søndag 18. mars 2018

Soloyolotur til yolofoten

CR Lofoten
På: Meg
Andre: Skreifiskere og skikjørere
S&d: To 7A-løyper på stem bastensen og en 6C-bane under Presten


Fikk akutte granittabstinenser, fylte bilen med egne og lånte pads og satt kursen mot sydligere strøk, dvs Lofoten. Kom til Svolvær midt på natten, rullet ut soveposen på en parkeringsplass under nordlyset og hutret meg gjennom natten. Våknet til sol og skyfri himmel (og en japaner som sto og tok bilder ved siden av meg) og visste at jeg hadde truffet blink.


Morgen #1
Etter frokostkaffe var det highway to stem bastensen. Lå en del snø i terrenget og på toppen av steinene, men fant flere klatrebare linjer like ved veien. Gikk både Roof reach right og nameless #17, begge 7A, på en drøy time. Begge to medførte retur fra toppen av steinene i dyp nysnø, noe som ikke akkurat var deilig i solutions... Uansett, med to baner ticket kunne jeg senke skuldrene litt og nyte livet i solen i veikanten. Jobbet deretter videre med noe hardere greier før kulden og søvnmangelen traff meg som et balltre i magen og jeg sa meg fornøyd med stem b.


Roof reach right
Tørking av sko etter retur i snø
Et sjeldent varmt øyeblikk

Relokerte meg til Presten-bulderne. Presten-taket hadde is i et par tak, men hev meg i stedet på Lofotsommer, en kul 6C som starter styggbratt og ender med en layback/mantel. Var derimot for sliten til å linke, så innså at jeg måtte spare den til neste dag og kokte meg i stedet middag.


Snart klatrebar?
Nudas under presten-taket

Klokken var nå 5 og jeg hadde en lang kveld foran meg under presten-taket. Prøvde å lese litt, men å ha hendene utfor soveposen ble fort iskaldt. Men så kom jeg på at jeg hadde to kjemiske fotvarmere med meg, fyrte dem opp, og la dem i genserermene mot hovedpulsårene. Funket knall og leseøkten ble reddet. Sovnet kl 22, men våknet opp en time senere av at vinden hadde tatt seg opp. Var blitt alt for kaldt til å ligge under åpen himmel uten vindbeskyttelse, så jeg samlet mot, krøp ut av posen og pilte inn i bilen og la meg i fosterstilling i bagasjerommet. Sovnet etterhvert og sov sånn någenlunde greit.


Meg på natt #2

Neste morgen ulte vinden rundt bilen. Jeg hadde frost langt inn i marg og bein, og tanken på å gå ut i kulingen for å koke kaffe og gå på do var frastøtende. Kjørte derfor til statoilen i Svolvær for å ordne begge problemene. Max SQ. Tilbake ved Presten med litt varme i kroppen bestemte jeg meg for å prøve å gå 6Cen. Måtte kile paddene fast under en stein for å hindre dem i å blåse bort. Da jeg tok av meg dunisen innså jeg at jeg kom til å bruke opp all varmereserve jeg hadde på dette ene støtet, så nå måtte jeg sende. Heldigvis gikk det. Sprang tilbake til bilen så fort det lot seg gjøre, spiste en bolle på lysstøperiet og kjørte hjem igjen til varm seng, leilighet og samboer.

CR slutt


Morgen #2
Sendebolle
 

onsdag 7. mars 2018

Stetind - Ambolten gud plastret

Klokken er 16 og det er torsdag, men ikke hvilken som helst torsdag, det er torsdag før TKKs issamling. Joakim og jeg har stø kurs sørover mot ambolten over alle ambolter og alpinismusdrømmen lever i beste velgående. Etter en spicyburger-stopp i headliner city ruller vi inn på Nord-Norges feteste camping i Ballangen, finner en hyttenøkkel i postkassen og kollapser i soveposene, utslitte etter en lang dag med max innsats for vår kjære arbeidsgiver og, i 50% av taulaget sitt tilfelle, med et tarmsystem i ferd med å by opp til dans etter jalapeños-sjokket på veikroen.



Vinterbestigning av Stetind er pensum for alle klatrere i nord som (i hvert fall sporadisk) løfter blikket fra moves i Småbakkan og Ersfjorden og henter fram stegjern og økser fra boden. Derfor trengte jeg minimalt med betenkningstid da Joakim luftet ideen om å varme opp til issamlingen med en bittebitteliten omvei til Tysfjord.

