BRV årsfest 2017 - minutt for minutt

Inspirert av meg selv, her kommer komplett referat fra BRVs årsfest 2017, til glede for alle som ikke var til stede og/eller har hull i hukommelsen. Takk for festen alle sammen og uendelig mye creds til Juliane som fikset hele greia nesten egenhendig!


Prolog
0900: Klok av skade fra 2015 og 2016 starter Fredric dagen med en liter Biola.
1400: Det regner i norges california og dagens krimping blir lagt til sis.
1412: Jeg legger turen innom madla amfi for å kjøpe the essentials for resten av dagen: kalk og ouzo. Får akutt sosial angst av alle shoppezombiene.
1425: Ramler inn på sis og havner i kollektiv gruppeklem på buldretjukkasen helt til mr lovely, klatrevakten, griper inn og krever å få se brattkortene til alle.
1450: Gangbang på dagens testpiece som stopper de fleste av oss. Til slutt tar mannen bak landets viktigste klatrenyhetskilde ansvar og drar seg gjennom cruxet med en frekk match (men brukte han skruehullet?).
1800: Vors hos festarrangør Juliane og snobe-Thomas. Sistnevnte konverserer løst og ledig fra sin plass på støpejernshylla ved siden av peisen.
1845: Vi forlater forspillet. En anonym festdeltaker setter seg i førersetet, starter bilen og snur den rundt, før han kommer på at han ikke lenger er kjørbar og må outsource sjåførjobben.

Hovedakt
1900: Vi ankommer festen. Fredric tar på seg ansvaret for å sjenke velkomstsprudlevann. Jeg plasserer meg strategisk i nærheten.
1910: Den italienske resålemafiaen hilser på meg med en beføling av piriformisen min samtidig som dagens konferansier kommer med frekke bemerkninger om bicepsstørrelsen min. Jeg prøver å si til meg selv at det er ikke størrelsen det kommer an på, men vet innerst inne at det er løgn.
1930: Knallharald ankommer med standplass rundt nakken og briller på hodet (uten styrke, for å fremstå som intellektuell).
1950: Kjøkkenet saumfares etter vinåpner. Tydeligvis et kronisk problem, med referanse til 2014-referatet.
2000: Middagen serveres. Til Stians store lettelse er det ikke lasagne på menyen.
2005: Øssa slipper bomben om at han skal ta det rolig i kveld OG gå hjem tidlig OG lese til eksamen dagen etter OG han skal KJØRE hjem igjen OG han har på seg en hvit singlet i stedet for Mikke Mus-singleten OG han har allerede PYNTET JULETREET MIDT I NOVEMBER.
2020: Jeg åpner ouzoen og får umiddelbart flashbacks til iskalde hotellrom, apfelstroudel og gresk yoghurt på stranden.
2030: Harald får (med rette) heder og ære for innsatsen ifm. NM og fordi han er en phede spelar.
2100: Det deles ut en bråte sendemedaljer. Ersfjorden er dessverre ennå ikke annektert av BRV så jeg må klare meg uten i år.

Sendemedalje i gull, brysthår og mikke mus-singlet straight out of america.

2200: Mari holder et snadder foredrag om dannelsesreisen sin opp Freerider. Artig nok traff hun på kjendissønnen til dama som Daniel og jeg traff på tidligere i høst på (omtrent) samme rute.
2300: Cobra Kai spiller opp til dans. Fredric, Øssa og jeg introduserer singlet på dansegulvet.
2301: Flere singleter dukker opp.
2302: Samtlige på dansegulvet er nå i baris takket være Jossi, IT- og avkledningsansvarlig i styret.
2320: Jon Egil klarer å motstå alle forsøk på tvangsavkledning. All aidklatringen i Yosemite har tydeligvis gjort ham sterk.
0100: Noen drar i gang bordbuldring. Morten B er bekymret for underholdningsverdien og øker like godt innsatsen til stol på bord med en gang.
0130-0300: ???

Epilog
0330: En besøkende trønder får et uønsket gjensyn med stroganoffen i en hekk i Hillevåg.

Støting på kyllingstad med trøndelags trompeter kvelden derpå.

