"Guiding" på Store Austanbotntind

Var på tide å innfri et gammelt løfte til mor denne helgen. Et løfte om tur til Store Austanbotntind med undertegnede som guide. Fjellet er et av de flotteste i Hurrungane - og det sier jo en del. Det er dessuten ganske lett tilgjengelig. Anmarsjen starter høyt på 1300 moh og det er stort sett veldig lettgått terreng opp til Vestre Austanbotntind på 2100 meter. Herfra blir det mer interessant med tidvis eksponert klyving på grad 2 til selve stortoppen på 2204 meter. Er det tørt trenger man ikke å sikre så mye og mange fjellvante klatrere går helt uten sikring, men jeg tenkte det ville være synd å sende sin egen mor til evigheten midt i sommerferien og greier, så vi sikret løpende hele veien fra vestre til store og tilbake til vestre igjen.

Store Austanbotntind sett fra Store Soleibotntind en gråværsdag for to år siden. Normalruta som vi gikk følger stort sett horisontlinja fra høyre, over snørenna, til vesttoppen hvor klatringen starter og opp til hovedtoppen.

Turen vår foregikk uten dramatikk. Det mest dramatiske var kanskje at vi ikke klarte å låse campinghytta i utladalen da vi skulle starte. Mor var - til tross for at det var tidlig på morgenen - allerede i sendemodus og ordnet saken med å låse hytta fra innsiden og klatre ut vinduet. Det lovet bra for resten av turen, som beskrives med en bilde-CR.

Austanbotnmassivet. Normalveien går fra venstre bildekant opp til stortoppen og ned samme vei. Kan også anbefale traversen fra høyre til venstre som jeg gikk med Eirik i fjor. Flott og eksponert tur som er litt mer krevende enn normalveien.

På det mest krevende klyvepartiet. Vestre-toppen i bakgrunnen til venstre. Var kursing i fjellklatring denne dagen. Instruktøren i blå jakke helt til høyre er rosabloggeren bak den flotte Joika Pride-bloggen. Han bidro med utsøkt nøttepirkerkompetanse på en kile jeg hadde dradd til litt hardt. Takk for hjelpen!

Mor nyter utsikten fra toppen etter å ha perset med grad 2. Verken klatringen, eksponeringen eller de nesten 1000 høydemeterne bød på særlig store utfordringer for 64åringen. Sterkt!

Vanity first, safety second! Hjelmen må av under photoshoot på toppen.

Ulempen med den nye Petzl-hjelmen er at den er så lett at man hele tiden må sjekke om den faktisk er der.

På vei ned. Her lå det en del snø da Eirik og jeg var der i fjor. På grunn av dette hadde jeg drasset med meg en isøks, men det var ikke særlig nødvendig...

Det var rett og slett folksomt. Kursdeltagere, instruktører og mange andre folk på vei ned. På dette tidspunktet hørte vi torden i det fjerne og folk hadde tydeligvis ikke lyst til å stå på toppen hvis det skulle smelle skikkelig.

Like under Vestre mot Store. Bildet viser normalruten som stort sett følger eggen, bortsett fra helt oppe til høyre hvor den skrår litt ned i venstre side på oversiden av snøflekken.

Sendekaffe utfor Turtagrø. Kjent og kjært syn i bakgrunnen. Like etter dette bildet ble tatt åpnet himmelen seg og det kom noen skikkelige tordenbyger. Greit å være nede igjen.