Yosemite17: Salathe wall + tuolumne

CR Yosemite
Til stede: Thunder-Thor og meg
SnD: Salathe Wall 5.9 C2, 33tl
Forhold: VARMT!

Salathe-sektoren på verdens kuleste crag

To år etter The Nose var Daniel og jeg tilbake i Dalen for å prøve den nest mest kjente ruta på el cap; salathe wall. Beskrevet som den mest naturlige linjen på the big stone, ansett som et lite steg opp fra the nose i vanskelighet og nylig gjort viden kjent blant mannen i gata gjennom Alex Honnolds frisolobestigning av Freerider-varianten.

Etter et kort mellomstopp på et motell i Anytown USA og en snartur innom Wallmart for å skaffe forsyninger, fete singlets og det vanlige 40-dollarsteltet tråkket Daniel klampen i bånn og styrte leiebilen rett mot the valley.

Livet som toppidrettsutøver

Aaaaah vakre Yosemite, asfalt og natur i skjønn harmoni

I motsetning til The Nose krever Salathe en del friklatring spesielt i den vide enden av skalaen. Spesielt beryktede er kaminlengden "the ear" og ikke minst offwidhten "hollow flake". De øverste 20 meterne av sistnevnte står i 5.8 og er et par centimeter bredere enn en fullt utspent sekser-camalot, hvilket er uheldig for psyken og, hvis man skulle falle, legemet.

Derfor stoppet vi innom den klassiske offwidthen "generator crack" (5.10c, dvs norsk sekser) på vei inn i dalen, som ligger behagelige 2m fra veien, og hang opp topptau for å terpe teknikken. Å si det gikk problemfritt vil være en kunstnerisk overdrivelse som selv jeg styrer unna. På de første forsøkene klarte vi ikke et eneste flytt opp fra bakken. Innsatsen ble derimot belønnet med vonde sår på knær, skuldre og albuer. Men etterhvert ble det fart på sakene og til slutt hadde vi i hvert fall begge klart å komme ca halvveis, riktignok ved hjelp av sikrer som motvekt og ved å stemme mot treet som vokste parallelt med risset. På dette tidspunktet mente vi at vi burde være rikelig forberedte til hollow flake.

Takk til BRV som lånte oss den store femmerkammen og hjertelig takk til Fredric som sendte den til meg i posten i en så fin pakke

Den første kveldsøkten på generator ble også vårt første møte med hetebølgen som rammet dalen mens vi var der. Vi visste jo at det neppe ville være ideelt, men at det skulle være over 30 grader nesten hele dagen hadde vi ikke helt sett for oss. Dette medførte ikke bare dårlige klatreforhold, men også et veldig stort behov for vann og vi begynte å ane konturene av en uhyggelig tung heisesekk og lurte på om det ville være dårlig stil å ta med en bensindrevet vinsj opp i veggen til heisearbeidet.

Ved innsteget til Freeblast

Etter innlosjering i camp 4 og et par dager med småklatring var det på tide å ta fatt på den egentlige oppgaven og tråkke i Salathen. Som de aller fleste andre som går ruta var strategien å først gå de 11 første taulengdene opp til heart ledges som en dagstur, rapellere av via de fem semi-permanente tauene til bakken og så starte på resten av ruta fra samme punkt et par dager senere. Denne første etappen på 11 tau kalles "freeblast", men som det sies, it's not gonna be free and it's not gonna be a blast. Det første ble i hvert fall riktig for vår del, allerede fra pitch 1. Etter fire taulengder vurderte vi værmeldingen for resten av dagen for dårlig, rapellerte av og lot tauene henge, to be continued senere.

Traversen i tredje taulengde

Dagen etter jugget vi opp tauene og fortsatte der vi slapp med to svalengder som virkelig gir ærefrykt for honnolds solo. Så fulgte en kul taulengde som stort sett gikk i fri, etterfulgt av en skikkelig ubehagelig hengende standplass. Og så var det duket for rutens første kamin, "the half dollar". Til tross for en uskyldig grad ga den oss et edruelig hint om hva som kanskje ventet oss på hollow flake og the ear. Men daniel fikk levert varene og vi klatret kjapt de to siste lette lengdene av freeblast og rappet ned fra heart, fornøyde med å være ferdige med del 1 av salathe.



Flott lengde midt i Freeblast

De neste dagene ble brukt til:

-Bading i elva. I år investerte vi til og med i natursåpe med hamp-ekstrakt. Viste seg å være grønnsåpe men funket fortreffelig.

-Utpsyking. Den ene kvelden gikk vi gjennom topoen i det middagen var klar. Det endte med at vi mistet matlysten av nervøsitet og måtte kaste 90% av maten.

-Henging i camp 4. Her var alt som det alltid er. Bålbrennere som lager smoors, buldrere som feiler på midnight lightning og det koreanske alpinlandslaget som forbereder bestigning av Zodiac.

-Investering i liten ekstra haulbag. Det viste seg å være genialt å ha en liten bag hengende ved siden av den store til alt man trenger lett tilgjengelig, som litt vann, mat og boomblaster.