Snob og snadder i Tauveggen

Javel. Salvesen oppfordret både seg selv og meg til å gjenoppta bloggelivet og tilfeldigvis gjorde han det i samme sekund som Thomas og jeg ringte ham for å be om beta for Taurus på Tauveggen som vi skulle gå dagen derpå. To pluss to er fire og lang fjellrute pluss spontan bivi i nattetimene på toppen av veggen er bloggmateriell, så på an igjen...

Etter seks min-traversen

CR Tauveggen

S&D: Taurus 8-12 taulengder, 6

På: Ø, T og undertegnede

Den eneste elektroniske betaen man finner om Taurus er Salvesens egne fortreffelige romantiske skildring på joikapride, hvor han og mr lovely utforsker seg selv og hverandre i veggen ovenfor Tysdalsvatnet. Selv ville vi ta det et nivå høyere og gikk for en trekant bestående av guaranteed epic-Øssa i tillegg til snobepåse-Thomas og meg.

Veien under veggen er som kjent lagt i tunnel og gamleveien er sperret med bom i begge ender. Salvesen klarte å snike kånebilen sin forbi for noen år siden, men bommen var tydeligvis utvidet nå og vi fikk derfor 2-3km ekstra anmarsj langs den gamle veien. Heldigvis hadde vi med rollerblades til formålet, så det gikk som en lek.

Sosiale medier oppdateres

Fede spelare 1, 2 og 3

Veggen

Anmarsjen fra veien opp til veggen var derimot noe mer utfordrende og bød på førsteklasses og utsøkt bushwacking i crescendo-stil.

På topoen er det antydet to taulengder med skikkelig klatring før man når bunnen av de svære diederformasjonene som utgjør essensen av Taurus. Har ikke peiling på om vi klatret helt eller delvis riktig her eller kanskje fullstendig feil, men vi endte opp med 3 skikkelige taulengder før vi sto under første dieder og veien videre ga seg selv.

Et sted på introlengdene

Siden vi var tre fikk lederen kose seg uten andre byrder enn racket og sine egne demoner, mens de to følgerne bar hver sin sekk, som forøvrig var jævlig tunge siden vi bar på tre par rollerblades. For å få ekstra trening meldte Øssa seg frivillig til å bære sekk hele tiden, men halvveis oppe syntes han det ble litt tungt og kastet derfor dassrullen ned til innsteget. Jaja, drite kan man uansett heller gjøre på jobb.

De tre taulengdene i gigadiederet bød på lett, bratt og excellentos dieder-escaladas. Eneste minus er at 95% av ruta føles som en eneste stor blokkeoppstabling, slik at man må være ekstremt selektiv i valg av håndtak, fottak og sikringer.

Kjekt med tre i taulag

Mer dieder

Snadder dieder. Uheldigvis noe løst.

Traversen

Første crux kommer etter pillaren på toppen av monsterdiederet og er en kort og eksponert travers som leder til bunnen av selve sjefslengden; 50m vedvarende bratt dieder som kulminerer med et par solide sekseropptak. Thomas ledet 30m av denne i god stil før han gikk tom for hekletøy og satte hengende stand. Det forstår jeg meget godt, hatten av til dem som går hele lengden i ett. Jeg tok neste halvdel og klarte etter mye bæding å sende lengden. Problemet var at nå gikk vi fra hengende stand til hengende stand, og med 3 trøtte karer i taulaget ble det mye logistikkutfordringer. Dette gjorde selvfølgelig at hengingen varte enda lenger enn ønskelig og bidro til noe lavt komfortnivå i taulaget.

Øssa på cruxlengden

Jeg meldte meg frivillig til neste (og siste) tau på 40-50m 5+. Forventet litt motstand i starten og så vassing til toppen. Men jammen var det skikkelig klatring nesten hele lengden, og det var en glede å endelig nå utstegshylla og sette stand i en ripsbusk mens lyset forsvant fort.

Vi var nå oppe, vel og merke etter førerens definisjon av "oppe". Salvesen antydet i bloggen sin at det fremdeles var ca to taulengder med scrambling igjen, og det ble fort klart at dette ikke er terreng å gå usikret i. Etter over 100m bushwacking fra helvete ispedd råttent fjell nådde vi endelig selve toppen. Hvorfor i alle dager står det ikke noe om dette i føreren?

