Yosemite17: Salathe wall + tuolumne

CR Yosemite
Til stede: Thunder-Thor og meg
SnD: Salathe Wall 5.9 C2, 33tl
Forhold: VARMT!

Salathe-sektoren på verdens kuleste crag

To år etter The Nose var Daniel og jeg tilbake i Dalen for å prøve den nest mest kjente ruta på el cap; salathe wall. Beskrevet som den mest naturlige linjen på the big stone, ansett som et lite steg opp fra the nose i vanskelighet og nylig gjort viden kjent blant mannen i gata gjennom Alex Honnolds frisolobestigning av Freerider-varianten.

Etter et kort mellomstopp på et motell i Anytown USA og en snartur innom Wallmart for å skaffe forsyninger, fete singlets og det vanlige 40-dollarsteltet tråkket Daniel klampen i bånn og styrte leiebilen rett mot the valley.

Livet som toppidrettsutøver

Aaaaah vakre Yosemite, asfalt og natur i skjønn harmoni

I motsetning til The Nose krever Salathe en del friklatring spesielt i den vide enden av skalaen. Spesielt beryktede er kaminlengden "the ear" og ikke minst offwidhten "hollow flake". De øverste 20 meterne av sistnevnte står i 5.8 og er et par centimeter bredere enn en fullt utspent sekser-camalot, hvilket er uheldig for psyken og, hvis man skulle falle, legemet.

Derfor stoppet vi innom den klassiske offwidthen "generator crack" (5.10c, dvs norsk sekser) på vei inn i dalen, som ligger behagelige 2m fra veien, og hang opp topptau for å terpe teknikken. Å si det gikk problemfritt vil være en kunstnerisk overdrivelse som selv jeg styrer unna. På de første forsøkene klarte vi ikke et eneste flytt opp fra bakken. Innsatsen ble derimot belønnet med vonde sår på knær, skuldre og albuer. Men etterhvert ble det fart på sakene og til slutt hadde vi i hvert fall begge klart å komme ca halvveis, riktignok ved hjelp av sikrer som motvekt og ved å stemme mot treet som vokste parallelt med risset. På dette tidspunktet mente vi at vi burde være rikelig forberedte til hollow flake.

Takk til BRV som lånte oss den store femmerkammen og hjertelig takk til Fredric som sendte den til meg i posten i en så fin pakke

Den første kveldsøkten på generator ble også vårt første møte med hetebølgen som rammet dalen mens vi var der. Vi visste jo at det neppe ville være ideelt, men at det skulle være over 30 grader nesten hele dagen hadde vi ikke helt sett for oss. Dette medførte ikke bare dårlige klatreforhold, men også et veldig stort behov for vann og vi begynte å ane konturene av en uhyggelig tung heisesekk og lurte på om det ville være dårlig stil å ta med en bensindrevet vinsj opp i veggen til heisearbeidet.

Ved innsteget til Freeblast

Etter innlosjering i camp 4 og et par dager med småklatring var det på tide å ta fatt på den egentlige oppgaven og tråkke i Salathen. Som de aller fleste andre som går ruta var strategien å først gå de 11 første taulengdene opp til heart ledges som en dagstur, rapellere av via de fem semi-permanente tauene til bakken og så starte på resten av ruta fra samme punkt et par dager senere. Denne første etappen på 11 tau kalles "freeblast", men som det sies, it's not gonna be free and it's not gonna be a blast. Det første ble i hvert fall riktig for vår del, allerede fra pitch 1. Etter fire taulengder vurderte vi værmeldingen for resten av dagen for dårlig, rapellerte av og lot tauene henge, to be continued senere.

Traversen i tredje taulengde

Dagen etter jugget vi opp tauene og fortsatte der vi slapp med to svalengder som virkelig gir ærefrykt for honnolds solo. Så fulgte en kul taulengde som stort sett gikk i fri, etterfulgt av en skikkelig ubehagelig hengende standplass. Og så var det duket for rutens første kamin, "the half dollar". Til tross for en uskyldig grad ga den oss et edruelig hint om hva som kanskje ventet oss på hollow flake og the ear. Men daniel fikk levert varene og vi klatret kjapt de to siste lette lengdene av freeblast og rappet ned fra heart, fornøyde med å være ferdige med del 1 av salathe.



Flott lengde midt i Freeblast

De neste dagene ble brukt til:

-Bading i elva. I år investerte vi til og med i natursåpe med hamp-ekstrakt. Viste seg å være grønnsåpe men funket fortreffelig.

