park, men ganske annerledes enn nede i dalen. Meadows ligger høyere, mer avsides og har mye lavere sirkus-faktor. Men granitt mangler det ikke på. Veggene ligger strødd overalt. De er ikke like store og ikke like vertikale som nedi dalen, men til gjengjeld er det ca 100 Hægefjell og Øktertinder å se langs bilveien. Jeg har aldri vært enig med dem som kaller Nisse og Uskis for Norges Yosemite, men dersom det er denne delen de sammenligner med så ser jeg poenget. Forstår godt at mange valley-klatrere flykter opp hit om sommeren når dalen blir for varm.

Toulumne

Toulumne

Videre kjørte vi gjennom Bishop. Vurderte å stoppe ved et av de kjente buldrestedene, men været begynte å bli dårlig så i stedet gikk vi for 4 store donuts – hver. Det ble faktisk ganske kvalmt, men ned gikk de.

Det er viktig å ha klare mål

Lenger sørover ble det mer og mer ørken. Veiene var helt rette og strakk seg så langt øyet kunne se. Det ble flatere og flatere og tanken på å være strandet i dette landskapet ble mer og mer ubehagelig. Heldigvis hadde bilen god air-condition, noe som kom godt med da vi begge bidro til lav luftkvalitet, på hver vår måte.

Utrolig nok bor det ganske mange folk midt i ørkenlandskapene. Det finnes både landsbyer og spredte hus over alt. Hva i all verden lever de av?

Til slutt begynte de karakteristiske forvrengte trærne å dukke opp og da var det bare å betale seg inn i parken og finne campsiten. Campen ved intersection rock er et av de kuleste stedene jeg har overnattet noensinne med et helt absurd landskap.

J-Tree fåsds

Dagen etterpå var vi klare til å bryne oss på de merkelige steinformasjonene som ligger strødd rundt forbi. Vi begynte med intersection rock og fant en 5.8 som så fin ut. Først en kamin og så et flott flaksystem. Mens vi racket opp kom det et par forbi som lette etter en 5.3. 5.3? Haha, det er jo ca norsk grad 2? Tydeligvis amateur hour i J-tree tenkte vi.

Daniel begynte på kaminen med godt mot, men den neste timen skulle bli en minneverdig affære.  Han kom seg 3-4m opp og fikk satt et par sikringer, men så sa det stopp. Helt stopp. Uansett hva han prøvde gikk det ikke oppover. Etter ca en time med kaving i 30 grader pluss måtte han se seg slått av kaminen og ba om stramt tau. Den fremtidige lederen i TG var en slagen mann da han kom ned, både fysisk og mentalt, og styrtet 3L vann på direkten.

Det så bra ut i starten

Men så begynte problemene

Og 1 time senere var det over. Den selverklærte kamineksperten måtte resignere. Skandalen var et faktum.

Så var det min tur, men aldri i livet om jeg skulle opp i den kaminen. Jeg valgte en 5.9 som så mye koseligere ut. Og det var den, helt til jeg bestemte meg for å ta begge taulengdene i en go og måtte kjempe mot masse taudrag på cruxet på toppen. Det endte med fall, og pga elastikken bouncet jeg i et sva noen meter nedenfor, og fikk en skade i hælen som jeg sliter med ennå.

Forståelig nok kanskje så sank motivasjonen vår noe for videre vertikale utfoldelser. Heldigvis finnes det nok av horisontale gleder i livet, og vi omfavnet en av de aller største av dem og la oss til å halvsove i skyggen under intersection rock, i påvente av at solen skulle bli litt mindre nådeløs. Slumretilstanden ble kun avbrutt av sporadiske innslag av turister som lette etter klapperslanger.

Etter hvert ble det ettermiddag og motivasjonen steg noe. Vi ruslet over til "the old woman" for å prøve Double Cross, et 30m 5.7 håndriss som skulle være en av de største klassikerne i j-tree. Ruta så fantastisk ut, men da vi sto under den kjente vi begge på frykten. Den så rett og slett beinhard ut. Etter en halvtime med utpsyking på innsteget hadde vi egentlig konkludert med at ingen av oss ville. Men akkurat i det vi skulle gå klarte jeg å presse frem et "greit, jeg må vel nesten prøve".

Ruta var akkurat som vi forventet, både hard og fantastisk. Heldigvis holdt det helt opp, og lettet kunne jeg klippe ankeret. Har aldri gått sånn i kjelleren på en 5- før… Daniel flashet den også på topptau, og dagen var reddet.

Vi sjekket værmeldingen og så at det skulle bli bedre i yos. Godt, da kunne vi stikke tilbake i morgen! Det hadde vært fett å teste mer av klatringen i joshua, men det var på ingen måte like inspirerende som i the valley. Og dessuten følte vi oss enda svakere her.

Stemning

Ørken er nådeløst på dagen, men om kvelden blir lyset mykt og temperaturen blir behagelig. Vi la oss til på en stor stein og stirret opp på stjernene som begynte å dukke opp mens vi drakk australsk vin. Hadde ingen vinåpner, men på tur funker det heldigvis alltid å trykke korken nedi flasken. Vi lå og diskuterte de store temaene: Hvor små vi var, hva vi betydde i den store sammenhengen samt hvor vi trodde det var greit å spytte ut tannkrem.

Intersection rock campground at night

Back to yos!

Og med det var serien om yosemite-joiking over. Takk til alle trofaste lesere. Og takk til Daniel. Denne turen kunne jeg ikke gjort med noen andre på dette tidspunktet fåsds.