To dager senere var vi klare til å heise stashet vårt til heart ledges. Ikke godt å si hvor mye heisesekken veide totalt. Men over 50L vann, portaledge, hermetisert frukt, liggeunderlag, soveposer, klær osv osv er ingen lett byrde FÅSDS. Mens vi pakket sekken ved starten på tauene til heart hadde vi selskap av ingen ringere enn mora til alex honnold. Hun skulle følge sønnen på en el cap-rute senere i høst og trente på jumarering. Hun passet på å fortelle oss at dette var den verste tiden på året vi kunne valgt. Heisingen ble i hvert fall en svett affære, men med det samme chongo 2:1-systemet vi brukte på the nose gikk det egentlig greit.

Daniel med alt stashet

Favoritt-buksa fikk luftet seg i starten

Dagen etterpå forlot vi bakken permanent. En rolig frokost i camp 4 gled over i en lunsj-burger i curry village. (Curry village har nylig idiotisk nok blitt omdøpt til Half dome village pga. opphavsrettigheter). Utpå ettermiddagen jumarerte vi opp til heisesekkene med det formål å gå den skremmende hollow flake på kvelden i litt mer levelig temperatur og på den måten få et godt utgangspunkt for neste dags etappe. Daniel meldte seg frivillig til å lede marakkelset, og jeg kan ikke si jeg misunte ham da han pendlet inn i det beryktede risset. Etter noen meter var han ved 5.9-cruxet. Akkurat denne delen er heldigvis greit sikret av både sekser-camalot og gul alien i et lite flak. Men så var det resten da... Tindegruppa hadde lånt oss to bigbros, en #3 og en #4. Treeren var stor suksess og Daniel flyttet den med seg langt oppover i lengden ettersom han jokket seg oppover med onsightet chickenwing-teknikk. I følge ham selv var det slett ikke umulig den ville holdt et fall også. Fireren var derimot nesten ubrukelig da den rett og slett var FOR stor ("story of my life", syntes jeg at Daniel mumlet mens han svømte opp de ti siste meterne). Til slutt kunne vi uansett begge puste lettet ut da Daniel klippet ankeret. For en mann!

Daniel på siste gode hvil med ca 10m igjen til toppen av Hoolow Flake

Inspirert av Daniels beinharde send av hollow flake fikset jeg like godt den neste 5.7-kaminlengden videre før vi tok kvelden. Syntes det både var skummelt og grisehardt, men sammenlignet med hollow flake var det selvsagt ingenting, så jeg holdt kjeft og gjorde jobben min. 

I det mørket falt på la vi oss til på hollow flake ledge. Så digg det var å være i gang! Etter mange dager med nervøsitet var det herlig å være over i execute mode. Hollow flake var ferdig, vi sov på bra hylle, lå bra an mtp progresjonen og jeg kunne glede meg over å pakke opp den første minipakken Kine hadde sendt med meg i bagasjen, en for hver natt i veggen.

Neste dag startet med at Daniel gjorde kort prosess av to taulengder. Så sto vi plutselig under rutas nest mest beryktede lengde, The Ear. Og nå var det min tur til å dra lasset. Lengden består av en kamin som smalner inn oppover. Først klatrer man opp til det blir så smalt at man nesten ikke klarer å puste, før man traverserer sideveis på jakt etter frelse i form av luft og dagslys. Og joda, det var et kav og det var klaustrofobi for alle pengene, men det var langt mer velsikret enn forventet. Med et par store kammer er det rett og slett ingen big deal i det hele tatt, i hvert fall ikke fra et sikkerhetsperspektiv. Største faren er kanskje å sette seg helt fast, så husk å ta med en liten beholder med zalo eller vaselin hvis du er spesielt klaustrofobisk anlagt eller har på deg vibram-trøye. Og ta for guds skyld av deg hjelmen! Det gjelder den som følger også.

Med The Ear i sikte, mørk og truende. Lenger oppe skimtes El Cap spire, dagens mål. Det tydelige grove risset som går ned fra høyrekant av spiret mot the ear er "monster offwidth"-lengden på Freerider-varianten. Salathe følger heldigvis et langt tynnere riss 10m lenger til høyre.

To taulengder etter the ear befant vi oss på den feteste bivien man kan tenke seg: El cap spire! Superkult å endelig få oppleve den legendariske hylla. Denne dagen hadde kostet oss mye, i hvert fall væskemessig pga varmen og tung heising. De betegnede fem literne pr pers pr dag var nok til at vi klarte å fungere, men det var ikke nok til å ha det kjempedigg fåsds. Heldigvis ble dette noe bedre ettersom dagene gikk og heisingen ble lettere, men det var ikke mye blank urin som forlot kroppene våre mens vi var i veggen.

Deilig med en horisontal oase

Fint kveldslys

El Cap spire. Mer spektakulær bivi skal man lete lenge etter.

Neste dagsetappe var til hylla "the block". Denne dagen inneholdt blant annet lengden som er fricruxet på freerider, enten man velger teflonhjørnet eller buldreproblemet. Uansett var det grei skuring for Daniel i aid-mode. Siste lengden opp til hylla, "the sewer", var derimot både kjip og hard. Jeg var utrolig fornøyd med å klare å dra i land ganske spenstig friklatring et stykke på vei, men så kom det faen meg en kamin her også, som i tillegg var skitten og grisete, og resten av lengden ble et smertehelvete med aiding i svasko.