-Utpsyking. Den ene kvelden gikk vi gjennom topoen i det middagen var klar. Det endte med at vi mistet matlysten av nervøsitet og måtte kaste 90% av maten.

-Henging i camp 4. Her var alt som det alltid er. Bålbrennere som lager smoors, buldrere som feiler på midnight lightning og det koreanske alpinlandslaget som forbereder bestigning av Zodiac.

-Investering i liten ekstra haulbag. Det viste seg å være genialt å ha en liten bag hengende ved siden av den store til alt man trenger lett tilgjengelig, som litt vann, mat og boomblaster.

To dager senere var vi klare til å heise stashet vårt til heart ledges. Ikke godt å si hvor mye heisesekken veide totalt. Men over 50L vann, portaledge, hermetisert frukt, liggeunderlag, soveposer, klær osv osv er ingen lett byrde FÅSDS. Mens vi pakket sekken ved starten på tauene til heart hadde vi selskap av ingen ringere enn mora til alex honnold. Hun skulle følge sønnen på en el cap-rute senere i høst og trente på jumarering. Hun passet på å fortelle oss at dette var den verste tiden på året vi kunne valgt. Heisingen ble i hvert fall en svett affære, men med det samme chongo 2:1-systemet vi brukte på the nose gikk det egentlig greit.

Daniel med alt stashet

Favoritt-buksa fikk luftet seg i starten

Dagen etterpå forlot vi bakken permanent. En rolig frokost i camp 4 gled over i en lunsj-burger i curry village. (Curry village har nylig idiotisk nok blitt omdøpt til Half dome village pga. opphavsrettigheter). Utpå ettermiddagen jumarerte vi opp til heisesekkene med det formål å gå den skremmende hollow flake på kvelden i litt mer levelig temperatur og på den måten få et godt utgangspunkt for neste dags etappe. Daniel meldte seg frivillig til å lede marakkelset, og jeg kan ikke si jeg misunte ham da han pendlet inn i det beryktede risset. Etter noen meter var han ved 5.9-cruxet. Akkurat denne delen er heldigvis greit sikret av både sekser-camalot og gul alien i et lite flak. Men så var det resten da... Tindegruppa hadde lånt oss to bigbros, en #3 og en #4. Treeren var stor suksess og Daniel flyttet den med seg langt oppover i lengden ettersom han jokket seg oppover med onsightet chickenwing-teknikk. I følge ham selv var det slett ikke umulig den ville holdt et fall også. Fireren var derimot nesten ubrukelig da den rett og slett var FOR stor ("story of my life", syntes jeg at Daniel mumlet mens han svømte opp de ti siste meterne). Til slutt kunne vi uansett begge puste lettet ut da Daniel klippet ankeret. For en mann!

Daniel på siste gode hvil med ca 10m igjen til toppen av Hoolow Flake

Inspirert av Daniels beinharde send av hollow flake fikset jeg like godt den neste 5.7-kaminlengden videre før vi tok kvelden. Syntes det både var skummelt og grisehardt, men sammenlignet med hollow flake var det selvsagt ingenting, så jeg holdt kjeft og gjorde jobben min. 

I det mørket falt på la vi oss til på hollow flake ledge. Så digg det var å være i gang! Etter mange dager med nervøsitet var det herlig å være over i execute mode. Hollow flake var ferdig, vi sov på bra hylle, lå bra an mtp progresjonen og jeg kunne glede meg over å pakke opp den første minipakken Kine hadde sendt med meg i bagasjen, en for hver natt i veggen.

Neste dag startet med at Daniel gjorde kort prosess av to taulengder. Så sto vi plutselig under rutas nest mest beryktede lengde, The Ear. Og nå var det min tur til å dra lasset. Lengden består av en kamin som smalner inn oppover. Først klatrer man opp til det blir så smalt at man nesten ikke klarer å puste, før man traverserer sideveis på jakt etter frelse i form av luft og dagslys. Og joda, det var et kav og det var klaustrofobi for alle pengene, men det var langt mer velsikret enn forventet. Med et par store kammer er det rett og slett ingen big deal i det hele tatt, i hvert fall ikke fra et sikkerhetsperspektiv. Største faren er kanskje å sette seg helt fast, så husk å ta med en liten beholder med zalo eller vaselin hvis du er spesielt klaustrofobisk anlagt eller har på deg vibram-trøye. Og ta for guds skyld av deg hjelmen! Det gjelder den som følger også.