Yosemite-joiking del 2 – Friklatring og voksenopplæring i jamming

Denne bloggposten dekker de to siste ukene våre i Yosemite, som ble dedikert til kilecragging, et par klassiske multipitcher og ikke minst prosjektet vårt om å lære å jamme. I denne perioden hadde vi også en roadtrip til Joshua Tree, men den kommer i del 3 i serien.

S&D: Central pillar of frenzy på Middle cathedral rock, 5.9, 5tl., Regular route på Higher cathedral spire, 5.9, 5tl. og en del ruter på 1-2 taulengder opp til og med 5.10c.

På: Daniel og meg

Andre: Mange artige karakterer i camp 4

Forhold: Overraskende mye regn, men det var mulig å klatre nesten alle dagene

Etter at vi kom ned fra The Nose måtte vi ha et par hviledager. Det var ikke snakk om noe annet. For det første var leggene våre så stive etter gåturen ned at det kjentes som musklene var blitt omdannet til granitten vi hadde klatret på, og det tok mange dager før stivheten slapp taket. For det andre opplevde vi i et par velsignede dager en sjelden sinnstilstand som jeg tror kalles tilfredshet.

Mål nr 1 ble å komme seg inn i Camp 4, den legendariske campingplassen, som nå er strengt regulert og man bare har lov til å oppholde seg i en uke i året. Heldigvis er det lett å trikse seg til to uker, som var omtrent det vi hadde igjen av turen.

Kø for å få plass i Camp 4. Slik var det hver morgen.

Camp 4

Midnight Lightning, som er nærmeste nabo til campen

Vi ble plassert på en spot med flere andre klatrere, blant annet en ekstremt rutinert dirtbag fra Seattle og følget hans. Som gode nordmenn hilste vi på ham og glemte navnet hans med en gang. Senere refererte vi bare til ham som Legenden. Dagen etter vi ble kjent med ham klatret han Zodiac på ElCap. På en dag. Senere gjorde han det samme på Tangerine Trip. Begge to er voksne aidruter på 18-20 taulengder og flere taulengder på A3 som det er vanlig å bruke flere dager på. Jeg tror farsinstinktet, eventuelt onkelinstinktet, hans våknet litt da han møtte oss og vi sa vi hadde gått the nose, for de neste to ukene pleide han å komme over til oss mens vi spiste frokost og spørre "so what are you kids up to today?" (selv var han nok ikke stort mer enn fem år eldre enn meg). Så ville vi fortelle planene våre, og av og til ville han nikke bifallende, men vel så ofte ville han gi oss et bedre oppdrag.

Daniel blir inspirert

Etter et par dager med soling, bading, pizza, burgere og donuts begynte det å bli på tide å klatre igjen og lære seg å jamme. Først stakk vi til Swan Slabs, som skulle være et typisk startsted. Det viste seg for så vidt å være sant – for klatrere som aldri hadde klatret ute før. Stedet var fullt av elixiaklatrere. Enkelte ruter var ok, men de var alt for korte. Likevel fikk vi en viss følelse av at det ikke er bare bare å friklatre jammeruter. Jeg trynte på et 5.9-fingerriss (norsk 5) og Daniel måtte ha to heng på et 5.8-håndriss! Begge deler gikk problemfritt i andre, men likevel… En fyr fikk applaus for å gå en 6- på topptau, da fikk vi nok og stakk og spiste pizza heller.

Det er ganske stilig å stå i el cap meadows når det mørkner og se hvor det dukker opp lys på el cap. De tre lysene på the nose er fra mellom dolt og el cap tower, ca eagle ledge og camp V. I tillegg er det et team på en rute lenger til høyre.

Dagen etterpå testet vi en klippe for mer voksne folk hvor vi klatret et fint totaulengders håndriss. Så måtte vi stikke til Curry village slik at Daniel kunne ha et skypeintervju. Curry village er the shit på hvile- og regnværsdager, for der kan man sitte og chille i den fine loungen mens man spiser pizza og surfer på nett på gjestewifien med det superhemmelige passordet som alle i Camp 4 har lært seg. Senere på dagen fikk jeg gjenoppbygget litt selvtillit med å gå et glatt 5+ fingerriss på blikk, endelig oppe på 5.10-tallet mao.

Etter et par dager med cragging ble vi fort sugne på noe litt større. Vi hilste på Tom Evans på broen ved El Cap meadows hvor han står dag ut og dag inn og tar bildene sine. Vi fikk bildene han hadde tatt av oss og fikk samtidig tips av han og en utgammel klatrer om noen klassiske ruter, blant annet Regular route på Higher Cathedral Spire. Også Legenden ga tommel opp til planen og sa "excellent route choice" så da var det ikke noe å lure på.

Lower og Higher Cathedral Spire, med litt av Middle Cathedral Rock i forgrunnen

Ruta starter med en anmarsj på ganske mange høydemeter, men det er egentlig en fin tur gjennom lys skog oppover lia mellom Middle og Higher Cathedral Rock på høyre side og Lower og Higher Cathedral Spire på venstre side. Landskapet blir bare kulere og kulere oppover. Eneste ulempen, som med alle lange anmarsjer, er at det bygger muskler i lårene.

Mange vegetabilske tak på ruta.

Selve ruta er på 5 taulengder hvor de tre midterste er 5.9, eller norsk 5. Men ruta var litt som vi er vant med fra fjellet i Norge, litt over stokk og stein og hei og hå med innslag av bratte opptak og crux, men også mange lettere partier. Og minimalt med jamming. Derfor opplevdes den lett, og kombinert med skikkelig flott og eksponert klatring og uttopping på en spiss pinakkel i herlig vær ble dette en komfortabel og superfin klatredag. Vi delte de fleste standplassene med et joikapar på luftetur. Duden i paret skrøt på seg å ha lånt sykkelen sin til Dean Potter og å ha solgt maling til Tommy Caldwell. Men 45-åringen hadde vel mest grunn til å skryte av dama, som kanskje var 25.