Daniel med buldreproblemet 5m under seg

Likevel kom vi opp på the block tidsnok til at Daniel rakk å fikse neste taulengde også før vi slo oss ned og nøt en lang og rolig kveld. Hylla er egentlig ganske stor og fin, men den sloper dessverre litt utover slik at vi måtte sove med noe tension i selen for å ikke skli utfor i løpet av natten. Til tross for dette sov vi overraskende bra. Hver natt på veggen kunne vi forøvrig se over på skogbrannen på andre siden av dalen som glødet ildrødt som et virkelighetens Mordor. Flott og nifst på samme tid.

På The Block

Tredje dag bød på bare fire taulengder, men de var til gjengjeld de hardeste og mest spektakulære aid-lengdene på ruta. Jeg begynte med å gå hele enduro-hjørnet. Shit for en vakker lengde! Hadde den ligget på hjemmecragget hadde jeg forsøkt å jobbe den inn i fri, men midt på el cap var det aid-mat. Slet lenge med C2-cruxet, men kom meg opp til slutt.

Enduro corner nedenfra. Over skimtes Salathe roof og Salathe headwall.

Enduro ovenfra

Daniel jobbet seg deretter enkelt gjennom den superspektakulære overhenglengden og plutselig hang vi midt i salathe headwallen. Eksponeringen var helt hinsides!

Starten på roof-lengden

Midt i headwallen

To taulengder senere kunne vi endelig stige i land på long ledge, etter en laaang dag med utelukkende hengende standplasser i den nådeløse solen. Vi har superhappy, for nå antok vi at vi hadde bare en klatredag igjen og at den ville være ganske lett. Det første var riktig, men det andre skulle vise seg å være feil...

Oppsvulmede føtter. Ikke rart vi trengte så mye vann.

Good times på long ledge 

Brannen på den andre siden

Siste morgen på veggen startet som de tre foregående, med en sterk motvilje mot å forlate soveposen i mørket. For å kvikke oss opp fyrte jeg opp et lokalt undergrundsband fra Sandnes på spotifyen. Det hjalp akkurat nok til å starte opp kroppen til en siste dags arbeid.

Daniel begynte på første lengde, som skulle være C2 etterfulgt av en kort 5.8-del. Aidbiten gikk greit, men så var det dags for friklatringen. Den skulle vise seg å være både temmelig runout og hard. Da han hadde tatt det tredje timetersfallet hvor en sikring poppet følte han at det var på tide å overlate stafettpinnen til nestemann. Uheldigvis for undertegnede betydde det undertegnede, for etter å ha observert fallene til Daniel var jeg rimelig lite gira på å teste den lengden. Føreren viste derimot at det går an å gå en annen bratt og delvis bolta variant i stedet for som traverserer mot venstre og ved å henge i boltene skulle den ikke være mer enn sekserklatring. Burde vært plankekjøring, men psyken var lav denne morgenen og det tok sin tid før jeg klarte å committe. Til slutt løsnet det heldigvis, og da var verken den bratte supereksponerte delen eller den etterfølgende stygge sva-runouten noe problem lenger. Men alt rotet vårt hadde tatt lang tid, og da vi var oppe måtte vi jo ned igjen og renske Daniels variant i tillegg til min. Kort oppsummert, denne første taulengden på 30m tok oss 5 timer...

Daniel i starten på den kjipe lengden

Heldigvis gikk de neste taulengdene fort unna og plutselig kunne vi omfavne hverandre og furuen på toppen. Senere skulle vi begge få et anstrengt forhold til dette treet, men inntil videre var det happy days. Vi var slitne og utrolig glade for å være oppe. Det hadde vært fire meget anstrengende døgn både fysisk og mentalt. Følelsen var ganske annerledes enn da vi toppet ut the nose og nesten satt igjen med en følelse av "var det ikke hardere?" Denne gangen følte vi at vi hadde blitt testet i mye større grad, og følelsen av å ha lykkes med noe stort og vanskelig var mye sterkere til stede. 

Nudelig stein og riss helt til siste slutt

Thunder-Thor på siste skikkelige lengde

Selv om vi hadde nok av tid til å gå ned mens det enda var lys orket vi ikke slite mer denne dagen og bestemte oss for å campe under furua på toppen for natten. Etter en god hvil, flere dobesøk og inntak av vann og frukt begynte toppout-euforien å kicke inn. Jeg ble supergira på å ta et klassisk nakenbilde på kanten der jeg bare var dekket av sekserkammen og kastet av meg alle klærene. Men muligens ble jeg litt for ivrig for i farten sprang jeg rett inn i greina på furuen og fikk et solid harry potter-kutt i pannen. Daniel knakk sammen i latter av synet av meg som sto der kliss naken med blodig panne og unnskyldte seg med at skadefryd er den mest ekte menneskelige følelsen. Men karma hits you og 10min senere presterte han å skalle i nøyaktig samme grein og fikk sitt eget harry potter-kutt. Jeg kunne da bekrefte hans utsagn om skadefryd.

Jævla tre. Legg merke til den livsfarlige greina nede til venstre på stammen. I tillegg fikk vi sevje på tingene våre som aldri gikk bort. Angrer på at jeg ikke sagde det ned med lommekniven.