Thomas praktiserer sikring på gamlemåten

Uansett, uttoppingen smakte godt, og for 66.666667% av taulaget ble det også et lystig øyeblikk i det øssa, som hadde snakket i det vide og breie i timesvis om hvor godt det skulle bli med tørre sokker og joggesko, innså at nevnte fotplagg fremdeles var dassas etter anmarsjen.

Anyways, det var nå blitt helt mørkt. Å lure seg ned ura var lite fristende med to hodelykter på tre mann og vi ville uansett ikke rekke siste ferge til byen. Derfor fulgte vi tur-haugene (Lura-slang for "varde") noen hundre meter til vi fant en skjermet plass og la oss til å sove i påvente av litt mer lys. Tynt kledde som vi var ble det en iskald fornøyelse. Søvn ble det lite/ingenting av, tiden gikk i stedet med til å fantasere om junkfood, kjærester og varme senger, en hver klatrers behovspyramide med andre ord.

God natt

Kl 0330 var det blitt lyst nok og vi tok på oss rollerblades og bega oss ned ura. På Tau var ingen butikker åpne, så det ble i stedet en powernap i fergekøen, ca 24 timer etter forrige gang vi sov. Sykt fett å døgne, enten man er 12 eller 28 år (men fremdeles 12 mentalt). Kiosken på ferga var selvsagt også stengt og det var ikke før i stavanger at øssa og meg kunne bestille bord for to på esso og sluke en himmelsk burger til frokost. SNOB! Thomas, den veslevoksne fyren, ville heller hjem og spise rester før han skulle male terassen.

Avsluttende ord

Førstebestigning i Viglesdalsveggen

Aiaiai, har visst forsømt meg litt som joikablogger i det siste. Her kommer en muligens lenge etterlengtet CR fra nyturen til meg, onkel Sindre og onkel Lars i Viglesdalen i pinsehelgen.

Sindre pønsker på startcruxet på tredje taulengde (6)

CR Viglesdalen
På: Sindre, Lars, meg
SnD: The eye of the tiger 6+ A1 300m 8tl, FA

Det hele begynte tirsdag før pinsehelgen. Den en gang så blomstrende institusjonen "tirsdagsklubben" hadde et sjeldent møte hjemme hos Sindre med redusert mannskap bestående av verten og undertegnede. På menyen sto en flaske vin som 7 russejenter fra Bærum hadde donert til Sindre (Vivino, den fantastiske vin-appen som bare har den ørlille svakheten at den ikke forteller deg om en vin er rød eller hvit, avslørte riktignok at vinen ikke sto helt i stil med hva vi forventet fra dette demografiske området).

Vi var begge uten planer i pinselanghelgen og ville på tur. Men hvor? Flere destinasjoner ble lansert. Men ingen føltes 100% riktig. Helt til Sindre nesten tilfeldig fant fram et gammelt bilde fra Viglesdalsveggen. Den veggen hadde jeg gått forbi mange ganger og kastet sultne blikk mot, siste gang i desember sammen med personen som nok må ta noe av skylden/æren for at klatreblogging har havnet lavere på prioriteringslisten i senere tid. 

Veggen er ca 300m høy, formasjonsrik, har alt fra blankskurte mørke sva til rødgule overhengende partier og ligger i en nydelig dal med DNT-hytte og det hele. What's not to like? Og her var det kun gått ÈN rute! I 1993! Jess, her skulle vi dra og gå noe nytt!

Ny og gammel rute. Linjeføringen til den gamle ruta er litt omtrentlig i nedre halvdel.

Som en stor bonus var også Lars interessert i å bli med. Han og Sindre hadde studert veggen sammen for flere år siden og i tillegg er han grunneier i området. Men småbarnsfaren hadde plenty med forpliktelser og det var stor usikkerhet rundt hans deltakelse. At han likevel ble med kunne vi i stor grad takke hans kone Tonje for som forsto hvor viktig dette var for ham og pushet ham til å bli med oss. All ære til henne for det!

Sindre er klar for... noe.

På grunn av den lokale representasjonen slapp vi å gå helt inn til den overfulle DNT-hytta og kunne i stedet nyte lørdagskvelden på stølen til Lars &co halvveis oppe i dalen. Sindre og jeg kom opp til ferdig laget viltgryte og fikk en kald øl i hånda i det vi satte fra oss sekkene. Flaks for oss, for vi hadde gått på en klassisk pinseaften-smell og måtte gjøre mathandelen for turen på statoilen på Tau.