Ganske luftig mot toppen. Her med lower spire i bakgrunnen.

Daniel på toppen, higher cathedral rock bak til høyre.

På toppen

Vår nye venn valgte en mer direkte avslutning

Vi avsluttet dagen med bading i elva. Dette var for øvrig den eneste formen for kroppsvask vi hadde på de godt og vel tre ukene i dalen. Funket egentlig ypperlig, selv om vannet var kaldt. Klesvask ble også gjennomført i elva. Bilen var provisorisk tørkestativ.

Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy

De neste dagene var det meldt en del regn i solfylte Yosemite. Derfor tok vi like godt en roadtrip til Joshua Tree. Mer om dette i del 3 av denne serien.

Da vi returnerte noen dager senere var Camp 4 sterkt forandret. Alle våre naboer var borte, men Legenden hadde heldigvis bare flyttet til teltclusteret 25m lenger inn. Ellers var det masse shitkids på ferie fra highschool som hadde forvillet seg inn i campen. En gjeng på 3 gutter på teltplassen vår brukte 3 dager på å sitte inne i det gigantiske teltet sitt og puste inn "frisk luft".

Half dome fra Camp 4

Et litt eldre ektepar, K&S, hadde også blitt våre nye naboer. Disse ble vi godt kjente med og vi ble sittende og prate med dem flere kvelder. Den ene dagen kom vi tilbake til campen etter å ha inntatt litt i overkant mye forfriskninger på det lokale vannhullet. Vi innså at skulle det støtes dagen etterpå måtte vi bare få i oss mye vann og hoppe i soveposen asap. Men akkurat den kvelden hadde K&S kjøpt en whiskey med kanelsmak fra canada som de uttrykte ønske om å få hjelp til å tømme. Jaja, må man så må man.

Central pillar. Det er klatrere på første, andre og (nesten) tredje standplass. Ser du dem?

Underveis i oppholdet hadde vi hørt mye skryt av Central pillar of frenzy (5.9, 5tl.) på Middle cathedral rock, så den måtte vi jo teste. Er vanligvis masse kø, men vi gikk på en dag med litt usikker værmelding og fikk ha godsakene helt for oss selv!

Vi hadde hørt at første taulengde var glatt og kjip. Daniel ledet den og det var tydelig at det ikke var dødslett. Men han kom seg greit opp og jeg begynte å følge. Jesus christ! Det var kjipt fra første meter og ble verre og verre hele veien. Det var som om et offwidth-riss og et dieder hadde paret seg og fått teflonbelagt avkom av jævligste sort. Det var så kav at jeg ved flere anledninger skulle ønske jeg falt slik at jeg kunne få en hvil, men ønsket gikk ikke i oppfyllelse før det aller siste cruxflyttet under standplass. Jaja, heldigvis trøstet jeg meg med at Legenden hadde sagt "The first pitch…. is something you just have to get through. The route really starts at the second pitch".

Det hadde han heldigvis rett i, og fingerrisset i andre taulengde var en fryd å lede med perfekte fingerlåser. Siden denne taulengden hadde samme grad som første lurte jeg hele tiden på når det skulle bli hardt, men det ble det heldigvis aldri.

Latterlig fint fingerriss!

Andre pitch og de tre siste var som lærebøker i rissklatring. Etter fingerrisset fulgte et håndriss som gikk gjennom et tak og ble til et offwidth/knyttneveriss. Så kom en lengde med håndriss før siste pitch begynte med en kamin og så et litt av hvert-riss. Nydelig og vedvarende! Stoka rappellerte vi ned og tok et bad og avsluttet dagen med pizza i Curry village.

D på vei opp mot taket

Double trouble

Den siste uka kom det en del regn. Dette, kombinert med at jeg hadde skadet hælen i j-tree og at daniel hadde dratt så hardt til på the nose at han fikk tilløp til font-albue, gjorde at det bare ble litt cragging på Lower Cathedral rock de siste dagene.

De to siste dagene stakk daniel til san francisco for å treffe ei han hadde mer lyst til å spoone med enn meg. Jeg hadde derfor litt tid igjen alene i dalen. Den første kvelden gikk jeg på film + foredrag med Ron Kauk. Mannen er jo en superlegende så dette burde jo være interessant, men det innfridde på ingen måte. Først måtte jeg lide meg gjennom en lang film med naturscener (flotte riktignok) med panfløytemusikk og Kauk som messet billige livsstilmotto. Etterpå fortsatte han der filmen slapp og hadde en lang utgreiing om livsfilosofien sin. Dette varte helt til en utenlandsk turist rakk opp hånden og nesten ropte ut "so what’s most difficult – climbing up or down?".

Heldigvis var det mer gang tilbake i camp 4. Der var det ganske mange folk samlet rundt leirbålet vårt helt til en ranger kom og lyste oss i øynene og spurte oss ut om hvor vi bodde og sa at nå måtte vi slukke bålet, for luften i dalen ble veldig dårlig hvis vi brant bål etter kl 22. Etter at vi alle hadde lagt oss kom han tilbake og vekket australierne i naboteltet og fortalte at de måtte fjerne alle de åpne whiskey-flaskene fra bilen sin. Ganske løye, for de to aussiene hadde aldri tatt en eneste øl sammen med oss andre på kveldene, men de kjørte tydeligvis rundt med åpne whiskey-flasker i bilen sin.

