torsdag 2. juli 2015

Yosemite-joiking del 2 – Friklatring og voksenopplæring i jamming

Denne bloggposten dekker de to siste ukene våre i Yosemite, som ble dedikert til kilecragging, et par klassiske multipitcher og ikke minst prosjektet vårt om å lære å jamme. I denne perioden hadde vi også en roadtrip til Joshua Tree, men den kommer i del 3 i serien.


S&D: Central pillar of frenzy på Middle cathedral rock, 5.9, 5tl., Regular route på Higher cathedral spire, 5.9, 5tl. og en del ruter på 1-2 taulengder opp til og med 5.10c.
På: Daniel og meg
Andre: Mange artige karakterer i camp 4
Forhold: Overraskende mye regn, men det var mulig å klatre nesten alle dagene

Etter at vi kom ned fra The Nose måtte vi ha et par hviledager. Det var ikke snakk om noe annet. For det første var leggene våre så stive etter gåturen ned at det kjentes som musklene var blitt omdannet til granitten vi hadde klatret på, og det tok mange dager før stivheten slapp taket. For det andre opplevde vi i et par velsignede dager en sjelden sinnstilstand som jeg tror kalles tilfredshet.

Mål nr 1 ble å komme seg inn i Camp 4, den legendariske campingplassen, som nå er strengt regulert og man bare har lov til å oppholde seg i en uke i året. Heldigvis er det lett å trikse seg til to uker, som var omtrent det vi hadde igjen av turen.
Kø for å få plass i Camp 4. Slik var det hver morgen.
Camp 4
Midnight Lightning, som er nærmeste nabo til campen

Vi ble plassert på en spot med flere andre klatrere, blant annet en ekstremt rutinert dirtbag fra Seattle og følget hans. Som gode nordmenn hilste vi på ham og glemte navnet hans med en gang. Senere refererte vi bare til ham som Legenden. Dagen etter vi ble kjent med ham klatret han Zodiac på ElCap. På en dag. Senere gjorde han det samme på Tangerine Trip. Begge to er voksne aidruter på 18-20 taulengder og flere taulengder på A3 som det er vanlig å bruke flere dager på. Jeg tror farsinstinktet, eventuelt onkelinstinktet, hans våknet litt da han møtte oss og vi sa vi hadde gått the nose, for de neste to ukene pleide han å komme over til oss mens vi spiste frokost og spørre "so what are you kids up to today?" (selv var han nok ikke stort mer enn fem år eldre enn meg). Så ville vi fortelle planene våre, og av og til ville han nikke bifallende, men vel så ofte ville han gi oss et bedre oppdrag.
Daniel blir inspirert

Etter et par dager med soling, bading, pizza, burgere og donuts begynte det å bli på tide å klatre igjen og lære seg å jamme. Først stakk vi til Swan Slabs, som skulle være et typisk startsted. Det viste seg for så vidt å være sant – for klatrere som aldri hadde klatret ute før. Stedet var fullt av elixiaklatrere. Enkelte ruter var ok, men de var alt for korte. Likevel fikk vi en viss følelse av at det ikke er bare bare å friklatre jammeruter. Jeg trynte på et 5.9-fingerriss (norsk 5) og Daniel måtte ha to heng på et 5.8-håndriss! Begge deler gikk problemfritt i andre, men likevel… En fyr fikk applaus for å gå en 6- på topptau, da fikk vi nok og stakk og spiste pizza heller.
Det er ganske stilig å stå i el cap meadows når det mørkner og se hvor det dukker opp lys på el cap. De tre lysene på the nose er fra mellom dolt og el cap tower, ca eagle ledge og camp V. I tillegg er det et team på en rute lenger til høyre.

Dagen etterpå testet vi en klippe for mer voksne folk hvor vi klatret et fint totaulengders håndriss. Så måtte vi stikke til Curry village slik at Daniel kunne ha et skypeintervju. Curry village er the shit på hvile- og regnværsdager, for der kan man sitte og chille i den fine loungen mens man spiser pizza og surfer på nett på gjestewifien med det superhemmelige passordet som alle i Camp 4 har lært seg. Senere på dagen fikk jeg gjenoppbygget litt selvtillit med å gå et glatt 5+ fingerriss på blikk, endelig oppe på 5.10-tallet mao.