Den fantastiske stølen til Lars på Hia. Vi måtte løpe fra oppvasken morgenen etter, men da vi returnerte sent på kvelden insisterte slektningene/sameierene til Lars på å ta den for oss. For noen folk, hatten av til dem!

Dagen etterpå sto vi opp grytidlig og lurte oss ut av stølen mens Tonje og 14 måneder gamle Martin lå og sov. Vi tenkte nok alle tre på det tidspunktet at vi kanskje skulle vurdert å legge oss litt tidligere kvelden før og kanskje vi skulle stoppet etter vinflaske nr. 1. Og i hvert fall etter nr. 2.

Vi hadde sett oss ut en linje til høyre for den gamle kaminfesten "The eye of the needle" (6, 10tl). Sindre tok første tau som var preget av opptak med bratt gress. Taulengden døpte vi "Babylons hengende mager", 5+. Han og meg vekselledet hele dagen. Lars hadde ikke klatret ute på ett år og var tydelig på at hans jobb var å plukke sikringer samt å spre god stemning på standplass. Den rutinerte storveggs- og himalayaklatreren stilte for anledningen i konas klatresele siden han ikke hadde funnet sin egen midt i flyttesjauet.

Sindre gjør seg klar til første lengde, som hadde et kraftig botanisk preg.

Lars følger på 2. tau.

Hva skal jeg bruke denne til onkel?

Jeg tok en kort travers og så gikk Sindre i gang med det som ble første sekserlengden opp et kort fingerriss og videre opp mot hyllesystemene midt i veggen. 

Første sekserriss.

Sindre viser hvordan fingerriss skal klatres.

Linja vi hadde sett fra bakken så ikke like fristende ut lenger, så vi siktet oss i stedet inn på det som så ut som et nydelig riss som splittet den vertikale topp-plata og forhåpentligvis ville være klatrebart helt opp.

Styremøte i rogaland alpine redningsgruppe på standplass under fjerde lengde.

Etter en lang taulengde til satte jeg standplass på det vi etterpå kalte "slagmarken". Det ble fort klart at blokkene over den var et korthus og vi flyttet oss noen meter lenger opp på en ny hylle vi døpte "teltplassen".

Utsikt innover i Viglesdalen.

Vi sto nå under den bratte delen av veggen. Det var som å stå under hovedveggen på Dale og se opp Valhalla-risset, bare at dette var ukjent terreng, litt brattere og allerede 200m over bakken. Sindre ledet en 25m taulengde mot det vi håpte ville være en ok standplass rett under den vertikale headwallen. Det gikk jevnt og trutt, men det var tydeligvis mer utfordrende enn hva jeg hadde trodd. Da jeg fulgte skjønte jeg godt tidsbruken. Dette var jevn og vedvarende sekserklatring på femstjerners riss som var like fine som tredje taulengde på Midtsommernattsdrømmen i Uskedalen, bare at dette var brattere og mer intrikat. Herlig jobba Sindre!

På stand hang Sindre i to små kamkiler under en liten bulk. Over den skjøt risset rett opp mot den blå himmelen. Det så knalltungt ut, men hjelpe meg så fint!

"Hvem vet?" sa jeg til meg selv, "det KAN jo være det ikke er stort mer enn sekser" og begynte å kjempe meg opp. Det gikk imidlertid ikke mange meter før den illusjonen falt i grus og jeg måtte ha et heng. Jaja, så fikk det bli litt A0. Men etter 10-15m med flere heng, trekking i sikringer og føtter som ikke likte å bli skviset inn i riss med aggressive solutions innså jeg at det ville være bedre for alle om jeg gikk over i skikkelig aid-mode. 60cm-slynger gjorde jobben som taustiger og A1-graden var et faktum.