Siste kvelden min i yos måtte jeg ut av camp 4. Jeg hadde planlagt å ta med soveposen opp på yosemite point og sove der. Virket liksom passende å avslutte med å tjuvcampe en natt. En nederlender jeg traff i camp 4 ville være med, men til min store skuffelse gikk han og skaffet både permit og bearlocker. Jaja, så fikk det bli på den lovlige måten.

Jeg tok farvel med Legenden, og jeg fortalte ham at det hadde vært fint å ha en onkel i dalen. Han spurte om jeg syntes han var gammel. Ja, sa jeg. Der fikk han for å kalle oss kids. Til slutt spurte han meg om jeg kjente en norsk klatrer som het Mia (muligens Maia), og i så fall ba han meg hilse. Det gjør jeg ikke, men Mia, hvis du tilfeldigvis leser dette, du gjorde tydeligvis inntrykk på Legenden fra Seattle.

Natten på yosemite point var super, med en fantastisk solnedgang på half dome og flott stjernehimmel. På veien opp gikk vi forbi et telt. Litt for sent oppdaget vi at bare det gjennomsiktige innerteltet var satt opp og at et par hadde sex inni. "Ops, sorry" sa jeg da jeg forsto hva vi hadde snublet over og ga dem en støkk i en størrelsesorden som nok betydde at magien ble brutt for en god stund.

De siste solstrålene treffer the valley

Postkortlys over half dome like etter solnedgang

Fin stjernehimmel og lys fra klatrere på half dome. Tipper det øverste lyset er fra big sandy ledge.

Half dome + lek med lys + stjerneskudd!

Yosemite-turen fikk en perfekt slutt da flyet fra san francisco var overbooket og jeg ble flyttet fram på businessclass (og Daniel måtte sitte alene med plebeierne på economy class!). Da jeg styrtet velkomstchampagnen og studerte vinkartet og menyen tenkte jeg at dette var ganske digg. Men for all del – det var uendelig mye bedre å trykke i seg en fæl boksemat fra wallmart, gå på do i en plastpose og legge seg til å sove på en smal hylle under stjernene i camp 5 på the nose.

Yosemite-joiking del 1 - The Nose!

"Big wall climbing is like a war - you're constantly working" sa Ted Hansen, sjefen i klatresjappa i Yosemite. "The nose is super fun, you're gonna love it, there's gonna be rainbows coming out of your ears" sa ei gira dame i samme butikk. De skulle få litt rett begge to. I løpet av de fire dagene vi tilbrakte på verdens mest kjente klatrerute skulle vi få oppleve glede, bekymringer, fantastisk klatring og hardt arbeid. Og et dødsfall.

"The next generation had arrived. It was us."

S&D: The nose, aka. Yosemites svar på via lara

På: Daniel og meg

Andre: Nathan og Brandon og MANGE andre

Flybillettene var fikset for seks måneder siden. Planen ble lagt for nesten et år siden. Og drømmen hadde eksistert omtrent like lenge som jeg hadde klatret, altså 3-4 år. Likevel følte jeg meg ikke akkurat forberedt på det store eventyret i det jeg landet i san francisco og plukket opp bagasjen som inneholdt en portaledge, en drøss med kamkiler og 3-4 undertøyskift som skulle vare i 25 dager.

Noen timer senere landet Daniel som kom rett fra siste eksamen på harvard og som jeg ikke hadde sett siden vi gikk Iriss i fjor sommer. Han hadde heldigvis utviklet seg like lite som meg det siste året og vi fant fort tilbake til gammel tone mens vi rullet inn mot dalen vi hadde drømt om så lenge.

Vi kjørte inn i yosemite utpå kvelden. Det er lite som vitner om at dalen skjuler et granittmekka uten sidestykke før man kjører inn på loopen og El Cap åpenbarer seg. Og El Cap ser SVÆR ut. Der skulle vi opp.

Kapteinen

Det var memorial weekend og vi ble sittende i kø i to timer bare for å kjøre bort til el cap meadows som ligger like ved innsteget til the nose. Det begynte å bli mørkt og det begynte å regne. Kraftig. Dette var ikke mye california-stemning ass. Likevel jogget vi opp til innsteget. En fyr kom rapellerende ned fra sickle ledge, søkkvåt og miserabel. Vi løp tilbake til bilen og kjørte langt ut av dalen til vi fant en tørr spot litt utfor Mariposa og onsightet førtidollarsteltet fra wallmart.

Vi hadde tre uker i dalen. Mål nr 1 var the nose. Det ville sikkert være lurt å klatre mindre ting først, bli vant med klatringen, trene på aid og på heising og på den måten få best mulig forutsetninger for å lykkes... Føkk det. Vi var begge keen på å få det gjort fortest mulig slik at vi kunne bruke resten av tiden på å klatre andre komfortable ting og skryte av bedriftene våre.

Topo i grove trekk

Det er vanlig strategi på the nose å klatre de fire første taulengdene opp til sickle ledge og så fikse tau til bakken, slik at man kan heise haulbaggen direkte opp til hylla, sove på bakken og så starte med å jumarere til sickle den dagen man starter på ordentlig. Ikke den beste stilen man kan tenke seg, men i utlandet er det jo så mye som er lov... 