Med The Ear i sikte, mørk og truende. Lenger oppe skimtes El Cap spire, dagens mål. Det tydelige grove risset som går ned fra høyrekant av spiret mot the ear er "monster offwidth"-lengden på Freerider-varianten. Salathe følger heldigvis et langt tynnere riss 10m lenger til høyre.

To taulengder etter the ear befant vi oss på den feteste bivien man kan tenke seg: El cap spire! Superkult å endelig få oppleve den legendariske hylla. Denne dagen hadde kostet oss mye, i hvert fall væskemessig pga varmen og tung heising. De betegnede fem literne pr pers pr dag var nok til at vi klarte å fungere, men det var ikke nok til å ha det kjempedigg fåsds. Heldigvis ble dette noe bedre ettersom dagene gikk og heisingen ble lettere, men det var ikke mye blank urin som forlot kroppene våre mens vi var i veggen.

Deilig med en horisontal oase

Fint kveldslys

El Cap spire. Mer spektakulær bivi skal man lete lenge etter.

Neste dagsetappe var til hylla "the block". Denne dagen inneholdt blant annet lengden som er fricruxet på freerider, enten man velger teflonhjørnet eller buldreproblemet. Uansett var det grei skuring for Daniel i aid-mode. Siste lengden opp til hylla, "the sewer", var derimot både kjip og hard. Jeg var utrolig fornøyd med å klare å dra i land ganske spenstig friklatring et stykke på vei, men så kom det faen meg en kamin her også, som i tillegg var skitten og grisete, og resten av lengden ble et smertehelvete med aiding i svasko.

Daniel med buldreproblemet 5m under seg

Likevel kom vi opp på the block tidsnok til at Daniel rakk å fikse neste taulengde også før vi slo oss ned og nøt en lang og rolig kveld. Hylla er egentlig ganske stor og fin, men den sloper dessverre litt utover slik at vi måtte sove med noe tension i selen for å ikke skli utfor i løpet av natten. Til tross for dette sov vi overraskende bra. Hver natt på veggen kunne vi forøvrig se over på skogbrannen på andre siden av dalen som glødet ildrødt som et virkelighetens Mordor. Flott og nifst på samme tid.

På The Block

Tredje dag bød på bare fire taulengder, men de var til gjengjeld de hardeste og mest spektakulære aid-lengdene på ruta. Jeg begynte med å gå hele enduro-hjørnet. Shit for en vakker lengde! Hadde den ligget på hjemmecragget hadde jeg forsøkt å jobbe den inn i fri, men midt på el cap var det aid-mat. Slet lenge med C2-cruxet, men kom meg opp til slutt.

Enduro corner nedenfra. Over skimtes Salathe roof og Salathe headwall.

Enduro ovenfra

Daniel jobbet seg deretter enkelt gjennom den superspektakulære overhenglengden og plutselig hang vi midt i salathe headwallen. Eksponeringen var helt hinsides!

Starten på roof-lengden

Midt i headwallen

To taulengder senere kunne vi endelig stige i land på long ledge, etter en laaang dag med utelukkende hengende standplasser i den nådeløse solen. Vi har superhappy, for nå antok vi at vi hadde bare en klatredag igjen og at den ville være ganske lett. Det første var riktig, men det andre skulle vise seg å være feil...

Oppsvulmede føtter. Ikke rart vi trengte så mye vann.

Good times på long ledge 

Brannen på den andre siden

Siste morgen på veggen startet som de tre foregående, med en sterk motvilje mot å forlate soveposen i mørket. For å kvikke oss opp fyrte jeg opp et lokalt undergrundsband fra Sandnes på spotifyen. Det hjalp akkurat nok til å starte opp kroppen til en siste dags arbeid.

Daniel begynte på første lengde, som skulle være C2 etterfulgt av en kort 5.8-del. Aidbiten gikk greit, men så var det dags for friklatringen. Den skulle vise seg å være både temmelig runout og hard. Da han hadde tatt det tredje timetersfallet hvor en sikring poppet følte han at det var på tide å overlate stafettpinnen til nestemann. Uheldigvis for undertegnede betydde det undertegnede, for etter å ha observert fallene til Daniel var jeg rimelig lite gira på å teste den lengden. Føreren viste derimot at det går an å gå en annen bratt og delvis bolta variant i stedet for som traverserer mot venstre og ved å henge i boltene skulle den ikke være mer enn sekserklatring. Burde vært plankekjøring, men psyken var lav denne morgenen og det tok sin tid før jeg klarte å committe. Til slutt løsnet det heldigvis, og da var verken den bratte supereksponerte delen eller den etterfølgende stygge sva-runouten noe problem lenger. Men alt rotet vårt hadde tatt lang tid, og da vi var oppe måtte vi jo ned igjen og renske Daniels variant i tillegg til min. Kort oppsummert, denne første taulengden på 30m tok oss 5 timer...

