Stetind - Ambolten gud plastret

Klokken er 16 og det er torsdag, men ikke hvilken som helst torsdag, det er torsdag før TKKs issamling. Joakim og jeg har stø kurs sørover mot ambolten over alle ambolter og alpinismusdrømmen lever i beste velgående. Etter en spicyburger-stopp i headliner city ruller vi inn på Nord-Norges feteste camping i Ballangen, finner en hyttenøkkel i postkassen og kollapser i soveposene, utslitte etter en lang dag med max innsats for vår kjære arbeidsgiver og, i 50% av taulaget sitt tilfelle, med et tarmsystem i ferd med å by opp til dans etter jalapeños-sjokket på veikroen.

Vinterbestigning av Stetind er pensum for alle klatrere i nord som (i hvert fall sporadisk) løfter blikket fra moves i Småbakkan og Ersfjorden og henter fram stegjern og økser fra boden. Derfor trengte jeg minimalt med betenkningstid da Joakim luftet ideen om å varme opp til issamlingen med en bittebitteliten omvei til Tysfjord.

Fredag morgen føltes det som alarmen ringte alt for tidlig, men egentlig ringte den en time for seint, for da jeg stilte den inn kvelden i forveien tenkte jeg "vi skal reise fra hytta halv seks, da må vi stå opp halv fem, fint, da stiller jeg alarmen på 05:30". Klokkeklar logikk der og da, men resultatet var at vi kom oss litt seinere ut av huset enn opprinnelig planlagt. Jaja, whatever.

Vi er i gang og skyene letter

Dagen begynte å bli temmelig nudas

Det ticket inn meldinger om tett snøvær i Tromsø (etter en hel måned med bare 2mm nedbør), men i Tysfjord hadde vi griseflaks og startet anmarsjen i det de siste skyene lettet og Stetind viste seg fram i all sin nedisete vinterprakt. Flaks hadde vi også med føret. Snø var det lite av og den lille som var der var stort sett hard og fin, og de få stedene den ikke bar oss var det til og med spor å følge. Høydemeterne gikk unna i takt med solens ankomst, og etter 3 timer sto vi på fortoppen.

Fortoppen er nådd og ungdommen oppdaterer sosiale medier

 

Ryggen mot hovedtoppen ga litt uventet motstand i starten der man går ned til venstre og rundt et lite hjørne. Om sommeren er det lett, men nå var det nedoverklatring på snødekket sva og det tok sin tid å børste frem både tak og sikringer. Sjelden har savnet etter piasavakosten vært større pldcc. Hørte etterpå at andre hadde gått på høyre side av ryggen her i stedet om vinteren. Men uansett gikk det til slutt og videre var det grei skuring bort til Mysosten. Her satte vi standplass og jeg vant dessverre stein-saks-papir om å lede cruxet.

Standplass under cruxet. Den vakre sydpillaren i profil til venstre.

Jeg listet meg ut langs hylla til starten av selve fingertakene (som i moderne terminologi er enorme jugs), børstet fram de tre in situ bankeboltene, klippet dem og så an situasjonen. Det glatte svaet, som man om sommeren smører på, var fullstendig plastret, dessverre ikke av is med hold i, men i stedet av fjærlett snø som forsvant bare man så på den. For en klippeklatrer fra rogiz med dårlig stergjernsteknikk betydde det at klatringen i praksis ble øksecampusing.

Jeg prøver meg på cruxet

Jeg satte i gang. Da jeg hadde hooket meg noen flytt forbi sikringene begynte pumpen å melde sin ankomst, og det så ikke ut som det kom til å bli noen bedring i omstendighetene i umiddelbar framtid. På dette tidspunktet slo det meg at det kanskje var uhøflig å ikke tilby Joakim muligheten til å lede lengden. Jeg hooket meg derfor tilbake til bankeboltene og spurte om han ønsket å overta. Det ønsket han selvfølgelig, og han campuset seg raskt opp til highpointen min, hooket seg et par moves videre og fikk presset de lange lemmene sine inn i det litt kleine og trange diederet (i klatring er det som kjent ALLTID en fordel å være kort) som leder tilbake til ryggen. Cruxet var dermed passert, uten økselassokasting, og resten av ryggen til hovedtoppen var ikke stort hardere enn trappa opp til buldrerommet i tennishallen.

På topptau gikk det bedre (bakbakbak)

Toppen! Jeg i ny sirocco, Joakim i den gamle.

På vei tilbake til fortoppen. *børstbørst*

Returer er alltid noe drit, men denne dagen var turen fra fortoppen en nytelse sammenlignet med hvordan den er om sommeren der vi bekymringsløst kunne labbe nedover faste snøflanker. Ikke bare hadde vi rikelig med dagslys, vi hadde til og med sol nesten til vi var nede ved vannet. Det skal jo nesten ikke være lov på en vintertur.

På returen. Akkurat her hadde det vært fint med ski, men ellers hadde det bare vært et hinder.

Glade og fornøyde ramlet vi inn i bilen, 9.5 timer etter vi forlot den. Vi hadde nå en biltur på 2-3 timer å se frem til før vi kom til issamlingen i grendehuset. Turen inkluderte konsum av kaffe, surt smågodt, sendepølse, chips og burger fra Patricias på setermoen.

Og det beste av alt var at helgen akkurat hadde begynt.



Takk for nå