Returen dagen etter var som vanlig et smertehelvete men vi kom oss ned til slutt. Etter en burger OG en pizza i curry village samt et langt grønnsåpebad i elva var vi klare til å flytte på oss. Vi hadde fått nok av varmen og satte kursen mot Tuolumne Meadows oppe i høyden hvor vi hadde 2-3 nydelige klatredager på tampen av oppholdet. Tuolumne minner litt om Nissedal med ren luft, krystallklare vann, enorm knallblå himmel, svære furutrær og granittdomer overalt. Den lokale campen er også en opplevelse. Her oppe er det også en del folk, men ikke på langt nær så mange som nede i dalen. De fleste man treffer i Tuolumne er også turvante friluftsfolk og mange kan minne om gladkristne DNTere, noe som var helt perfekt for to mentalt og fysisk skakkjørte unggutter som hadde lekt storveggsklatrere og tråkket i Salathen.

Klar for offwidth-cragging i Tuolumne

Flott rute på Daff Dome

Vakkert landskap

Daff dome

Ahhhhh Tuolumne!

Yosemite-joiking del 1 - The Nose!

"Big wall climbing is like a war - you're constantly working" sa Ted Hansen, sjefen i klatresjappa i Yosemite. "The nose is super fun, you're gonna love it, there's gonna be rainbows coming out of your ears" sa ei gira dame i samme butikk. De skulle få litt rett begge to. I løpet av de fire dagene vi tilbrakte på verdens mest kjente klatrerute skulle vi få oppleve glede, bekymringer, fantastisk klatring og hardt arbeid. Og et dødsfall.

"The next generation had arrived. It was us."

S&D: The nose, aka. Yosemites svar på via lara

På: Daniel og meg

Andre: Nathan og Brandon og MANGE andre

Flybillettene var fikset for seks måneder siden. Planen ble lagt for nesten et år siden. Og drømmen hadde eksistert omtrent like lenge som jeg hadde klatret, altså 3-4 år. Likevel følte jeg meg ikke akkurat forberedt på det store eventyret i det jeg landet i san francisco og plukket opp bagasjen som inneholdt en portaledge, en drøss med kamkiler og 3-4 undertøyskift som skulle vare i 25 dager.

Noen timer senere landet Daniel som kom rett fra siste eksamen på harvard og som jeg ikke hadde sett siden vi gikk Iriss i fjor sommer. Han hadde heldigvis utviklet seg like lite som meg det siste året og vi fant fort tilbake til gammel tone mens vi rullet inn mot dalen vi hadde drømt om så lenge.

Vi kjørte inn i yosemite utpå kvelden. Det er lite som vitner om at dalen skjuler et granittmekka uten sidestykke før man kjører inn på loopen og El Cap åpenbarer seg. Og El Cap ser SVÆR ut. Der skulle vi opp.

Kapteinen

Det var memorial weekend og vi ble sittende i kø i to timer bare for å kjøre bort til el cap meadows som ligger like ved innsteget til the nose. Det begynte å bli mørkt og det begynte å regne. Kraftig. Dette var ikke mye california-stemning ass. Likevel jogget vi opp til innsteget. En fyr kom rapellerende ned fra sickle ledge, søkkvåt og miserabel. Vi løp tilbake til bilen og kjørte langt ut av dalen til vi fant en tørr spot litt utfor Mariposa og onsightet førtidollarsteltet fra wallmart.

Vi hadde tre uker i dalen. Mål nr 1 var the nose. Det ville sikkert være lurt å klatre mindre ting først, bli vant med klatringen, trene på aid og på heising og på den måten få best mulig forutsetninger for å lykkes... Føkk det. Vi var begge keen på å få det gjort fortest mulig slik at vi kunne bruke resten av tiden på å klatre andre komfortable ting og skryte av bedriftene våre.

Topo i grove trekk

Det er vanlig strategi på the nose å klatre de fire første taulengdene opp til sickle ledge og så fikse tau til bakken, slik at man kan heise haulbaggen direkte opp til hylla, sove på bakken og så starte med å jumarere til sickle den dagen man starter på ordentlig. Ikke den beste stilen man kan tenke seg, men i utlandet er det jo så mye som er lov... 

Derfor lot også vi etikken ligge hjemme i Norge og kjørte inn i dalen igjen dagen etter for å klatre til sickle, etter å ha inntatt et amerikansk herremåltid til frokost bestående av donuts. Det er ofte mye kø på the nose, men merkelig nok var det ingen foran oss da vi begynte å klatre. Jeg tok første lengde, som mer eller mindre ble min debut på aidklatring. Ganske uvant og jeg følte meg lite elegant nedlesset som jeg var med taustiger, jumarer, kamkiler nok til en liten klatrebutikk og whatnot. Men Daniel instruerte meg grundig fra standplass og oppfordret meg til å gå høyere i stigen, sette sikringer høyere, klatre fortere, slutte og syte osv., så etterhvert ble det gang på sakene. 

Daniel scrambler til innsteget med god utsikt til resten av ruta

Første lengde. Oppmerksomme lesere legger kanskje merke til den nye grønne alienkammen, Alien Lite som kom ut nå nettopp. Vi klatret med ett sett av disse og ett sett av de gamle. Jeg må si jeg er helfrelst. Har alltid digget aliens, og de nye er bedre på flere måter. Merkbart lettere. Smalere hode. Noe mer smidig finish. Eneste ulempen er at de ikke ser like kule ut som de gamle. Men når man klatrer med Petzl Sirocco kan man kanskje ikke uttale seg så mye om estetikk.

Man finner mye gammelt skrot på the nose. Hvor mange belastninger til holder denne kilen mon tro?