Etter et par dager med cragging ble vi fort sugne på noe litt større. Vi hilste på Tom Evans på broen ved El Cap meadows hvor han står dag ut og dag inn og tar bildene sine. Vi fikk bildene han hadde tatt av oss og fikk samtidig tips av han og en utgammel klatrer om noen klassiske ruter, blant annet Regular route på Higher Cathedral Spire. Også Legenden ga tommel opp til planen og sa "excellent route choice" så da var det ikke noe å lure på.
Lower og Higher Cathedral Spire, med litt av Middle Cathedral Rock i forgrunnen

Ruta starter med en anmarsj på ganske mange høydemeter, men det er egentlig en fin tur gjennom lys skog oppover lia mellom Middle og Higher Cathedral Rock på høyre side og Lower og Higher Cathedral Spire på venstre side. Landskapet blir bare kulere og kulere oppover. Eneste ulempen, som med alle lange anmarsjer, er at det bygger muskler i lårene.
Mange vegetabilske tak på ruta.
Selve ruta er på 5 taulengder hvor de tre midterste er 5.9, eller norsk 5. Men ruta var litt som vi er vant med fra fjellet i Norge, litt over stokk og stein og hei og hå med innslag av bratte opptak og crux, men også mange lettere partier. Og minimalt med jamming. Derfor opplevdes den lett, og kombinert med skikkelig flott og eksponert klatring og uttopping på en spiss pinakkel i herlig vær ble dette en komfortabel og superfin klatredag. Vi delte de fleste standplassene med et joikapar på luftetur. Duden i paret skrøt på seg å ha lånt sykkelen sin til Dean Potter og å ha solgt maling til Tommy Caldwell. Men 45-åringen hadde vel mest grunn til å skryte av dama, som kanskje var 25.
Ganske luftig mot toppen. Her med lower spire i bakgrunnen.
Daniel på toppen, higher cathedral rock bak til høyre.
På toppen
Vår nye venn valgte en mer direkte avslutning
Vi avsluttet dagen med bading i elva. Dette var for øvrig den eneste formen for kroppsvask vi hadde på de godt og vel tre ukene i dalen. Funket egentlig ypperlig, selv om vannet var kaldt. Klesvask ble også gjennomført i elva. Bilen var provisorisk tørkestativ.
Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy

De neste dagene var det meldt en del regn i solfylte Yosemite. Derfor tok vi like godt en roadtrip til Joshua Tree. Mer om dette i del 3 av denne serien.

Da vi returnerte noen dager senere var Camp 4 sterkt forandret. Alle våre naboer var borte, men Legenden hadde heldigvis bare flyttet til teltclusteret 25m lenger inn. Ellers var det masse shitkids på ferie fra highschool som hadde forvillet seg inn i campen. En gjeng på 3 gutter på teltplassen vår brukte 3 dager på å sitte inne i det gigantiske teltet sitt og puste inn "frisk luft".
Half dome fra Camp 4

Et litt eldre ektepar, K&S, hadde også blitt våre nye naboer. Disse ble vi godt kjente med og vi ble sittende og prate med dem flere kvelder. Den ene dagen kom vi tilbake til campen etter å ha inntatt litt i overkant mye forfriskninger på det lokale vannhullet. Vi innså at skulle det støtes dagen etterpå måtte vi bare få i oss mye vann og hoppe i soveposen asap. Men akkurat den kvelden hadde K&S kjøpt en whiskey med kanelsmak fra canada som de uttrykte ønske om å få hjelp til å tømme. Jaja, må man så må man.
Central pillar. Det er klatrere på første, andre og (nesten) tredje standplass. Ser du dem?

Underveis i oppholdet hadde vi hørt mye skryt av Central pillar of frenzy (5.9, 5tl.) på Middle cathedral rock, så den måtte vi jo teste. Er vanligvis masse kø, men vi gikk på en dag med litt usikker værmelding og fikk ha godsakene helt for oss selv!

Vi hadde hørt at første taulengde var glatt og kjip. Daniel ledet den og det var tydelig at det ikke var dødslett. Men han kom seg greit opp og jeg begynte å følge. Jesus christ! Det var kjipt fra første meter og ble verre og verre hele veien. Det var som om et offwidth-riss og et dieder hadde paret seg og fått teflonbelagt avkom av jævligste sort. Det var så kav at jeg ved flere anledninger skulle ønske jeg falt slik at jeg kunne få en hvil, men ønsket gikk ikke i oppfyllelse før det aller siste cruxflyttet under standplass. Jaja, heldigvis trøstet jeg meg med at Legenden hadde sagt "The first pitch…. is something you just have to get through. The route really starts at the second pitch".

Det hadde han heldigvis rett i, og fingerrisset i andre taulengde var en fryd å lede med perfekte fingerlåser. Siden denne taulengden hadde samme grad som første lurte jeg hele tiden på når det skulle bli hardt, men det ble det heldigvis aldri.
Latterlig fint fingerriss!
Andre pitch og de tre siste var som lærebøker i rissklatring. Etter fingerrisset fulgte et håndriss som gikk gjennom et tak og ble til et offwidth/knyttneveriss. Så kom en lengde med håndriss før siste pitch begynte med en kamin og så et litt av hvert-riss. Nydelig og vedvarende! Stoka rappellerte vi ned og tok et bad og avsluttet dagen med pizza i Curry village.
D på vei opp mot taket
Double trouble

Den siste uka kom det en del regn. Dette, kombinert med at jeg hadde skadet hælen i j-tree og at daniel hadde dratt så hardt til på the nose at han fikk tilløp til font-albue, gjorde at det bare ble litt cragging på Lower Cathedral rock de siste dagene.