Sindre henger og sikrer meg på A1 beauty

Jeg kjemper meg oppover

Etter rundt 40m kom jeg til en lenge etterlengtet hylle og mekket stand. Lars og Sindre var nå overmodne for å forlate den ukomfortable hengende standplassen og fulgte lengden med noen heng og ved å dra i sikringene mine. Taulengden var utrolig fin, supereksponert og meget friklatrebar, men altfor hard for oss å onsighte midt i en fjellvegg. Navnet på lengden ble "A1 beauty", oppkalt etter crux-lengden på Leo Houldings Prophet på El Cap. Frigraden er antageligvis rundt 7 og veldig vedvarende. En passe utfordring for Jon Egil?

Sindre følger.

Lars følger.

Jeg var takknemlig for å kunne sitte og slappe av på hylla mens Lars sikret Sindre på neste lengde som begynte med et bratt 6+ opptak, men som etterpå la seg og ble til litt greiere men knallfin rissklatring. 

Sindre på det bratte 6+ partiet på 7. lengde

Oppover går det.

Den antatte siste lengden var min. 5m over stand måtte jeg over en liten bulk. Her ble fjellet kompakt og lite sikringsvennlig. I tillegg var eneste mulighet for å komme over bulken å grave fram et horisontalt jordfylt riss med nøttepirkeren. Det blåste litt og jorden kom overalt. I øyne, nese, ører, munn, skjegget, ned i nakken og ned i underbuksa. Jeg ble ganske sint og gretten på dette tidspunktet og kanskje var det det som fikk meg over denne første bulken. Sindre prøvde diplomatisk å si til meg "du må huska på det Leiv at du e veldig flink te å klatra".

Over bulken ble jeg møtt av et sva hvor det var mulig å sikre litt her og der, men så kom det en ny og siste bulk som så helt blank ut. Men av og til har man flaks og det viste seg å være en nydelig trapp av horisontale riss gjennom bratta. Etter dette gjensto bare et siste lett men tynt sikra sva før jeg kunne stappe firer-camaloten inn i et kjemperiss og uttoppingen var et faktum.

Navnet på ruta ble "The eye of the tiger" for å holde oss til samme stil som naboruta. Det ble en veldig fin rute på 8 taulengder med variert og utfordrende klatring i kjempefine omgivelser. Graden slik vi gikk den er ca 6+ A1. Forhåpentligvis vil noen gå den helt i fri en gang!

Lars måtte beinfly for å rekke nattevakten sin mens Sindre og jeg kunne ta det roligere nedover til bilen. Vi gikk bort og studerte uttoppingen til "The eye of the needle". Navnet kommer av at den topper ut i en kamin med en klemblokk over, som gjennom et nåløye. Vi hadde lyst til å teste det gamle ordtaket men dessverre hadde vi latt kamelen stå igjen hjemme.

På veien tilbake over fjellet passerte vi mange svære kampesteiner. Legger ved et bilde til glede for Fredric, Jossi, Stian og resten av five-move-wonder-folket. Dette er riktignok langt fra sivilisasjonen men jeg har gjort litt subtil photoshopping for at dere skal føle dere hjemme.

Tilbake i Stavanger etter midnatt. Kan det bli mer MANN? Jeg tviler.

Møydomstur i Dirdalsveggen - På kanten

Det er tross alt ikke hver dag man har sin første tur i Dirdalsveggen, aka Rogalands fantastiske little big wall, så det er vel verdt å blogge om. Even og Fredric hadde nettopp tatt examen artium i kileklatring og moderne fjellsportfilosofi hos Salvesen fjellsport og naturveiledning og lot seg lokke med på tur.

Dirdalsveggen. Ca 200m med bratt RFG. "På kanten", Dirdalsveggens svar på The Nose, følger den tydelige skarpe eggen til venstre for det største diedersystemet i veggen. Foto: Even

Vi gikk "På kanten", ca to femmerlengder opp til båndet som markerer starten på den bratte delen av veggen etterfulgt av to sekserlengder fra båndet til toppen, men vi tok toppveggen i tre lengder i stedet. Kortere lengder, mindre taudrag, mer sosialt, god stemning. Det er forøvrig ingen overdrivelse å si at toppveggen er bratt, det merker man greit når man mister kontakten med veggen på rappellene ned igjen...