Forhistorisk sikring i et klassisk pin scar.

Daniel tok de to neste lengdene, og så tok jeg en til og så var vi plutselig på sickle. Og alt hadde egentlig gått veldig smooth, til tross for at disse første lengdene er blandt de teknisk vanskeligste aidlengdene på heile driden. 

Daniel jobber seg oppover.

Jeg følger.

Et annet team heiser til Sickle

På hylla traff vi et annet team ute i samme ærend som oss. Han ene hadde printet og laminert en beskrivelse av hvordan gjøre lower-out som han allerede hadde fått bruk for. 

Lowerout for dummies. Smart.

Videre opp i ruta kunne vi se det var full kø i stovelegs-rissene, noe som skulle vise seg å være normalen. Et team hadde ikke beveget seg av flekken på de timene vi hadde brukt til sickle. Det var tydelig at the nose var yosemites svar på via lara.

Fornøyde med dagens innsats kjørte vi ut av dalen igjen og satte opp teltet i grøftekanten. Vi hadde enda ikke fått innpass i camp 4 så vi måtte være snille gutter og sove utfor nasjonalparkens grenser.

Neste dag gikk med til hvile og pakking av haulbag. Holy moly så stor og tung den ble. Vi planla for mye venting og at ting kunne ta tid. Derfor hadde vi med vann og mat for fem dager (seks hvis vi tøyde strikken) og det innebar 40kg bare i vann. I tillegg kom mat, klær, soveposer, portaledge, klatreutstyr osv. Heldigvis hadde Daniel brukt mesteparten av studieåret i statene på å pønske ut best mulig oppsett av heisesystemet, så det tautekniske var på stell.

Ordning av rack.

Også denne dagen kunne vi se det var masse kø på de fem-seks taulengdene mellom sickle og dolt tower. Spente på morgendagen kjørte vi ut av dalen igjen, satte opp teltet på en parkeringsplass, gjorde de siste forberedelsene, hadde en samtale med en stein tysker med morsom latter, satte alarmen på 0300 og la oss til å sove. Jeg sov som et barn, Daniel ikke et eneste sekund.

Alarmen ringte. Game on! Vi kjørte inn i dalen, kastet mat i en bearlocker og sprintet opp til innsteget, så fort det lot seg gjøre med en haulbag på 60kg på ryggen. Nå gjaldt det! Nathan og Brandon, to greie amerikanere, gamliser i trettiårene, begynte å jugge til sickle samtidig som oss.

Lift-off. Daniel har begynt å jugge til sickle. På bakken står haulbagen, portaledgebaggen og pooptuben.

De neste timene gikk med på å heise den tunge baggen til hylla. Hardt arbeid. Vi hadde en liten fuckup da portaledgebaggen hektet i et annet tau. Med Chongo 2:1-taljesystemet vårt fikk vi så mye kraft at vi nesten rev baggen helt i stykker før vi forsto at noe var galt. Heldigvis kom daniel på at vi kunne heise direkte i portaledgen i stedet, slik at vi kunne fortsette likevel, riktignok etter å ha brukt en halv rull ducttape på reparasjon. 

Skaden på bagen.

MacGyver-session på sickle ledge

Alt dette tok tid, og vi var ikke klare til å lede videre fra sickle før klokken var 12. Men det gjorde ikke så mye da jeg uansett måtte henge i en halvtime under neste standplass før nathan og brandon kom seg videre. Allerede på dette tidspunktet stiftet vi bekjentskap med småfuglene som lever på og ved veggen. De stupte forbi oss i en vannvittig fart, som basehoppere nesten, det hørtes ut som middels store steiner som suste forbi hodet. Ingen tvil om hvem av oss som hørte mest hjemme i denne vertikale granittverdenen vi hadde beveget oss inn i.

Yeah dude!

Meg på første standplass etter Sickle. Daniel har kommet seg til neste stand og jeg er i ferd meg å senke ut haulbaggen. Foto: Tom Evans, ElCap Reports

Daniel tok neste tension-traverslengde og så var vi i bunnen av stoveleg cracks, eller komfyrbeinrissene på norsk. Navnet kommer av at mr harding brukte avsagde komfyrbein som bankiser på førstebestigningen. Risset går over tre taulengder opp til dolt tower og ser helt nydelig ut å friklatre med grad som varierer mellom 5 og 7. Men vi gikk stort sett for aid da dette krever mindre energi og oppleves tryggere. At det tok lenger tid gjorde ikke noe siden vi uansett måtte vente litt før hver standplass på n&b som stadig var litt treigere enn oss. Dessuten, som vi skulle finne ut senere, er rissklatring selv på femmertallet langt fra trivielt i yosemite for oss med lite jammeerfaring.

Stovelegs. Gul camalot er den nye generasjonens komfyrbein.

Perfekt granitt og perfekte riss, men... borebolt?

Skyggen av El Cap minner om at toppen er bratt

Både mtp på progresjonen og mtp komfort burde vi nå Dolt tower før vi tok kvelden. Men all ventingen gjorde at det skumret i det daniel slapp til på standplassen en lengde under dolt. Derfor fikk vi lov til å jumarere n&b's tau den siste lengden. Snilt av dem. De tok naturligvis den beste plassen på hylla så vi måtte til med portaledgen, men det var fint nok. Det ble en bra kveld, men boksematen var en trist affære, muligens fordi vi ikke gadd å varme den så mye på primusen.

