"Guiding" på Store Austanbotntind

Var på tide å innfri et gammelt løfte til mor denne helgen. Et løfte om tur til Store Austanbotntind med undertegnede som guide. Fjellet er et av de flotteste i Hurrungane - og det sier jo en del. Det er dessuten ganske lett tilgjengelig. Anmarsjen starter høyt på 1300 moh og det er stort sett veldig lettgått terreng opp til Vestre Austanbotntind på 2100 meter. Herfra blir det mer interessant med tidvis eksponert klyving på grad 2 til selve stortoppen på 2204 meter. Er det tørt trenger man ikke å sikre så mye og mange fjellvante klatrere går helt uten sikring, men jeg tenkte det ville være synd å sende sin egen mor til evigheten midt i sommerferien og greier, så vi sikret løpende hele veien fra vestre til store og tilbake til vestre igjen.

Store Austanbotntind sett fra Store Soleibotntind en gråværsdag for to år siden. Normalruta som vi gikk følger stort sett horisontlinja fra høyre, over snørenna, til vesttoppen hvor klatringen starter og opp til hovedtoppen.

Turen vår foregikk uten dramatikk. Det mest dramatiske var kanskje at vi ikke klarte å låse campinghytta i utladalen da vi skulle starte. Mor var - til tross for at det var tidlig på morgenen - allerede i sendemodus og ordnet saken med å låse hytta fra innsiden og klatre ut vinduet. Det lovet bra for resten av turen, som beskrives med en bilde-CR.

Austanbotnmassivet. Normalveien går fra venstre bildekant opp til stortoppen og ned samme vei. Kan også anbefale traversen fra høyre til venstre som jeg gikk med Eirik i fjor. Flott og eksponert tur som er litt mer krevende enn normalveien.

På det mest krevende klyvepartiet. Vestre-toppen i bakgrunnen til venstre. Var kursing i fjellklatring denne dagen. Instruktøren i blå jakke helt til høyre er rosabloggeren bak den flotte Joika Pride-bloggen. Han bidro med utsøkt nøttepirkerkompetanse på en kile jeg hadde dradd til litt hardt. Takk for hjelpen!

Mor nyter utsikten fra toppen etter å ha perset med grad 2. Verken klatringen, eksponeringen eller de nesten 1000 høydemeterne bød på særlig store utfordringer for 64åringen. Sterkt!

Vanity first, safety second! Hjelmen må av under photoshoot på toppen.

Ulempen med den nye Petzl-hjelmen er at den er så lett at man hele tiden må sjekke om den faktisk er der.

På vei ned. Her lå det en del snø da Eirik og jeg var der i fjor. På grunn av dette hadde jeg drasset med meg en isøks, men det var ikke særlig nødvendig...

Det var rett og slett folksomt. Kursdeltagere, instruktører og mange andre folk på vei ned. På dette tidspunktet hørte vi torden i det fjerne og folk hadde tydeligvis ikke lyst til å stå på toppen hvis det skulle smelle skikkelig.

Like under Vestre mot Store. Bildet viser normalruten som stort sett følger eggen, bortsett fra helt oppe til høyre hvor den skrår litt ned i venstre side på oversiden av snøflekken.

Sendekaffe utfor Turtagrø. Kjent og kjært syn i bakgrunnen. Like etter dette bildet ble tatt åpnet himmelen seg og det kom noen skikkelige tordenbyger. Greit å være nede igjen.

Sommer og vinter i juli i Hurrungane

Var vel bare et spørsmål om tid før jeg skulle kaste meg på klatrebloggbølgen. Men er det behov for enda en? På ingen måte. Denne bloggen skriver jeg mest for min egen del og for mine klatrevenner. Om andre i klatremiljøet skulle ha glede av å lese den er det bare en bonus. Men uansett! Bloggen starter med turrapport fra Hurrungane, samme sted som fjellsporten i Norge hadde sitt opphav back in the days. Eirik og jeg hadde satt av en liten uke til å gå et par klassikere.


Utsikt innover i Skagastølsdalen

Første dagen var det supert vær og vi bestemte oss for å klatre Søre Dyrhaugstind fra Bandet. Etter en behagelig anmarsj og to lette taulengder sto vi under et nydelig rent riss som gikk rett opp. Jeg ble supergira og trakk på meg svaskoene. Husket fra føreren at ingen av variantene var over femmertallet, så dette burde jo være lett. Men der tok jeg feil! Startcruxet, en merkelig blanding av laybacking og smøring, spyttet meg av to ganger. Tredje gangen gikk det så vidt, men det ble hjertet i halsen-klatring helt til topps. Dette må da være greit oppe på sekstallet?


Den flotte tredjelengden


Resten av klatringen gikk greit bortsett fra at vi klatret litt feil og kom borti noe løsgods. Vi avsluttet med travers av Dyrhaugsryggen.

Dyrhaugsryggen sett fra Sagastølsdalen

På Dyrhaugsryggen med flott bakgrunn

Dagen etter tok vi en hviledag og stakk til Sogndal for å teste sportsklatringen på Kvam. Kjøpte fører på bratt.no og ble anbefalt Hundremeterskogen-feltet. Gikk en flott 7-, men vi konkluderte med at det generelt hadde gått litt inflasjon i stjernene i føreren.