De to siste dagene stakk daniel til san francisco for å treffe ei han hadde mer lyst til å spoone med enn meg. Jeg hadde derfor litt tid igjen alene i dalen. Den første kvelden gikk jeg på film + foredrag med Ron Kauk. Mannen er jo en superlegende så dette burde jo være interessant, men det innfridde på ingen måte. Først måtte jeg lide meg gjennom en lang film med naturscener (flotte riktignok) med panfløytemusikk og Kauk som messet billige livsstilmotto. Etterpå fortsatte han der filmen slapp og hadde en lang utgreiing om livsfilosofien sin. Dette varte helt til en utenlandsk turist rakk opp hånden og nesten ropte ut "so what’s most difficult – climbing up or down?".

Heldigvis var det mer gang tilbake i camp 4. Der var det ganske mange folk samlet rundt leirbålet vårt helt til en ranger kom og lyste oss i øynene og spurte oss ut om hvor vi bodde og sa at nå måtte vi slukke bålet, for luften i dalen ble veldig dårlig hvis vi brant bål etter kl 22. Etter at vi alle hadde lagt oss kom han tilbake og vekket australierne i naboteltet og fortalte at de måtte fjerne alle de åpne whiskey-flaskene fra bilen sin. Ganske løye, for de to aussiene hadde aldri tatt en eneste øl sammen med oss andre på kveldene, men de kjørte tydeligvis rundt med åpne whiskey-flasker i bilen sin.

Siste kvelden min i yos måtte jeg ut av camp 4. Jeg hadde planlagt å ta med soveposen opp på yosemite point og sove der. Virket liksom passende å avslutte med å tjuvcampe en natt. En nederlender jeg traff i camp 4 ville være med, men til min store skuffelse gikk han og skaffet både permit og bearlocker. Jaja, så fikk det bli på den lovlige måten.

Jeg tok farvel med Legenden, og jeg fortalte ham at det hadde vært fint å ha en onkel i dalen. Han spurte om jeg syntes han var gammel. Ja, sa jeg. Der fikk han for å kalle oss kids. Til slutt spurte han meg om jeg kjente en norsk klatrer som het Mia (muligens Maia), og i så fall ba han meg hilse. Det gjør jeg ikke, men Mia, hvis du tilfeldigvis leser dette, du gjorde tydeligvis inntrykk på Legenden fra Seattle.

Natten på yosemite point var super, med en fantastisk solnedgang på half dome og flott stjernehimmel. På veien opp gikk vi forbi et telt. Litt for sent oppdaget vi at bare det gjennomsiktige innerteltet var satt opp og at et par hadde sex inni. "Ops, sorry" sa jeg da jeg forsto hva vi hadde snublet over og ga dem en støkk i en størrelsesorden som nok betydde at magien ble brutt for en god stund.
De siste solstrålene treffer the valley
Postkortlys over half dome like etter solnedgang
Fin stjernehimmel og lys fra klatrere på half dome. Tipper det øverste lyset er fra big sandy ledge.
Half dome + lek med lys + stjerneskudd!

Yosemite-turen fikk en perfekt slutt da flyet fra san francisco var overbooket og jeg ble flyttet fram på businessclass (og Daniel måtte sitte alene med plebeierne på economy class!). Da jeg styrtet velkomstchampagnen og studerte vinkartet og menyen tenkte jeg at dette var ganske digg. Men for all del – det var uendelig mye bedre å trykke i seg en fæl boksemat fra wallmart, gå på do i en plastpose og legge seg til å sove på en smal hylle under stjernene i camp 5 på the nose.

3 kommentarer:

  1. Haha, konge Leiv! Han Tom -- korleis er han egentlig? Eg meinar. Han brukar /veldig/ mykje tid på å ta bilete av the nose.

    Apropos, det ekje usannsynlig at Legenden meinar Mia Kvåle Løvmo, chief ropegun for turtrusene og fryktelig, fryktelig sterk. Såg ho på ibygget i blandt, men ho er vel happy i Colorado no.

    SvarSlett
  2. Legenden er Uros Lukic !? Garantert :)
    Haha, veldig sent kommentert, men kom over denne bloggen plutselig.

    SvarSlett
  3. Isäfall, takk for hilsen! Mia

    SvarSlett