Good morning!

Neste morgen gikk med til å innvie pooptuben. Jeg hadde egentlig tenkt å teste ut å drite i en plastpose med klatresele på under kontrollerte forhold. Men det fristet liksom aldri. Derfor ble det onsight av teknikken på hylla. Jeg vaklet litt på cruxet, men etterhvert var sendingen et faktum.

Oss på første tau fra Dolt Tower. Foto: Tom Evans, ElCap Reports

Klatringen i retning el cap tower fortsatte som dagen før med litt venting på n&b. Derfor valgte vi etter to taulengder å prøve jardine-varianten som via en travers etterfulgt av et langt dieder omgår el cap tower, texas flake, boot flake og king swing og møter normalruta igjen på eagle ledge. Selve jardine-traversen er en kort chippet og boltet taulengde på norsk åttetall, men ved å trekke i slyngene slipper man unna med en passasje på fem-seks flytt på seksertallet helt i slutten av lengden. Det måtte jo være innafor. Pga. litt divergens i våre respektive klatrekarrierer det siste året var planen at daniel skulle ta den hardeste aidklatringen mens jeg skulle være ropegun på friklatring, så nå var det opp til meg å levere varene. Men traversen ga motstand. Først noen litt tynne flytt på skrå lister (som minnet litt om noen greier på Dale) og så dra seg i land på en sloper. Jeg trynte tre ganger på dette og fikk noen solide pendelfall, men det var ingenting å treffe så det var forsåvidt greit. Fjerde gangen hang jeg fra meg det svære aidracket og fikk karret meg i land. Alt dette ble lagt merke til av Tom Evans, mannen bak El Cap-report, som la ut et bilde av et av fallene mine på bloggen sin med en hyggelig tekst.

En av de tre suserne mine. Dette bildet la Tom Evans ut med teksten "One team decided to by-pass the mob  at ECT and went the Jardine way. This is one of the three falls the leader took here. Gotta give the leader credit as he went right back up each time and eventually got the pitch done." Foto: Tom Evans, ElCap Reports

Til slutt hang jeg fra meg racket og snek meg opp til standplass, ElCap Reports

Og kunne nyte sola mens Daniel gønnet på videre.

Daniel ledet det lange og tynne diederet opp til eagle i god stil, og så var vi inne i normalruta igjen. Men dessverre! N&b kom oss akkurat i forkjøpet og igjen måtte vi stå og vente lenge på tur mens de ledet videre og det nok en gang begynte å skumre.

Venting. Nathan står med ryggen til mens Brandon leder.

I løpet av dagen hadde vi fått indikasjoner på at noe var galt et sted. Det var masse folk og utrykningskjøretøyer på el cap meadows, og helikoptere svirret rundt. Mens vi ventet i skumringen kom et team rappellerende forbi, litt til siden for oss. De ropte at det hadde vært en ulykke ved camp 5 på ruta vår, 5-6 taulengder over der vi befant oss. En klatrer hadde falt og truffet en av hyllene, med døden som følge. Hva nå? Hva skulle vi føle? Vi følte selvfølgelig med den omkomne og taulaget hans, men jeg skal ærlig innrømme at vi først og fremst tenkte på hva det ville bety for oss selv. Ganske egoistisk, ja, men i den situasjonen vi befant oss i gikk det så enormt mye mental kapasitet med på å tenke på sikkerheten til eget taulag at det ikke var særlig plass til å sørge over at en ukjent klatrer omkom. Hadde det vært noe vi kunne gjort hadde det selvfølgelig vært annerledes, men det var det jo ikke. I stedet tenkte jeg på om dette betydde at vi måtte snu og på hva som hadde hendt, hvorfor hadde han falt og var dette noe som kunne skje med oss? Vi skulle senere finne ut hva som hadde skjedd, men på dette tidspunktet kunne vi bare gjette.

N&b hadde nok lignende tanker. Som dagen før lot de oss jugge en taulengde i mørket siden vi hadde ventet på dem, og vi campet i nærheten av dem en taulengde før camp 4, snaue 100m rett under det karakteristiske great roof. En dårlig bivispot, men med portaledge funket det jo.

Morgenen 3. dag begynte med nyheten om at n&b hadde bestemt seg for å baile, skremt av dødsfallet. Forståelig nok. Selv ville vi fortsette. Dette betydde at endelig hadde vi ikke noen foran oss lenger og vi kunne klatre i eget tempo, men vi var jo noe bekymret for hva som ville møte oss ved camp 5 hvor ulykken hadde skjedd.

Morgen ved bivien vår. Dette er det siste bildet jeg fikk tatt med kameraet mitt før det gikk tom for strøm. Resten av bildene er fra Daniels gopro, Tom Evans og mobilene våre.

Etter to lengder som inkluderte en del friklatring sto vi under the great roof, rutas kanskje mest karakteristiske pitch og en av to cruxlengder for de som friklatrer. Dette var daniels ansvar, og han storkoste seg der han lekende lett traverserte under det store taket ved hjelp av camhooks. Samtidig ble vi tatt igjen av et in a day-team bestående av to dirtbags. En ung tysker og en gammel amerikaner, begge to av typen som sov i hemmelige grotter for å kunne bli lenge nok i dalen. Trivelige folk og litt kjekt å møte nye mennesker igjen på denne ydmykende plassen. Da jeg jumarerte etter på denne lengden og tok lowerouts fikk jeg litt føling på eksponeringen. Plutselig var veggen helt vertikal og vi beveget oss midlertidig ut av diedersystem.

