onsdag 18. mai 2016

Førstebestigning i Viglesdalsveggen

Aiaiai, har visst forsømt meg litt som joikablogger i det siste. Her kommer en muligens lenge etterlengtet CR fra nyturen til meg, onkel Sindre og onkel Lars i Viglesdalen i pinsehelgen.




Sindre pønsker på startcruxet på tredje taulengde (6)


CR Viglesdalen
På: Sindre, Lars, meg
SnD: The eye of the tiger 6+ A1 300m 8tl, FA

Det hele begynte tirsdag før pinsehelgen. Den en gang så blomstrende institusjonen "tirsdagsklubben" hadde et sjeldent møte hjemme hos Sindre med redusert mannskap bestående av verten og undertegnede. På menyen sto en flaske vin som 7 russejenter fra Bærum hadde donert til Sindre (Vivino, den fantastiske vin-appen som bare har den ørlille svakheten at den ikke forteller deg om en vin er rød eller hvit, avslørte riktignok at vinen ikke sto helt i stil med hva vi forventet fra dette demografiske området).

Vi var begge uten planer i pinselanghelgen og ville på tur. Men hvor? Flere destinasjoner ble lansert. Men ingen føltes 100% riktig. Helt til Sindre nesten tilfeldig fant fram et gammelt bilde fra Viglesdalsveggen. Den veggen hadde jeg gått forbi mange ganger og kastet sultne blikk mot, siste gang i desember sammen med personen som nok må ta noe av skylden/æren for at klatreblogging har havnet lavere på prioriteringslisten i senere tid. 

Veggen er ca 300m høy, formasjonsrik, har alt fra blankskurte mørke sva til rødgule overhengende partier og ligger i en nydelig dal med DNT-hytte og det hele. What's not to like? Og her var det kun gått ÈN rute! I 1993! Jess, her skulle vi dra og gå noe nytt!


Ny og gammel rute. Linjeføringen til den gamle ruta er litt omtrentlig i nedre halvdel.

Som en stor bonus var også Lars interessert i å bli med. Han og Sindre hadde studert veggen sammen for flere år siden og i tillegg er han grunneier i området. Men småbarnsfaren hadde plenty med forpliktelser og det var stor usikkerhet rundt hans deltakelse. At han likevel ble med kunne vi i stor grad takke hans kone Tonje for som forsto hvor viktig dette var for ham og pushet ham til å bli med oss. All ære til henne for det!


Sindre er klar for... noe.

På grunn av den lokale representasjonen slapp vi å gå helt inn til den overfulle DNT-hytta og kunne i stedet nyte lørdagskvelden på stølen til Lars &co halvveis oppe i dalen. Sindre og jeg kom opp til ferdig laget viltgryte og fikk en kald øl i hånda i det vi satte fra oss sekkene. Flaks for oss, for vi hadde gått på en klassisk pinseaften-smell og måtte gjøre mathandelen for turen på statoilen på Tau.


Den fantastiske stølen til Lars på Hia. Vi måtte løpe fra oppvasken morgenen etter, men da vi returnerte sent på kvelden insisterte slektningene/sameierene til Lars på å ta den for oss. For noen folk, hatten av til dem!

Dagen etterpå sto vi opp grytidlig og lurte oss ut av stølen mens Tonje og 14 måneder gamle Martin lå og sov. Vi tenkte nok alle tre på det tidspunktet at vi kanskje skulle vurdert å legge oss litt tidligere kvelden før og kanskje vi skulle stoppet etter vinflaske nr. 1. Og i hvert fall etter nr. 2.

Vi hadde sett oss ut en linje til høyre for den gamle kaminfesten "The eye of the needle" (6, 10tl). Sindre tok første tau som var preget av opptak med bratt gress. Taulengden døpte vi "Babylons hengende mager", 5+. Han og meg vekselledet hele dagen. Lars hadde ikke klatret ute på ett år og var tydelig på at hans jobb var å plukke sikringer samt å spre god stemning på standplass. Den rutinerte storveggs- og himalayaklatreren stilte for anledningen i konas klatresele siden han ikke hadde funnet sin egen midt i flyttesjauet.


Sindre gjør seg klar til første lengde, som hadde et kraftig botanisk preg.
Lars følger på 2. tau.
Hva skal jeg bruke denne til onkel?

Jeg tok en kort travers og så gikk Sindre i gang med det som ble første sekserlengden opp et kort fingerriss og videre opp mot hyllesystemene midt i veggen. 


Første sekserriss.
Sindre viser hvordan fingerriss skal klatres.


Linja vi hadde sett fra bakken så ikke like fristende ut lenger, så vi siktet oss i stedet inn på det som så ut som et nydelig riss som splittet den vertikale topp-plata og forhåpentligvis ville være klatrebart helt opp.


Styremøte i rogaland alpine redningsgruppe på standplass under fjerde lengde.

Etter en lang taulengde til satte jeg standplass på det vi etterpå kalte "slagmarken". Det ble fort klart at blokkene over den var et korthus og vi flyttet oss noen meter lenger opp på en ny hylle vi døpte "teltplassen".


Utsikt innover i Viglesdalen.