Derfor lot også vi etikken ligge hjemme i Norge og kjørte inn i dalen igjen dagen etter for å klatre til sickle, etter å ha inntatt et amerikansk herremåltid til frokost bestående av donuts. Det er ofte mye kø på the nose, men merkelig nok var det ingen foran oss da vi begynte å klatre. Jeg tok første lengde, som mer eller mindre ble min debut på aidklatring. Ganske uvant og jeg følte meg lite elegant nedlesset som jeg var med taustiger, jumarer, kamkiler nok til en liten klatrebutikk og whatnot. Men Daniel instruerte meg grundig fra standplass og oppfordret meg til å gå høyere i stigen, sette sikringer høyere, klatre fortere, slutte og syte osv., så etterhvert ble det gang på sakene. 

Daniel scrambler til innsteget med god utsikt til resten av ruta

Første lengde. Oppmerksomme lesere legger kanskje merke til den nye grønne alienkammen, Alien Lite som kom ut nå nettopp. Vi klatret med ett sett av disse og ett sett av de gamle. Jeg må si jeg er helfrelst. Har alltid digget aliens, og de nye er bedre på flere måter. Merkbart lettere. Smalere hode. Noe mer smidig finish. Eneste ulempen er at de ikke ser like kule ut som de gamle. Men når man klatrer med Petzl Sirocco kan man kanskje ikke uttale seg så mye om estetikk.

Man finner mye gammelt skrot på the nose. Hvor mange belastninger til holder denne kilen mon tro?

Forhistorisk sikring i et klassisk pin scar.

Daniel tok de to neste lengdene, og så tok jeg en til og så var vi plutselig på sickle. Og alt hadde egentlig gått veldig smooth, til tross for at disse første lengdene er blandt de teknisk vanskeligste aidlengdene på heile driden. 

Daniel jobber seg oppover.

Jeg følger.

Et annet team heiser til Sickle

På hylla traff vi et annet team ute i samme ærend som oss. Han ene hadde printet og laminert en beskrivelse av hvordan gjøre lower-out som han allerede hadde fått bruk for. 

Lowerout for dummies. Smart.

Videre opp i ruta kunne vi se det var full kø i stovelegs-rissene, noe som skulle vise seg å være normalen. Et team hadde ikke beveget seg av flekken på de timene vi hadde brukt til sickle. Det var tydelig at the nose var yosemites svar på via lara.

Fornøyde med dagens innsats kjørte vi ut av dalen igjen og satte opp teltet i grøftekanten. Vi hadde enda ikke fått innpass i camp 4 så vi måtte være snille gutter og sove utfor nasjonalparkens grenser.

Neste dag gikk med til hvile og pakking av haulbag. Holy moly så stor og tung den ble. Vi planla for mye venting og at ting kunne ta tid. Derfor hadde vi med vann og mat for fem dager (seks hvis vi tøyde strikken) og det innebar 40kg bare i vann. I tillegg kom mat, klær, soveposer, portaledge, klatreutstyr osv. Heldigvis hadde Daniel brukt mesteparten av studieåret i statene på å pønske ut best mulig oppsett av heisesystemet, så det tautekniske var på stell.

Ordning av rack.

Også denne dagen kunne vi se det var masse kø på de fem-seks taulengdene mellom sickle og dolt tower. Spente på morgendagen kjørte vi ut av dalen igjen, satte opp teltet på en parkeringsplass, gjorde de siste forberedelsene, hadde en samtale med en stein tysker med morsom latter, satte alarmen på 0300 og la oss til å sove. Jeg sov som et barn, Daniel ikke et eneste sekund.

Alarmen ringte. Game on! Vi kjørte inn i dalen, kastet mat i en bearlocker og sprintet opp til innsteget, så fort det lot seg gjøre med en haulbag på 60kg på ryggen. Nå gjaldt det! Nathan og Brandon, to greie amerikanere, gamliser i trettiårene, begynte å jugge til sickle samtidig som oss.

Lift-off. Daniel har begynt å jugge til sickle. På bakken står haulbagen, portaledgebaggen og pooptuben.

De neste timene gikk med på å heise den tunge baggen til hylla. Hardt arbeid. Vi hadde en liten fuckup da portaledgebaggen hektet i et annet tau. Med Chongo 2:1-taljesystemet vårt fikk vi så mye kraft at vi nesten rev baggen helt i stykker før vi forsto at noe var galt. Heldigvis kom daniel på at vi kunne heise direkte i portaledgen i stedet, slik at vi kunne fortsette likevel, riktignok etter å ha brukt en halv rull ducttape på reparasjon. 

Skaden på bagen.

MacGyver-session på sickle ledge

Alt dette tok tid, og vi var ikke klare til å lede videre fra sickle før klokken var 12. Men det gjorde ikke så mye da jeg uansett måtte henge i en halvtime under neste standplass før nathan og brandon kom seg videre. Allerede på dette tidspunktet stiftet vi bekjentskap med småfuglene som lever på og ved veggen. De stupte forbi oss i en vannvittig fart, som basehoppere nesten, det hørtes ut som middels store steiner som suste forbi hodet. Ingen tvil om hvem av oss som hørte mest hjemme i denne vertikale granittverdenen vi hadde beveget oss inn i.

Yeah dude!

Meg på første standplass etter Sickle. Daniel har kommet seg til neste stand og jeg er i ferd meg å senke ut haulbaggen. Foto: Tom Evans, ElCap Reports

Daniel tok neste tension-traverslengde og så var vi i bunnen av stoveleg cracks, eller komfyrbeinrissene på norsk. Navnet kommer av at mr harding brukte avsagde komfyrbein som bankiser på førstebestigningen. Risset går over tre taulengder opp til dolt tower og ser helt nydelig ut å friklatre med grad som varierer mellom 5 og 7. Men vi gikk stort sett for aid da dette krever mindre energi og oppleves tryggere. At det tok lenger tid gjorde ikke noe siden vi uansett måtte vente litt før hver standplass på n&b som stadig var litt treigere enn oss. Dessuten, som vi skulle finne ut senere, er rissklatring selv på femmertallet langt fra trivielt i yosemite for oss med lite jammeerfaring.