Daniel i starten på great roof-lengden. Foto: Tom Evans, ElCap Reports

Daniel nærmer seg taket, og Paul fra tyskland er i ferd med å ta ham igjen. Foto: Tom Evans, ElCap Reports

Paul runder taket.

Jeg fortsetter opp pancake flake. Foto: Tom Evans, ElCap Reports

Jeg tok neste tau (pancake flake) og så ledet daniel opp til camp 5, ulykkesstedet som vi skulle tilbringe natten på. Stedet hadde blitt ryddet etter ulykken, men store mengder mørkerødt størknet blod satte et dystert preg. Camp 5 består av en halvstor hylle med et par småhyller over og under. Det var tydelig at den øverste hylla var åstedet. Den var full av blod, og det hadde rent i strie strømmer nedover den ellers nydelige gulhvite granitten. Vi visste jo ikke hva som var hendt, men vi tippet at den omkomne hadde tatt et ledfall på den etterfølgende taulengden og at sikringer hadde poppet slik at han hadde landet på hylla. Dette ga mening syntes vi, for taulengden (glowering spot) er beryktet for å være litt vanskelig å sikre og det står "do not backclean" i enkelte førere. Derfor var i hvert fall jeg litt nervøs for hvordan det ville bli å klatre den til frokost dagen etter, men daniel, som alltid designert ropegun på den hardeste aidklatringen, virket ikke særlig affisert. Og taulengden har jo tross alt blitt klatret hundrevis av ganger tidligere.

I ettertid fant vi ut hva som egentlig hadde hendt, og det skulle vise seg at vi hadde tatt grundig feil i spekulasjonene våre: Taulaget på tre hadde klatret både glowering spot og neste tau opp til camp 6-hylla uten problemer. En av dem hadde begynt å lede videre, da de hadde sett at de hadde mistet en kamkile eller noe slikt ned på en liten hylle rett nedfor der de sto. Den forulykkede bestemte seg for å rappellere ned for å hente kammen. Han koblet grigrien på et tau og lente seg bakover, men han hadde koblet feil på en eller annen måte, litt usikker på hvordan. Resultatet var uansett at han bare var bundet inn helt i den ene enden av et tau hvor den andre enden var bundet inn i standplassen, og han falt derfor fritt i ca 60m. Det er like over 60m fra camp 6 til den øverste hylla i camp 5, men på grunn av elastikken i tauet traff han likevel hylla med enorm kinetisk energi og døde antageligvis ganske brått. Det var altså en simpel, menneskelig svikt, som det jo veldig ofte er i klatreulykker, som hadde fått så store konsekvenser. En feilkobling samt mangel på selvsjekk da han gikk fra ett sikringssystem til ett annet og han var borte.

Ulykken til tross, oppholdet i camp 5 var formidabelt. Denne dagen hadde vi ikke måttet vente på andre og klatringen hadde gått greit unna. Derfor hadde vi et par timer med dagslys mens vi spiste en helt kurant middag med hermetisk frukt som dessert. Vi var temmelig sikre på å toppe ut dagen etterpå og det var en god tanke. Jeg gledet meg til å ta av selen og bare gå ubekymret rundt blandt furuene på toppen. Daniel la seg til å sove på hovedhylla, som var ganske stor men litt slopende utover, mens jeg rappellerte ti meter ned til en hylle som knapt var en halv meter på det bredeste, men til gjengjeld hadde den noen forsenkninger som passet kroppsformen min perfekt når jeg lå på siden med ryggen mot veggen. En anatomisk sett upåklagelig hylle. Utsikten var det heller ikke noe å si på. Øvre del av the nose er helt vertikal og av og til litt overhengende, så jeg kunne spytte nesten helt til bakken, eller i hvert fall til sickle ledge 600-700m under meg. 

Natten var super. Jeg sov fantastisk, men våknet av meg selv en time før alarmen ringte. Lys våken lå jeg og studerte den fantastiske stjernehimmelen og gledet meg til dagens klatring, og ikke minst til uttoppingen. Shit så nice det skulle bli. 

En time og fire stjerneskudd seinere var det på tide å stå opp og komme i warrior mode igjen. Etter frokost gikk daniel i kast med glowering spot. Han sikret tett og testet sikringene mer enn vanlig, men ellers virket det som han koste seg opp C2-risset. Jeg tror jeg var mer nervøs enn han der jeg sto og sikret.

Det tricky risset opp til Glowering Spot. Jeg står ved camp 5. Daniel tok "do not backclean" til seg.

Jeg fortsetter fra Glowering spot.

Vi vekselledet hele dagen opp de siste seks taulengdene. Dødskul klatring i den bratte toppveggen. Jeg fikk gleden av å sitte og chille på camp 6-hylla mens daniel jobbet seg opp changing corners, lengden som sammen med the great roof er cruxet for de som vil klatre i fri. Har sett både 9-/9 og 9/9+ i førere, vet ikke hva som er riktig.... Uansett ganske ydmykende å studere denne lengden på nært hold. Jeg har jo sett tommy caldwell klatre pitchen på film, men i virkeligheten ser det enda mer desperat og blankt ut. Det er faktisk litt overhengende også. Jaja, heldigvis er den lett å aide.