Vi sto nå under den bratte delen av veggen. Det var som å stå under hovedveggen på Dale og se opp Valhalla-risset, bare at dette var ukjent terreng, litt brattere og allerede 200m over bakken. Sindre ledet en 25m taulengde mot det vi håpte ville være en ok standplass rett under den vertikale headwallen. Det gikk jevnt og trutt, men det var tydeligvis mer utfordrende enn hva jeg hadde trodd. Da jeg fulgte skjønte jeg godt tidsbruken. Dette var jevn og vedvarende sekserklatring på femstjerners riss som var like fine som tredje taulengde på Midtsommernattsdrømmen i Uskedalen, bare at dette var brattere og mer intrikat. Herlig jobba Sindre!

På stand hang Sindre i to små kamkiler under en liten bulk. Over den skjøt risset rett opp mot den blå himmelen. Det så knalltungt ut, men hjelpe meg så fint!

"Hvem vet?" sa jeg til meg selv, "det KAN jo være det ikke er stort mer enn sekser" og begynte å kjempe meg opp. Det gikk imidlertid ikke mange meter før den illusjonen falt i grus og jeg måtte ha et heng. Jaja, så fikk det bli litt A0. Men etter 10-15m med flere heng, trekking i sikringer og føtter som ikke likte å bli skviset inn i riss med aggressive solutions innså jeg at det ville være bedre for alle om jeg gikk over i skikkelig aid-mode. 60cm-slynger gjorde jobben som taustiger og A1-graden var et faktum.


Sindre henger og sikrer meg på A1 beauty
Jeg kjemper meg oppover

Etter rundt 40m kom jeg til en lenge etterlengtet hylle og mekket stand. Lars og Sindre var nå overmodne for å forlate den ukomfortable hengende standplassen og fulgte lengden med noen heng og ved å dra i sikringene mine. Taulengden var utrolig fin, supereksponert og meget friklatrebar, men altfor hard for oss å onsighte midt i en fjellvegg. Navnet på lengden ble "A1 beauty", oppkalt etter crux-lengden på Leo Houldings Prophet på El Cap. Frigraden er antageligvis rundt 7 og veldig vedvarende. En passe utfordring for Jon Egil?


Sindre følger.
Lars følger.

Jeg var takknemlig for å kunne sitte og slappe av på hylla mens Lars sikret Sindre på neste lengde som begynte med et bratt 6+ opptak, men som etterpå la seg og ble til litt greiere men knallfin rissklatring. 


Sindre på det bratte 6+ partiet på 7. lengde
Oppover går det.
Den antatte siste lengden var min. 5m over stand måtte jeg over en liten bulk. Her ble fjellet kompakt og lite sikringsvennlig. I tillegg var eneste mulighet for å komme over bulken å grave fram et horisontalt jordfylt riss med nøttepirkeren. Det blåste litt og jorden kom overalt. I øyne, nese, ører, munn, skjegget, ned i nakken og ned i underbuksa. Jeg ble ganske sint og gretten på dette tidspunktet og kanskje var det det som fikk meg over denne første bulken. Sindre prøvde diplomatisk å si til meg "du må huska på det Leiv at du e veldig flink te å klatra".

Over bulken ble jeg møtt av et sva hvor det var mulig å sikre litt her og der, men så kom det en ny og siste bulk som så helt blank ut. Men av og til har man flaks og det viste seg å være en nydelig trapp av horisontale riss gjennom bratta. Etter dette gjensto bare et siste lett men tynt sikra sva før jeg kunne stappe firer-camaloten inn i et kjemperiss og uttoppingen var et faktum.



Navnet på ruta ble "The eye of the tiger" for å holde oss til samme stil som naboruta. Det ble en veldig fin rute på 8 taulengder med variert og utfordrende klatring i kjempefine omgivelser. Graden slik vi gikk den er ca 6+ A1. Forhåpentligvis vil noen gå den helt i fri en gang!

Lars måtte beinfly for å rekke nattevakten sin mens Sindre og jeg kunne ta det roligere nedover til bilen. Vi gikk bort og studerte uttoppingen til "The eye of the needle". Navnet kommer av at den topper ut i en kamin med en klemblokk over, som gjennom et nåløye. Vi hadde lyst til å teste det gamle ordtaket men dessverre hadde vi latt kamelen stå igjen hjemme.


På veien tilbake over fjellet passerte vi mange svære kampesteiner. Legger ved et bilde til glede for Fredric, Jossi, Stian og resten av five-move-wonder-folket. Dette er riktignok langt fra sivilisasjonen men jeg har gjort litt subtil photoshopping for at dere skal føle dere hjemme.
Tilbake i Stavanger etter midnatt. Kan det bli mer MANN? Jeg tviler.

6 kommentarer:

  1. takk for flott cr. endelig noe godt å lese på til kaffen fra ntk-koppen.

    Anonym Astmatiker

    SvarSlett
  2. Denne har jeg venta lenge på fåsds! Deilig å se at det er liv i Norges mest inspirerende klatreblogg. Stå på!



    SvarSlett
  3. Fett! Vi vil ha mer!

    SvarSlett
  4. Alldeles för lite CFD och lyftanalyser på bloggen din, Leiv. ;)

    SvarSlett
  5. Knall bra skrevet, artig å lese og se om FA på gamlemåten :)

    SvarSlett
  6. Knall bra skrevet, artig å lese og se om FA på gamlemåten :)

    SvarSlett