Da vi kom tilbake til parkeringsplassen ved campen vår den kvelden ble vi møtt av en eldre turdame. Hun hadde sett en flokk ravner som "hadde hatt fest" ved teltet vårt. Den eneste maten vi hadde utfor teltet var kjølevarer i en plastpose vi hadde lagt i elven med mye stein oppå, så den kunne de ikke ha fått tak i. Vi konkluderte med at ravnene måtte ha funnet noen rester og at damen var for gammel til å vite hva en fest var... Men der tok vi feil. Ravnene hadde funnet og gravd frem posen som inneholdt kjøttdeig, kyllingfilet, to bokser creme fraiche og smårettbacon. De eneste restene vi fant var noen småbiter av plastposen og bunnen av kjøttdeigpakken. Ellers var det renskrapt. Ravnene hadde virkelig hatt fest. Eller kanskje damen hadde spist det selv og skyldte på ravnene. Uansett ble middagen outsourcet til en gård nedi dalen.

Så var vi klare for the grand finale; Skagastølstraversen. For å få litt bivuakk-erfaring og for å slippe å stå opp så gruelig tidlig planla vi å ta en overnatting omtrent ved Mohn's skar. Derfor startet vi fra Turtagrø kl halv elleve. Vi så for oss at vi skulle rusle rolig opp, spankulere bortover eggen, cragge på direktevarianten av Hall's hammer (hadde med svasko til den oppgaven), krype i biviposen etter et bedre måltid og runde Storen i god stil tidlig neste morgen.

Under Nordre Skagastølstind, med litt av ryggen i bakgrunnen

Men vær og føre var ikke på vår side. Det hadde snødd litt natten før, så alt var småglatt fra starten av. Og nesten med en gang vi nådde Nordre Skagastølstind lukket skyene seg om oss og vi mistet det meste av sikten. I tillegg hadde vi tunge sekker med biviutstyr. Alt tok lang tid. Klatringen fra v-skaret og klyvingen på eggen opplevdes som ganske seriøs, til tross for lav teknisk grad.

Opp fra V-skaret

Da vi nådde Halls hammer var vi for alvor i tidsnød og det var ikke snakk om å prøve noen direktevariant. I stedet ble all etikk kastet over bord og vi aidet oss opp svaet til venstre med å dra i kammer og kiler. Etter Halls hammer ledet jeg en lengde som jeg trodde måtte være den siste før toppen av Vesle Skagastølstind. Men da jeg rundet et hjørne fikk jeg et glimt av toppen i tåken som syntes å være langt borte. Det begynte å falle våt snø og alt ble spinnglatt. Klokken var nesten elleve på kvelden. Jeg ønsket meg langt bort og hadde mest lyst til å begynne å grine.

Men så skjedde det magiske, som jo egentlig ikke er magi men bare naturen selv, men som oppleves som magi av oss mennesker i slike situasjoner. Det sluttet å snø, det sluttet å blåse og skyene forsvant rundt oss. Solen kom til syne og Storen glødet i det rødlige kveldslyset. Det er det vakreste synet jeg noensinne har sett. Og toppen på Vesle var bare en liten taulengde unna likevel.

Eirik følger i det det begynner å klarne opp

Kveldssolen fikk frem smilet mitt

Magisk kveldslys på Storen

Solnedgang over Skagastølsryggen

Toppen på Vesle ble nådd omtrent samtidig som solen gikk ned. Vi bestemte oss for å sove på selve toppen. Primusen ble funnet fram og himmelsk potetmos gled ned på høykant. Utsikten og lyset var fantastisk. Natten ble derimot en kald fornøyelse. Jeg hadde med liggeunderlag og vindsekk, men jeg angret bittert på at jeg hadde valgt å ta med svasko fremfor sovepose. Sov maks 20min på de fem-seks timene vi lå der. Soloppgangen var flott, men den ga liten varme, for vinden tok seg kraftig opp på morgenkvisten. Jeg tok fram dopapiret for å gjøre mitt. Svusj sa det, og så lå papiret strødd utover Styggedalsbreen. Long story short, klatreføreren min mangler nå notatsidene.

Soloppgang i Hurrungane

Soloppgang

I Mohn's skar

Vi fikk i oss frokost og rapellerte ned i Mohn's skar hvor det var mye varmere. Fantastisk å stå på dette stedet som ble så berømt en dag i 1876. Turen over Storen gikk uten dramatikk selv om snøen gjorde klatringen litt mer krevende enn graden tilsier. Traff på en gjeng som ble guidet over styggedalsryggen av to nepalesere som ellers jobbet som guider på Everest. Særdeles blide og trivelige folk!

Returen fra Storen hadde vi heldigvis gått før, for dømmekraften begynte nok å bli så som så etterhvert. Vi sjanglet inn i bilen på Turtagrø 30 timer etter at vi forlot den. Store deler av tiden ønsket jeg meg langt bort. Men nå ønsker jeg meg bare tilbake!

Leppene mine hadde ikke godt av turen...