Daniel i starten på den kjipe lengden

Heldigvis gikk de neste taulengdene fort unna og plutselig kunne vi omfavne hverandre og furuen på toppen. Senere skulle vi begge få et anstrengt forhold til dette treet, men inntil videre var det happy days. Vi var slitne og utrolig glade for å være oppe. Det hadde vært fire meget anstrengende døgn både fysisk og mentalt. Følelsen var ganske annerledes enn da vi toppet ut the nose og nesten satt igjen med en følelse av "var det ikke hardere?" Denne gangen følte vi at vi hadde blitt testet i mye større grad, og følelsen av å ha lykkes med noe stort og vanskelig var mye sterkere til stede. 

Nudelig stein og riss helt til siste slutt

Thunder-Thor på siste skikkelige lengde

Selv om vi hadde nok av tid til å gå ned mens det enda var lys orket vi ikke slite mer denne dagen og bestemte oss for å campe under furua på toppen for natten. Etter en god hvil, flere dobesøk og inntak av vann og frukt begynte toppout-euforien å kicke inn. Jeg ble supergira på å ta et klassisk nakenbilde på kanten der jeg bare var dekket av sekserkammen og kastet av meg alle klærene. Men muligens ble jeg litt for ivrig for i farten sprang jeg rett inn i greina på furuen og fikk et solid harry potter-kutt i pannen. Daniel knakk sammen i latter av synet av meg som sto der kliss naken med blodig panne og unnskyldte seg med at skadefryd er den mest ekte menneskelige følelsen. Men karma hits you og 10min senere presterte han å skalle i nøyaktig samme grein og fikk sitt eget harry potter-kutt. Jeg kunne da bekrefte hans utsagn om skadefryd.

Jævla tre. Legg merke til den livsfarlige greina nede til venstre på stammen. I tillegg fikk vi sevje på tingene våre som aldri gikk bort. Angrer på at jeg ikke sagde det ned med lommekniven.

Returen dagen etter var som vanlig et smertehelvete men vi kom oss ned til slutt. Etter en burger OG en pizza i curry village samt et langt grønnsåpebad i elva var vi klare til å flytte på oss. Vi hadde fått nok av varmen og satte kursen mot Tuolumne Meadows oppe i høyden hvor vi hadde 2-3 nydelige klatredager på tampen av oppholdet. Tuolumne minner litt om Nissedal med ren luft, krystallklare vann, enorm knallblå himmel, svære furutrær og granittdomer overalt. Den lokale campen er også en opplevelse. Her oppe er det også en del folk, men ikke på langt nær så mange som nede i dalen. De fleste man treffer i Tuolumne er også turvante friluftsfolk og mange kan minne om gladkristne DNTere, noe som var helt perfekt for to mentalt og fysisk skakkjørte unggutter som hadde lekt storveggsklatrere og tråkket i Salathen.

Klar for offwidth-cragging i Tuolumne

Flott rute på Daff Dome

Vakkert landskap

Daff dome

Ahhhhh Tuolumne!

Yosemite-joiking del 3 – Roadtrip til J-Tree

Værmeldingen i yosemite valley i sunny california viste plutselig flere dager med mye regn. Vi var lite sugne på å ri av stormen innestengt i et telt som kostet like mye som to flasker billig vin. Derfor pakket vi sammen og satte kursen sørover mot Joshua Tree for å oppleve klatring i en type ødemark vi ikke har i Norge – ørken.

Verdens beste roadtrip-land

Roadtrip i USA er gøy! Spesielt når man kjører gjennom gigantiske naturlandskap. Turen til Joshua Tree begynte med å kjøre den lange veien opp til Toulumne Meadows, fremdeles i Yosemite national park, men ganske annerledes enn nede i dalen. Meadows ligger høyere, mer avsides og har mye lavere sirkus-faktor. Men granitt mangler det ikke på. Veggene ligger strødd overalt. De er ikke like store og ikke like vertikale som nedi dalen, men til gjengjeld er det ca 100 Hægefjell og Øktertinder å se langs bilveien. Jeg har aldri vært enig med dem som kaller Nisse og Uskis for Norges Yosemite, men dersom det er denne delen de sammenligner med så ser jeg poenget. Forstår godt at mange valley-klatrere flykter opp hit om sommeren når dalen blir for varm.

