Sommer og vinter i juli i Hurrungane

Var vel bare et spørsmål om tid før jeg skulle kaste meg på klatrebloggbølgen. Men er det behov for enda en? På ingen måte. Denne bloggen skriver jeg mest for min egen del og for mine klatrevenner. Om andre i klatremiljøet skulle ha glede av å lese den er det bare en bonus. Men uansett! Bloggen starter med turrapport fra Hurrungane, samme sted som fjellsporten i Norge hadde sitt opphav back in the days. Eirik og jeg hadde satt av en liten uke til å gå et par klassikere.


Utsikt innover i Skagastølsdalen

Første dagen var det supert vær og vi bestemte oss for å klatre Søre Dyrhaugstind fra Bandet. Etter en behagelig anmarsj og to lette taulengder sto vi under et nydelig rent riss som gikk rett opp. Jeg ble supergira og trakk på meg svaskoene. Husket fra føreren at ingen av variantene var over femmertallet, så dette burde jo være lett. Men der tok jeg feil! Startcruxet, en merkelig blanding av laybacking og smøring, spyttet meg av to ganger. Tredje gangen gikk det så vidt, men det ble hjertet i halsen-klatring helt til topps. Dette må da være greit oppe på sekstallet?


Den flotte tredjelengden


Resten av klatringen gikk greit bortsett fra at vi klatret litt feil og kom borti noe løsgods. Vi avsluttet med travers av Dyrhaugsryggen.

Dyrhaugsryggen sett fra Sagastølsdalen

På Dyrhaugsryggen med flott bakgrunn

Dagen etter tok vi en hviledag og stakk til Sogndal for å teste sportsklatringen på Kvam. Kjøpte fører på bratt.no og ble anbefalt Hundremeterskogen-feltet. Gikk en flott 7-, men vi konkluderte med at det generelt hadde gått litt inflasjon i stjernene i føreren.

Da vi kom tilbake til parkeringsplassen ved campen vår den kvelden ble vi møtt av en eldre turdame. Hun hadde sett en flokk ravner som "hadde hatt fest" ved teltet vårt. Den eneste maten vi hadde utfor teltet var kjølevarer i en plastpose vi hadde lagt i elven med mye stein oppå, så den kunne de ikke ha fått tak i. Vi konkluderte med at ravnene måtte ha funnet noen rester og at damen var for gammel til å vite hva en fest var... Men der tok vi feil. Ravnene hadde funnet og gravd frem posen som inneholdt kjøttdeig, kyllingfilet, to bokser creme fraiche og smårettbacon. De eneste restene vi fant var noen småbiter av plastposen og bunnen av kjøttdeigpakken. Ellers var det renskrapt. Ravnene hadde virkelig hatt fest. Eller kanskje damen hadde spist det selv og skyldte på ravnene. Uansett ble middagen outsourcet til en gård nedi dalen.

Så var vi klare for the grand finale; Skagastølstraversen. For å få litt bivuakk-erfaring og for å slippe å stå opp så gruelig tidlig planla vi å ta en overnatting omtrent ved Mohn's skar. Derfor startet vi fra Turtagrø kl halv elleve. Vi så for oss at vi skulle rusle rolig opp, spankulere bortover eggen, cragge på direktevarianten av Hall's hammer (hadde med svasko til den oppgaven), krype i biviposen etter et bedre måltid og runde Storen i god stil tidlig neste morgen.

Under Nordre Skagastølstind, med litt av ryggen i bakgrunnen

Men vær og føre var ikke på vår side. Det hadde snødd litt natten før, så alt var småglatt fra starten av. Og nesten med en gang vi nådde Nordre Skagastølstind lukket skyene seg om oss og vi mistet det meste av sikten. I tillegg hadde vi tunge sekker med biviutstyr. Alt tok lang tid. Klatringen fra v-skaret og klyvingen på eggen opplevdes som ganske seriøs, til tross for lav teknisk grad.

Opp fra V-skaret

Da vi nådde Halls hammer var vi for alvor i tidsnød og det var ikke snakk om å prøve noen direktevariant. I stedet ble all etikk kastet over bord og vi aidet oss opp svaet til venstre med å dra i kammer og kiler. Etter Halls hammer ledet jeg en lengde som jeg trodde måtte være den siste før toppen av Vesle Skagastølstind. Men da jeg rundet et hjørne fikk jeg et glimt av toppen i tåken som syntes å være langt borte. Det begynte å falle våt snø og alt ble spinnglatt. Klokken var nesten elleve på kvelden. Jeg ønsket meg langt bort og hadde mest lyst til å begynne å grine.

Men så skjedde det magiske, som jo egentlig ikke er magi men bare naturen selv, men som oppleves som magi av oss mennesker i slike situasjoner. Det sluttet å snø, det sluttet å blåse og skyene forsvant rundt oss. Solen kom til syne og Storen glødet i det rødlige kveldslyset. Det er det vakreste synet jeg noensinne har sett. Og toppen på Vesle var bare en liten taulengde unna likevel.

Eirik følger i det det begynner å klarne opp

Kveldssolen fikk frem smilet mitt

Magisk kveldslys på Storen

Solnedgang over Skagastølsryggen

Toppen på Vesle ble nådd omtrent samtidig som solen gikk ned. Vi bestemte oss for å sove på selve toppen. Primusen ble funnet fram og himmelsk potetmos gled ned på høykant. Utsikten og lyset var fantastisk. Natten ble derimot en kald fornøyelse. Jeg hadde med liggeunderlag og vindsekk, men jeg angret bittert på at jeg hadde valgt å ta med svasko fremfor sovepose. Sov maks 20min på de fem-seks timene vi lå der. Soloppgangen var flott, men den ga liten varme, for vinden tok seg kraftig opp på morgenkvisten. Jeg tok fram dopapiret for å gjøre mitt. Svusj sa det, og så lå papiret strødd utover Styggedalsbreen. Long story short, klatreføreren min mangler nå notatsidene.

Soloppgang i Hurrungane

Soloppgang

I Mohn's skar

Vi fikk i oss frokost og rapellerte ned i Mohn's skar hvor det var mye varmere. Fantastisk å stå på dette stedet som ble så berømt en dag i 1876. Turen over Storen gikk uten dramatikk selv om snøen gjorde klatringen litt mer krevende enn graden tilsier. Traff på en gjeng som ble guidet over styggedalsryggen av to nepalesere som ellers jobbet som guider på Everest. Særdeles blide og trivelige folk!

Returen fra Storen hadde vi heldigvis gått før, for dømmekraften begynte nok å bli så som så etterhvert. Vi sjanglet inn i bilen på Turtagrø 30 timer etter at vi forlot den. Store deler av tiden ønsket jeg meg langt bort. Men nå ønsker jeg meg bare tilbake!

Leppene mine hadde ikke godt av turen...