Stovelegs. Gul camalot er den nye generasjonens komfyrbein.

Perfekt granitt og perfekte riss, men... borebolt?

Skyggen av El Cap minner om at toppen er bratt

Både mtp på progresjonen og mtp komfort burde vi nå Dolt tower før vi tok kvelden. Men all ventingen gjorde at det skumret i det daniel slapp til på standplassen en lengde under dolt. Derfor fikk vi lov til å jumarere n&b's tau den siste lengden. Snilt av dem. De tok naturligvis den beste plassen på hylla så vi måtte til med portaledgen, men det var fint nok. Det ble en bra kveld, men boksematen var en trist affære, muligens fordi vi ikke gadd å varme den så mye på primusen.

Good morning!

Neste morgen gikk med til å innvie pooptuben. Jeg hadde egentlig tenkt å teste ut å drite i en plastpose med klatresele på under kontrollerte forhold. Men det fristet liksom aldri. Derfor ble det onsight av teknikken på hylla. Jeg vaklet litt på cruxet, men etterhvert var sendingen et faktum.

Oss på første tau fra Dolt Tower. Foto: Tom Evans, ElCap Reports

Klatringen i retning el cap tower fortsatte som dagen før med litt venting på n&b. Derfor valgte vi etter to taulengder å prøve jardine-varianten som via en travers etterfulgt av et langt dieder omgår el cap tower, texas flake, boot flake og king swing og møter normalruta igjen på eagle ledge. Selve jardine-traversen er en kort chippet og boltet taulengde på norsk åttetall, men ved å trekke i slyngene slipper man unna med en passasje på fem-seks flytt på seksertallet helt i slutten av lengden. Det måtte jo være innafor. Pga. litt divergens i våre respektive klatrekarrierer det siste året var planen at daniel skulle ta den hardeste aidklatringen mens jeg skulle være ropegun på friklatring, så nå var det opp til meg å levere varene. Men traversen ga motstand. Først noen litt tynne flytt på skrå lister (som minnet litt om noen greier på Dale) og så dra seg i land på en sloper. Jeg trynte tre ganger på dette og fikk noen solide pendelfall, men det var ingenting å treffe så det var forsåvidt greit. Fjerde gangen hang jeg fra meg det svære aidracket og fikk karret meg i land. Alt dette ble lagt merke til av Tom Evans, mannen bak El Cap-report, som la ut et bilde av et av fallene mine på bloggen sin med en hyggelig tekst.

En av de tre suserne mine. Dette bildet la Tom Evans ut med teksten "One team decided to by-pass the mob  at ECT and went the Jardine way. This is one of the three falls the leader took here. Gotta give the leader credit as he went right back up each time and eventually got the pitch done." Foto: Tom Evans, ElCap Reports

Til slutt hang jeg fra meg racket og snek meg opp til standplass, ElCap Reports

Og kunne nyte sola mens Daniel gønnet på videre.

Daniel ledet det lange og tynne diederet opp til eagle i god stil, og så var vi inne i normalruta igjen. Men dessverre! N&b kom oss akkurat i forkjøpet og igjen måtte vi stå og vente lenge på tur mens de ledet videre og det nok en gang begynte å skumre.

Venting. Nathan står med ryggen til mens Brandon leder.

I løpet av dagen hadde vi fått indikasjoner på at noe var galt et sted. Det var masse folk og utrykningskjøretøyer på el cap meadows, og helikoptere svirret rundt. Mens vi ventet i skumringen kom et team rappellerende forbi, litt til siden for oss. De ropte at det hadde vært en ulykke ved camp 5 på ruta vår, 5-6 taulengder over der vi befant oss. En klatrer hadde falt og truffet en av hyllene, med døden som følge. Hva nå? Hva skulle vi føle? Vi følte selvfølgelig med den omkomne og taulaget hans, men jeg skal ærlig innrømme at vi først og fremst tenkte på hva det ville bety for oss selv. Ganske egoistisk, ja, men i den situasjonen vi befant oss i gikk det så enormt mye mental kapasitet med på å tenke på sikkerheten til eget taulag at det ikke var særlig plass til å sørge over at en ukjent klatrer omkom. Hadde det vært noe vi kunne gjort hadde det selvfølgelig vært annerledes, men det var det jo ikke. I stedet tenkte jeg på om dette betydde at vi måtte snu og på hva som hadde hendt, hvorfor hadde han falt og var dette noe som kunne skje med oss? Vi skulle senere finne ut hva som hadde skjedd, men på dette tidspunktet kunne vi bare gjette.

N&b hadde nok lignende tanker. Som dagen før lot de oss jugge en taulengde i mørket siden vi hadde ventet på dem, og vi campet i nærheten av dem en taulengde før camp 4, snaue 100m rett under det karakteristiske great roof. En dårlig bivispot, men med portaledge funket det jo.

Morgenen 3. dag begynte med nyheten om at n&b hadde bestemt seg for å baile, skremt av dødsfallet. Forståelig nok. Selv ville vi fortsette. Dette betydde at endelig hadde vi ikke noen foran oss lenger og vi kunne klatre i eget tempo, men vi var jo noe bekymret for hva som ville møte oss ved camp 5 hvor ulykken hadde skjedd.

Morgen ved bivien vår. Dette er det siste bildet jeg fikk tatt med kameraet mitt før det gikk tom for strøm. Resten av bildene er fra Daniels gopro, Tom Evans og mobilene våre.