Toulumne

Toulumne

Videre kjørte vi gjennom Bishop. Vurderte å stoppe ved et av de kjente buldrestedene, men været begynte å bli dårlig så i stedet gikk vi for 4 store donuts – hver. Det ble faktisk ganske kvalmt, men ned gikk de.

Det er viktig å ha klare mål

Lenger sørover ble det mer og mer ørken. Veiene var helt rette og strakk seg så langt øyet kunne se. Det ble flatere og flatere og tanken på å være strandet i dette landskapet ble mer og mer ubehagelig. Heldigvis hadde bilen god air-condition, noe som kom godt med da vi begge bidro til lav luftkvalitet, på hver vår måte.

Utrolig nok bor det ganske mange folk midt i ørkenlandskapene. Det finnes både landsbyer og spredte hus over alt. Hva i all verden lever de av?

Til slutt begynte de karakteristiske forvrengte trærne å dukke opp og da var det bare å betale seg inn i parken og finne campsiten. Campen ved intersection rock er et av de kuleste stedene jeg har overnattet noensinne med et helt absurd landskap.

J-Tree fåsds

Dagen etterpå var vi klare til å bryne oss på de merkelige steinformasjonene som ligger strødd rundt forbi. Vi begynte med intersection rock og fant en 5.8 som så fin ut. Først en kamin og så et flott flaksystem. Mens vi racket opp kom det et par forbi som lette etter en 5.3. 5.3? Haha, det er jo ca norsk grad 2? Tydeligvis amateur hour i J-tree tenkte vi.

Daniel begynte på kaminen med godt mot, men den neste timen skulle bli en minneverdig affære.  Han kom seg 3-4m opp og fikk satt et par sikringer, men så sa det stopp. Helt stopp. Uansett hva han prøvde gikk det ikke oppover. Etter ca en time med kaving i 30 grader pluss måtte han se seg slått av kaminen og ba om stramt tau. Den fremtidige lederen i TG var en slagen mann da han kom ned, både fysisk og mentalt, og styrtet 3L vann på direkten.

Det så bra ut i starten

Men så begynte problemene

Og 1 time senere var det over. Den selverklærte kamineksperten måtte resignere. Skandalen var et faktum.

Så var det min tur, men aldri i livet om jeg skulle opp i den kaminen. Jeg valgte en 5.9 som så mye koseligere ut. Og det var den, helt til jeg bestemte meg for å ta begge taulengdene i en go og måtte kjempe mot masse taudrag på cruxet på toppen. Det endte med fall, og pga elastikken bouncet jeg i et sva noen meter nedenfor, og fikk en skade i hælen som jeg sliter med ennå.

Forståelig nok kanskje så sank motivasjonen vår noe for videre vertikale utfoldelser. Heldigvis finnes det nok av horisontale gleder i livet, og vi omfavnet en av de aller største av dem og la oss til å halvsove i skyggen under intersection rock, i påvente av at solen skulle bli litt mindre nådeløs. Slumretilstanden ble kun avbrutt av sporadiske innslag av turister som lette etter klapperslanger.

Etter hvert ble det ettermiddag og motivasjonen steg noe. Vi ruslet over til "the old woman" for å prøve Double Cross, et 30m 5.7 håndriss som skulle være en av de største klassikerne i j-tree. Ruta så fantastisk ut, men da vi sto under den kjente vi begge på frykten. Den så rett og slett beinhard ut. Etter en halvtime med utpsyking på innsteget hadde vi egentlig konkludert med at ingen av oss ville. Men akkurat i det vi skulle gå klarte jeg å presse frem et "greit, jeg må vel nesten prøve".

Ruta var akkurat som vi forventet, både hard og fantastisk. Heldigvis holdt det helt opp, og lettet kunne jeg klippe ankeret. Har aldri gått sånn i kjelleren på en 5- før… Daniel flashet den også på topptau, og dagen var reddet.

Vi sjekket værmeldingen og så at det skulle bli bedre i yos. Godt, da kunne vi stikke tilbake i morgen! Det hadde vært fett å teste mer av klatringen i joshua, men det var på ingen måte like inspirerende som i the valley. Og dessuten følte vi oss enda svakere her.