Fredag morgen føltes det som alarmen ringte alt for tidlig, men egentlig ringte den en time for seint, for da jeg stilte den inn kvelden i forveien tenkte jeg "vi skal reise fra hytta halv seks, da må vi stå opp halv fem, fint, da stiller jeg alarmen på 05:30". Klokkeklar logikk der og da, men resultatet var at vi kom oss litt seinere ut av huset enn opprinnelig planlagt. Jaja, whatever.

Vi er i gang og skyene letter
Dagen begynte å bli temmelig nudas

Det ticket inn meldinger om tett snøvær i Tromsø (etter en hel måned med bare 2mm nedbør), men i Tysfjord hadde vi griseflaks og startet anmarsjen i det de siste skyene lettet og Stetind viste seg fram i all sin nedisete vinterprakt. Flaks hadde vi også med føret. Snø var det lite av og den lille som var der var stort sett hard og fin, og de få stedene den ikke bar oss var det til og med spor å følge. Høydemeterne gikk unna i takt med solens ankomst, og etter 3 timer sto vi på fortoppen.

Fortoppen er nådd og ungdommen oppdaterer sosiale medier
 
Ryggen mot hovedtoppen ga litt uventet motstand i starten der man går ned til venstre og rundt et lite hjørne. Om sommeren er det lett, men nå var det nedoverklatring på snødekket sva og det tok sin tid å børste frem både tak og sikringer. Sjelden har savnet etter piasavakosten vært større pldcc. Hørte etterpå at andre hadde gått på høyre side av ryggen her i stedet om vinteren. Men uansett gikk det til slutt og videre var det grei skuring bort til Mysosten. Her satte vi standplass og jeg vant dessverre stein-saks-papir om å lede cruxet.

Standplass under cruxet. Den vakre sydpillaren i profil til venstre.

Jeg listet meg ut langs hylla til starten av selve fingertakene (som i moderne terminologi er enorme jugs), børstet fram de tre in situ bankeboltene, klippet dem og så an situasjonen. Det glatte svaet, som man om sommeren smører på, var fullstendig plastret, dessverre ikke av is med hold i, men i stedet av fjærlett snø som forsvant bare man så på den. For en klippeklatrer fra rogiz med dårlig stergjernsteknikk betydde det at klatringen i praksis ble øksecampusing.

Jeg prøver meg på cruxet

Jeg satte i gang. Da jeg hadde hooket meg noen flytt forbi sikringene begynte pumpen å melde sin ankomst, og det så ikke ut som det kom til å bli noen bedring i omstendighetene i umiddelbar framtid. På dette tidspunktet slo det meg at det kanskje var uhøflig å ikke tilby Joakim muligheten til å lede lengden. Jeg hooket meg derfor tilbake til bankeboltene og spurte om han ønsket å overta. Det ønsket han selvfølgelig, og han campuset seg raskt opp til highpointen min, hooket seg et par moves videre og fikk presset de lange lemmene sine inn i det litt kleine og trange diederet (i klatring er det som kjent ALLTID en fordel å være kort) som leder tilbake til ryggen. Cruxet var dermed passert, uten økselassokasting, og resten av ryggen til hovedtoppen var ikke stort hardere enn trappa opp til buldrerommet i tennishallen.

På topptau gikk det bedre (bakbakbak)
Toppen! Jeg i ny sirocco, Joakim i den gamle.
På vei tilbake til fortoppen. *børstbørst*

Returer er alltid noe drit, men denne dagen var turen fra fortoppen en nytelse sammenlignet med hvordan den er om sommeren der vi bekymringsløst kunne labbe nedover faste snøflanker. Ikke bare hadde vi rikelig med dagslys, vi hadde til og med sol nesten til vi var nede ved vannet. Det skal jo nesten ikke være lov på en vintertur.

På returen. Akkurat her hadde det vært fint med ski, men ellers hadde det bare vært et hinder.

Glade og fornøyde ramlet vi inn i bilen, 9.5 timer etter vi forlot den. Vi hadde nå en biltur på 2-3 timer å se frem til før vi kom til issamlingen i grendehuset. Turen inkluderte konsum av kaffe, surt smågodt, sendepølse, chips og burger fra Patricias på setermoen.

Og det beste av alt var at helgen akkurat hadde begynt.


Takk for nå