Etter to lengder som inkluderte en del friklatring sto vi under the great roof, rutas kanskje mest karakteristiske pitch og en av to cruxlengder for de som friklatrer. Dette var daniels ansvar, og han storkoste seg der han lekende lett traverserte under det store taket ved hjelp av camhooks. Samtidig ble vi tatt igjen av et in a day-team bestående av to dirtbags. En ung tysker og en gammel amerikaner, begge to av typen som sov i hemmelige grotter for å kunne bli lenge nok i dalen. Trivelige folk og litt kjekt å møte nye mennesker igjen på denne ydmykende plassen. Da jeg jumarerte etter på denne lengden og tok lowerouts fikk jeg litt føling på eksponeringen. Plutselig var veggen helt vertikal og vi beveget oss midlertidig ut av diedersystem.

Daniel i starten på great roof-lengden. Foto: Tom Evans, ElCap Reports

Daniel nærmer seg taket, og Paul fra tyskland er i ferd med å ta ham igjen. Foto: Tom Evans, ElCap Reports

Paul runder taket.

Jeg fortsetter opp pancake flake. Foto: Tom Evans, ElCap Reports

Jeg tok neste tau (pancake flake) og så ledet daniel opp til camp 5, ulykkesstedet som vi skulle tilbringe natten på. Stedet hadde blitt ryddet etter ulykken, men store mengder mørkerødt størknet blod satte et dystert preg. Camp 5 består av en halvstor hylle med et par småhyller over og under. Det var tydelig at den øverste hylla var åstedet. Den var full av blod, og det hadde rent i strie strømmer nedover den ellers nydelige gulhvite granitten. Vi visste jo ikke hva som var hendt, men vi tippet at den omkomne hadde tatt et ledfall på den etterfølgende taulengden og at sikringer hadde poppet slik at han hadde landet på hylla. Dette ga mening syntes vi, for taulengden (glowering spot) er beryktet for å være litt vanskelig å sikre og det står "do not backclean" i enkelte førere. Derfor var i hvert fall jeg litt nervøs for hvordan det ville bli å klatre den til frokost dagen etter, men daniel, som alltid designert ropegun på den hardeste aidklatringen, virket ikke særlig affisert. Og taulengden har jo tross alt blitt klatret hundrevis av ganger tidligere.

I ettertid fant vi ut hva som egentlig hadde hendt, og det skulle vise seg at vi hadde tatt grundig feil i spekulasjonene våre: Taulaget på tre hadde klatret både glowering spot og neste tau opp til camp 6-hylla uten problemer. En av dem hadde begynt å lede videre, da de hadde sett at de hadde mistet en kamkile eller noe slikt ned på en liten hylle rett nedfor der de sto. Den forulykkede bestemte seg for å rappellere ned for å hente kammen. Han koblet grigrien på et tau og lente seg bakover, men han hadde koblet feil på en eller annen måte, litt usikker på hvordan. Resultatet var uansett at han bare var bundet inn helt i den ene enden av et tau hvor den andre enden var bundet inn i standplassen, og han falt derfor fritt i ca 60m. Det er like over 60m fra camp 6 til den øverste hylla i camp 5, men på grunn av elastikken i tauet traff han likevel hylla med enorm kinetisk energi og døde antageligvis ganske brått. Det var altså en simpel, menneskelig svikt, som det jo veldig ofte er i klatreulykker, som hadde fått så store konsekvenser. En feilkobling samt mangel på selvsjekk da han gikk fra ett sikringssystem til ett annet og han var borte.

Ulykken til tross, oppholdet i camp 5 var formidabelt. Denne dagen hadde vi ikke måttet vente på andre og klatringen hadde gått greit unna. Derfor hadde vi et par timer med dagslys mens vi spiste en helt kurant middag med hermetisk frukt som dessert. Vi var temmelig sikre på å toppe ut dagen etterpå og det var en god tanke. Jeg gledet meg til å ta av selen og bare gå ubekymret rundt blandt furuene på toppen. Daniel la seg til å sove på hovedhylla, som var ganske stor men litt slopende utover, mens jeg rappellerte ti meter ned til en hylle som knapt var en halv meter på det bredeste, men til gjengjeld hadde den noen forsenkninger som passet kroppsformen min perfekt når jeg lå på siden med ryggen mot veggen. En anatomisk sett upåklagelig hylle. Utsikten var det heller ikke noe å si på. Øvre del av the nose er helt vertikal og av og til litt overhengende, så jeg kunne spytte nesten helt til bakken, eller i hvert fall til sickle ledge 600-700m under meg. 

Natten var super. Jeg sov fantastisk, men våknet av meg selv en time før alarmen ringte. Lys våken lå jeg og studerte den fantastiske stjernehimmelen og gledet meg til dagens klatring, og ikke minst til uttoppingen. Shit så nice det skulle bli. 

En time og fire stjerneskudd seinere var det på tide å stå opp og komme i warrior mode igjen. Etter frokost gikk daniel i kast med glowering spot. Han sikret tett og testet sikringene mer enn vanlig, men ellers virket det som han koste seg opp C2-risset. Jeg tror jeg var mer nervøs enn han der jeg sto og sikret.

Det tricky risset opp til Glowering Spot. Jeg står ved camp 5. Daniel tok "do not backclean" til seg.

Jeg fortsetter fra Glowering spot.