Daniel på vei inn i changing corners, jeg sitter og koser meg på camp 6.

Til slutt var det dags for siste pitch som stort sett bare er en boltestige opp et saftig overheng. Jeg hektet meg fra bolt til bolt og plutselig hadde jeg rundet kanten og stirret opp på ett nesten flatt område med en rekke furutrær. Toppen! Daniel jugget seg opp og sammen shutlet vi haulbaggen fra de siste boltene til den legendariske furuen som markerer den definitive slutten på the nose. Lykke! Vi så på hverandre og kunne ikke gjøre annet enn å le, lenge. The nose, sent and done! Det var nesten ikke til å tro!

Aller siste taulengde, fint riss før boltestigen.

Å ta av selen var en merkelig følelse. Ikke fordi det var rart å ikke kjenne selen lenger, det som var rart var å kjenne vekten av buksene på hoftene igjen! Skikkelig snålt, og en helt annen opplevelse enn ventet.

Vertical no more. Synet som møtte meg da jeg rundet kanten.

Vi satte oss til ved furuen og lagde real turmat som daniel hadde smuglet fra norge nesten ett år tidligere. Mye bedre enn walmart-boksematen vi hadde hatt i veggen. Mens det mørknet satt vi og kjente på følelsen og pratet om opplevelsene. Vi var superhappy med bestigningen, men på en måte syntes vi begge at det hadde føltes lettere enn ventet. Vi hadde liksom aldri blitt testet skikkelig følte vi. Ruta er bare lang. Utfordringen er egentlig bare å gidde å legge ned nok innsats på planlegging og logistikk, samt å holde ut flere døgn med hardt arbeid og vannvittig eksponering. Ellers var ruta rett og slett litt soft, selvfølgelig ikke i forhold til grad, men i forhold til hva vi forventet av andre utfordringer. Til gjengjeld hadde vi, og spesielt daniel, lagt ned en kjempeinnsats på planleggingsfronten, langt mer enn normalen antar jeg. Og kanskje var det nettopp derfor akkurat vi satt på toppen mens så mange andre team hadde bailet rundt oss (nå snakker jeg selvfølgelig ikke om de som bailet pga ulykken).

Men: Joikaer som oss burde egentlig ikke være i stand til å klatre the nose. Ruta er et ypperlig eksempel på en linje som burde vært forbeholdt harde aidklatrere samt eliten innen friklatring. Det som gjør det mulig for sånne som oss er at alle standplasser er boltet, selv ved siden av opplagte riss. Dette sparer masse tid og det gjør det lett å baile når som helst. I tillegg er mange vanskelige passasjer boltet, passasjer som ellers hadde krevd vanskelig aid eller virkelig hard friklatring. På en måte er det riktig å kalle the nose en boltetragedie. På den andre siden må vi akseptere at etikken er annerledes enn i norge, og the nose er og blir verdens mest kjente klatrerute, en klassiker uten sidestykke. Dette skyldes nok kombinasjonen av historikken, tilgjengeligheten, det estetiske ved linja samt at den byr på noen av de fineste rissene som finnes.

Goddamn tree-huggin' hippie! Lang tid i veggen gjør at man setter pris på alt som ellers er assosiert med horisontalt lende.

Mens vi satt der på toppen i den milde sommernatten og kjente på livet diskuterte vi også hva dette hadde å si for videre klatrekarriere. Ville vi få mye anerkjennelse i miljøet? Bli mottatt som helter i TG og BRV? Få audiens hos kongen? Ville daniel endelig ha en sterk nok cv til å bli akseptert i kluben? Det siste er vel kanskje mest sannsynlig. Sikkert er det i hvert fall at vi fikk bevist noe for oss selv: Vi kan levere varene i storvegg. The nose, som lenge var det store målet, er nok egentlig bare et trinn på stigen.

Jadda!

Uansett, det var digg å legge seg i soveposen på toppen av el cap med ren underbukse og uten å måtte ha klatresele og en tauende nedi posen. Morgenen etter var også fin og lat, men vi gruet oss for gåturen ned med alt utstyret. Det var det all grunn til. Daniel bar en ubehagelig bør bestående av alt racket, tre tau og en tung småsekk. Selv hadde jeg mer komfort med haulbaggen, men til gjengjeld veide den minst 40kg og i volum var den større enn meg. I tillegg hang pooptuben bakpå som luktet mer og mer i den steikende solen. Vi passerte mange mer eller mindre fjellvandte turister på veien ned. Ei jente som kommenterte at sekken min så tung ut trodde på meg da jeg sa den egentlig var lett fordi jeg hadde fylt sekken med helium, hehe...

Leggene våre var fullstendig ødelagte i flere døgn etterpå. Men hva gjorde vel det? Vi hadde gått the nose! 

That thing in the background? Yeah, I climbed that. Soft. Nice warmup.

Vi hadde fremdeles over to uker igjen i Dalen, og de skulle vi bruke på å lære oss å klatre riss samt å teste noen av klassikerne. Det var som å rykke tilbake til barneskolen igjen. Men det skal jeg fortelle om i neste del av serien. Følg med, og takk for at du gadd å lese denne ekstremt lange bloggposten!