Stemning

Ørken er nådeløst på dagen, men om kvelden blir lyset mykt og temperaturen blir behagelig. Vi la oss til på en stor stein og stirret opp på stjernene som begynte å dukke opp mens vi drakk australsk vin. Hadde ingen vinåpner, men på tur funker det heldigvis alltid å trykke korken nedi flasken. Vi lå og diskuterte de store temaene: Hvor små vi var, hva vi betydde i den store sammenhengen samt hvor vi trodde det var greit å spytte ut tannkrem.

Intersection rock campground at night

Back to yos!

Og med det var serien om yosemite-joiking over. Takk til alle trofaste lesere. Og takk til Daniel. Denne turen kunne jeg ikke gjort med noen andre på dette tidspunktet fåsds.

Yosemite-joiking del 2 – Friklatring og voksenopplæring i jamming

Denne bloggposten dekker de to siste ukene våre i Yosemite, som ble dedikert til kilecragging, et par klassiske multipitcher og ikke minst prosjektet vårt om å lære å jamme. I denne perioden hadde vi også en roadtrip til Joshua Tree, men den kommer i del 3 i serien.

S&D: Central pillar of frenzy på Middle cathedral rock, 5.9, 5tl., Regular route på Higher cathedral spire, 5.9, 5tl. og en del ruter på 1-2 taulengder opp til og med 5.10c.

På: Daniel og meg

Andre: Mange artige karakterer i camp 4

Forhold: Overraskende mye regn, men det var mulig å klatre nesten alle dagene

Etter at vi kom ned fra The Nose måtte vi ha et par hviledager. Det var ikke snakk om noe annet. For det første var leggene våre så stive etter gåturen ned at det kjentes som musklene var blitt omdannet til granitten vi hadde klatret på, og det tok mange dager før stivheten slapp taket. For det andre opplevde vi i et par velsignede dager en sjelden sinnstilstand som jeg tror kalles tilfredshet.

Mål nr 1 ble å komme seg inn i Camp 4, den legendariske campingplassen, som nå er strengt regulert og man bare har lov til å oppholde seg i en uke i året. Heldigvis er det lett å trikse seg til to uker, som var omtrent det vi hadde igjen av turen.

Kø for å få plass i Camp 4. Slik var det hver morgen.

Camp 4

Midnight Lightning, som er nærmeste nabo til campen

Vi ble plassert på en spot med flere andre klatrere, blant annet en ekstremt rutinert dirtbag fra Seattle og følget hans. Som gode nordmenn hilste vi på ham og glemte navnet hans med en gang. Senere refererte vi bare til ham som Legenden. Dagen etter vi ble kjent med ham klatret han Zodiac på ElCap. På en dag. Senere gjorde han det samme på Tangerine Trip. Begge to er voksne aidruter på 18-20 taulengder og flere taulengder på A3 som det er vanlig å bruke flere dager på. Jeg tror farsinstinktet, eventuelt onkelinstinktet, hans våknet litt da han møtte oss og vi sa vi hadde gått the nose, for de neste to ukene pleide han å komme over til oss mens vi spiste frokost og spørre "so what are you kids up to today?" (selv var han nok ikke stort mer enn fem år eldre enn meg). Så ville vi fortelle planene våre, og av og til ville han nikke bifallende, men vel så ofte ville han gi oss et bedre oppdrag.

Daniel blir inspirert

Etter et par dager med soling, bading, pizza, burgere og donuts begynte det å bli på tide å klatre igjen og lære seg å jamme. Først stakk vi til Swan Slabs, som skulle være et typisk startsted. Det viste seg for så vidt å være sant – for klatrere som aldri hadde klatret ute før. Stedet var fullt av elixiaklatrere. Enkelte ruter var ok, men de var alt for korte. Likevel fikk vi en viss følelse av at det ikke er bare bare å friklatre jammeruter. Jeg trynte på et 5.9-fingerriss (norsk 5) og Daniel måtte ha to heng på et 5.8-håndriss! Begge deler gikk problemfritt i andre, men likevel… En fyr fikk applaus for å gå en 6- på topptau, da fikk vi nok og stakk og spiste pizza heller.

Det er ganske stilig å stå i el cap meadows når det mørkner og se hvor det dukker opp lys på el cap. De tre lysene på the nose er fra mellom dolt og el cap tower, ca eagle ledge og camp V. I tillegg er det et team på en rute lenger til høyre.