Vi vekselledet hele dagen opp de siste seks taulengdene. Dødskul klatring i den bratte toppveggen. Jeg fikk gleden av å sitte og chille på camp 6-hylla mens daniel jobbet seg opp changing corners, lengden som sammen med the great roof er cruxet for de som vil klatre i fri. Har sett både 9-/9 og 9/9+ i førere, vet ikke hva som er riktig.... Uansett ganske ydmykende å studere denne lengden på nært hold. Jeg har jo sett tommy caldwell klatre pitchen på film, men i virkeligheten ser det enda mer desperat og blankt ut. Det er faktisk litt overhengende også. Jaja, heldigvis er den lett å aide.

Daniel på vei inn i changing corners, jeg sitter og koser meg på camp 6.

Til slutt var det dags for siste pitch som stort sett bare er en boltestige opp et saftig overheng. Jeg hektet meg fra bolt til bolt og plutselig hadde jeg rundet kanten og stirret opp på ett nesten flatt område med en rekke furutrær. Toppen! Daniel jugget seg opp og sammen shutlet vi haulbaggen fra de siste boltene til den legendariske furuen som markerer den definitive slutten på the nose. Lykke! Vi så på hverandre og kunne ikke gjøre annet enn å le, lenge. The nose, sent and done! Det var nesten ikke til å tro!

Aller siste taulengde, fint riss før boltestigen.

Å ta av selen var en merkelig følelse. Ikke fordi det var rart å ikke kjenne selen lenger, det som var rart var å kjenne vekten av buksene på hoftene igjen! Skikkelig snålt, og en helt annen opplevelse enn ventet.

Vertical no more. Synet som møtte meg da jeg rundet kanten.

Vi satte oss til ved furuen og lagde real turmat som daniel hadde smuglet fra norge nesten ett år tidligere. Mye bedre enn walmart-boksematen vi hadde hatt i veggen. Mens det mørknet satt vi og kjente på følelsen og pratet om opplevelsene. Vi var superhappy med bestigningen, men på en måte syntes vi begge at det hadde føltes lettere enn ventet. Vi hadde liksom aldri blitt testet skikkelig følte vi. Ruta er bare lang. Utfordringen er egentlig bare å gidde å legge ned nok innsats på planlegging og logistikk, samt å holde ut flere døgn med hardt arbeid og vannvittig eksponering. Ellers var ruta rett og slett litt soft, selvfølgelig ikke i forhold til grad, men i forhold til hva vi forventet av andre utfordringer. Til gjengjeld hadde vi, og spesielt daniel, lagt ned en kjempeinnsats på planleggingsfronten, langt mer enn normalen antar jeg. Og kanskje var det nettopp derfor akkurat vi satt på toppen mens så mange andre team hadde bailet rundt oss (nå snakker jeg selvfølgelig ikke om de som bailet pga ulykken).

Men: Joikaer som oss burde egentlig ikke være i stand til å klatre the nose. Ruta er et ypperlig eksempel på en linje som burde vært forbeholdt harde aidklatrere samt eliten innen friklatring. Det som gjør det mulig for sånne som oss er at alle standplasser er boltet, selv ved siden av opplagte riss. Dette sparer masse tid og det gjør det lett å baile når som helst. I tillegg er mange vanskelige passasjer boltet, passasjer som ellers hadde krevd vanskelig aid eller virkelig hard friklatring. På en måte er det riktig å kalle the nose en boltetragedie. På den andre siden må vi akseptere at etikken er annerledes enn i norge, og the nose er og blir verdens mest kjente klatrerute, en klassiker uten sidestykke. Dette skyldes nok kombinasjonen av historikken, tilgjengeligheten, det estetiske ved linja samt at den byr på noen av de fineste rissene som finnes.

Goddamn tree-huggin' hippie! Lang tid i veggen gjør at man setter pris på alt som ellers er assosiert med horisontalt lende.

Mens vi satt der på toppen i den milde sommernatten og kjente på livet diskuterte vi også hva dette hadde å si for videre klatrekarriere. Ville vi få mye anerkjennelse i miljøet? Bli mottatt som helter i TG og BRV? Få audiens hos kongen? Ville daniel endelig ha en sterk nok cv til å bli akseptert i kluben? Det siste er vel kanskje mest sannsynlig. Sikkert er det i hvert fall at vi fikk bevist noe for oss selv: Vi kan levere varene i storvegg. The nose, som lenge var det store målet, er nok egentlig bare et trinn på stigen.

Jadda!

Uansett, det var digg å legge seg i soveposen på toppen av el cap med ren underbukse og uten å måtte ha klatresele og en tauende nedi posen. Morgenen etter var også fin og lat, men vi gruet oss for gåturen ned med alt utstyret. Det var det all grunn til. Daniel bar en ubehagelig bør bestående av alt racket, tre tau og en tung småsekk. Selv hadde jeg mer komfort med haulbaggen, men til gjengjeld veide den minst 40kg og i volum var den større enn meg. I tillegg hang pooptuben bakpå som luktet mer og mer i den steikende solen. Vi passerte mange mer eller mindre fjellvandte turister på veien ned. Ei jente som kommenterte at sekken min så tung ut trodde på meg da jeg sa den egentlig var lett fordi jeg hadde fylt sekken med helium, hehe...

Leggene våre var fullstendig ødelagte i flere døgn etterpå. Men hva gjorde vel det? Vi hadde gått the nose! 

That thing in the background? Yeah, I climbed that. Soft. Nice warmup.

Vi hadde fremdeles over to uker igjen i Dalen, og de skulle vi bruke på å lære oss å klatre riss samt å teste noen av klassikerne. Det var som å rykke tilbake til barneskolen igjen. Men det skal jeg fortelle om i neste del av serien. Følg med, og takk for at du gadd å lese denne ekstremt lange bloggposten!