Even ledet den første kjipe og våte femmeren, så overtok jeg skarpenden resten av turen. Særdeles flott og velsikret klatring, men både jeg og de som fulgte i mine kalkspor måtte ha et par heng på sekserlengden opp fra båndet. Litt fordi det var hardt, litt fordi det var psykende. Det får vel unnskyldes med at det var den første skikkelig turen på naturlige sikringer denne sesongen for min del, og den første noensinne for de E&F og dessuten er onsight oppskrytt uansett, det får redpointes og tuppes en annen gang.

På slutten fikk vi kontakt med Mr. Lovely og makker som gikk Superhjørnet, et gigantisk dieder som ser skikkelig kult ut.

Siste rappell ble unnagjort mens det mørknet og turen ned til bilen ble gjennomført i lyset fra Naoen min. Ved elva snudde vi oss og så opp igjen mot veggen som såvidt var synlig under stjernehimmelen. Litt mindre hyggelig var det at bilen min som sto parkert ved veimuseet i Dirdal (ja nettopp, VEImuseet, wtf?) hadde fungert som provisorisk latrine for fuglene i dalen, og jeg som nettopp hadde tatt den årlige bilvasken.

E&F følger på siste lengde opp til båndet, klatringen her var faktisk ikke så ille, men det var nice å gå litt til høyre for diederet som ellers var ganske vått.

Jeg traverserer meg bortover båndet og ser på veien videre. Foto: Fredric

Delvis hengende stand midt i veggen, med Fredric sine splitter nye wallnuts på selen.

Even nyter eksponeringen. Foto: Fredric

Mens jeg prøver å nyte klatringen, som absolutt fortjener å nytes. Foto: Fredric

Fredric kjøpte frekke solbriller for anledningen på Nille på Ålgård

Mr. Lovely trives i Superhjørnet

Og kommer opp til standplass under siste pitch 

Sirocco-fest på toppen. Foto: Fredric

Fint lys over Dirdal, på tide å tenke på returen. Foto: Even

Samle-CR: Mars på Bersagel

Sesongen er i full gang i sørvest og det er på tide med en liten oppsummerings-CR for mars måned fra verdens beste crag.

Bersagel har sett mye aktivitet i værvinduene denne måneden, mer enn på lenge tror jeg. Det har faktisk vært køtendenser på Trygg retur! Den klassiske åtteren har allerede fått minst tre bestigninger, og tre til er like rundt hjørnet (i tillegg til Yatzi som etter ryktene kjører laps på den for treningens skyld). At åtte stk. har sendt ruter på åtter- og niertallet er også litt sensasjonelt i en epoke hvor de fleste ringrevene i Rogaland har gått over til buldring. Er det en ny vår på gang for seriøs sportsklatring i regionen?

Til og med Bersagel-slangen, huggormen som bor i gresset under starten på Kosmiske banditos, har følt behov for å komme ut og vise muskler. Har hørt at den skal være mer redd for meg enn jeg er for den. Hvis det er sant synes jeg virkelig synd på den.

Nedenfor følger en liste over de viktigste bestigningene fra 7+ (og WI2 som en kuriositet) og oppover som jeg fikk med meg:

Alejandro: Stokastisk 9-/9
Chris: Tre sorte enker 8
Torgeir: Trygg retur 8
Meg selv: Trygg retur 8
Mr Lovely: Trygg retur 8
Salvegutt: Dessverre 8-/8 (2nd go)
Matteo: Dessverre 8-/8
Miguel: Dessverre 8-/8
Matteo: Twin peaks 7+/8-
Salvegutt: Sleipe Selma 7+ (onsight)
Salvegutt og meg: Bersagel-isen WI2 2tl (riktignok i februar)

Kult å se Alex levere en solid repetisjon av Alv Borges gamle klassiker Stokastisk. Selv var jeg fornøyd med å gå Trygg retur, og jeg var enda mer fornøyd med å gå den mens Fredric satt og kopet i aberdeen. Håper du går den snart Fredrik, og det kunne jo alltids vært verre, ikke sant?

Til slutt er det vel på sin plass med en liten gratulasjon til Even som etter lang tids jobbing sendte Kosmiske, og med det hevet persen sin fra 6+ til 7.

Alex sender Stokastisk

Jeg på et tidlig forsøk på Trygg, aka. Trugg. Foto: Øyvind Salvesen

Salvesen jobber inn Micromidas 8+

Bersagel, vakkert og ballehardt på en og samme tid