Dagen etterpå testet vi en klippe for mer voksne folk hvor vi klatret et fint totaulengders håndriss. Så måtte vi stikke til Curry village slik at Daniel kunne ha et skypeintervju. Curry village er the shit på hvile- og regnværsdager, for der kan man sitte og chille i den fine loungen mens man spiser pizza og surfer på nett på gjestewifien med det superhemmelige passordet som alle i Camp 4 har lært seg. Senere på dagen fikk jeg gjenoppbygget litt selvtillit med å gå et glatt 5+ fingerriss på blikk, endelig oppe på 5.10-tallet mao.

Etter et par dager med cragging ble vi fort sugne på noe litt større. Vi hilste på Tom Evans på broen ved El Cap meadows hvor han står dag ut og dag inn og tar bildene sine. Vi fikk bildene han hadde tatt av oss og fikk samtidig tips av han og en utgammel klatrer om noen klassiske ruter, blant annet Regular route på Higher Cathedral Spire. Også Legenden ga tommel opp til planen og sa "excellent route choice" så da var det ikke noe å lure på.

Lower og Higher Cathedral Spire, med litt av Middle Cathedral Rock i forgrunnen

Ruta starter med en anmarsj på ganske mange høydemeter, men det er egentlig en fin tur gjennom lys skog oppover lia mellom Middle og Higher Cathedral Rock på høyre side og Lower og Higher Cathedral Spire på venstre side. Landskapet blir bare kulere og kulere oppover. Eneste ulempen, som med alle lange anmarsjer, er at det bygger muskler i lårene.

Mange vegetabilske tak på ruta.

Selve ruta er på 5 taulengder hvor de tre midterste er 5.9, eller norsk 5. Men ruta var litt som vi er vant med fra fjellet i Norge, litt over stokk og stein og hei og hå med innslag av bratte opptak og crux, men også mange lettere partier. Og minimalt med jamming. Derfor opplevdes den lett, og kombinert med skikkelig flott og eksponert klatring og uttopping på en spiss pinakkel i herlig vær ble dette en komfortabel og superfin klatredag. Vi delte de fleste standplassene med et joikapar på luftetur. Duden i paret skrøt på seg å ha lånt sykkelen sin til Dean Potter og å ha solgt maling til Tommy Caldwell. Men 45-åringen hadde vel mest grunn til å skryte av dama, som kanskje var 25.

Ganske luftig mot toppen. Her med lower spire i bakgrunnen.

Daniel på toppen, higher cathedral rock bak til høyre.

På toppen

Vår nye venn valgte en mer direkte avslutning

Vi avsluttet dagen med bading i elva. Dette var for øvrig den eneste formen for kroppsvask vi hadde på de godt og vel tre ukene i dalen. Funket egentlig ypperlig, selv om vannet var kaldt. Klesvask ble også gjennomført i elva. Bilen var provisorisk tørkestativ.

Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy

De neste dagene var det meldt en del regn i solfylte Yosemite. Derfor tok vi like godt en roadtrip til Joshua Tree. Mer om dette i del 3 av denne serien.

Da vi returnerte noen dager senere var Camp 4 sterkt forandret. Alle våre naboer var borte, men Legenden hadde heldigvis bare flyttet til teltclusteret 25m lenger inn. Ellers var det masse shitkids på ferie fra highschool som hadde forvillet seg inn i campen. En gjeng på 3 gutter på teltplassen vår brukte 3 dager på å sitte inne i det gigantiske teltet sitt og puste inn "frisk luft".

Half dome fra Camp 4

Et litt eldre ektepar, K&S, hadde også blitt våre nye naboer. Disse ble vi godt kjente med og vi ble sittende og prate med dem flere kvelder. Den ene dagen kom vi tilbake til campen etter å ha inntatt litt i overkant mye forfriskninger på det lokale vannhullet. Vi innså at skulle det støtes dagen etterpå måtte vi bare få i oss mye vann og hoppe i soveposen asap. Men akkurat den kvelden hadde K&S kjøpt en whiskey med kanelsmak fra canada som de uttrykte ønske om å få hjelp til å tømme. Jaja, må man så må man.

Central pillar. Det er klatrere på første, andre og (nesten) tredje standplass. Ser du dem?

Underveis i oppholdet hadde vi hørt mye skryt av Central pillar of frenzy (5.9, 5tl.) på Middle cathedral rock, så den måtte vi jo teste. Er vanligvis masse kø, men vi gikk på en dag med litt usikker værmelding og fikk ha godsakene helt for oss selv!

Vi hadde hørt at første taulengde var glatt og kjip. Daniel ledet den og det var tydelig at det ikke var dødslett. Men han kom seg greit opp og jeg begynte å følge. Jesus christ! Det var kjipt fra første meter og ble verre og verre hele veien. Det var som om et offwidth-riss og et dieder hadde paret seg og fått teflonbelagt avkom av jævligste sort. Det var så kav at jeg ved flere anledninger skulle ønske jeg falt slik at jeg kunne få en hvil, men ønsket gikk ikke i oppfyllelse før det aller siste cruxflyttet under standplass. Jaja, heldigvis trøstet jeg meg med at Legenden hadde sagt "The first pitch…. is something you just have to get through. The route really starts at the second pitch".

Det hadde han heldigvis rett i, og fingerrisset i andre taulengde var en fryd å lede med perfekte fingerlåser. Siden denne taulengden hadde samme grad som første lurte jeg hele tiden på når det skulle bli hardt, men det ble det heldigvis aldri.

Latterlig fint fingerriss!

Andre pitch og de tre siste var som lærebøker i rissklatring. Etter fingerrisset fulgte et håndriss som gikk gjennom et tak og ble til et offwidth/knyttneveriss. Så kom en lengde med håndriss før siste pitch begynte med en kamin og så et litt av hvert-riss. Nydelig og vedvarende! Stoka rappellerte vi ned og tok et bad og avsluttet dagen med pizza i Curry village.

D på vei opp mot taket

Double trouble

Den siste uka kom det en del regn. Dette, kombinert med at jeg hadde skadet hælen i j-tree og at daniel hadde dratt så hardt til på the nose at han fikk tilløp til font-albue, gjorde at det bare ble litt cragging på Lower Cathedral rock de siste dagene.

De to siste dagene stakk daniel til san francisco for å treffe ei han hadde mer lyst til å spoone med enn meg. Jeg hadde derfor litt tid igjen alene i dalen. Den første kvelden gikk jeg på film + foredrag med Ron Kauk. Mannen er jo en superlegende så dette burde jo være interessant, men det innfridde på ingen måte. Først måtte jeg lide meg gjennom en lang film med naturscener (flotte riktignok) med panfløytemusikk og Kauk som messet billige livsstilmotto. Etterpå fortsatte han der filmen slapp og hadde en lang utgreiing om livsfilosofien sin. Dette varte helt til en utenlandsk turist rakk opp hånden og nesten ropte ut "so what’s most difficult – climbing up or down?".

Heldigvis var det mer gang tilbake i camp 4. Der var det ganske mange folk samlet rundt leirbålet vårt helt til en ranger kom og lyste oss i øynene og spurte oss ut om hvor vi bodde og sa at nå måtte vi slukke bålet, for luften i dalen ble veldig dårlig hvis vi brant bål etter kl 22. Etter at vi alle hadde lagt oss kom han tilbake og vekket australierne i naboteltet og fortalte at de måtte fjerne alle de åpne whiskey-flaskene fra bilen sin. Ganske løye, for de to aussiene hadde aldri tatt en eneste øl sammen med oss andre på kveldene, men de kjørte tydeligvis rundt med åpne whiskey-flasker i bilen sin.

Siste kvelden min i yos måtte jeg ut av camp 4. Jeg hadde planlagt å ta med soveposen opp på yosemite point og sove der. Virket liksom passende å avslutte med å tjuvcampe en natt. En nederlender jeg traff i camp 4 ville være med, men til min store skuffelse gikk han og skaffet både permit og bearlocker. Jaja, så fikk det bli på den lovlige måten.

Jeg tok farvel med Legenden, og jeg fortalte ham at det hadde vært fint å ha en onkel i dalen. Han spurte om jeg syntes han var gammel. Ja, sa jeg. Der fikk han for å kalle oss kids. Til slutt spurte han meg om jeg kjente en norsk klatrer som het Mia (muligens Maia), og i så fall ba han meg hilse. Det gjør jeg ikke, men Mia, hvis du tilfeldigvis leser dette, du gjorde tydeligvis inntrykk på Legenden fra Seattle.

Natten på yosemite point var super, med en fantastisk solnedgang på half dome og flott stjernehimmel. På veien opp gikk vi forbi et telt. Litt for sent oppdaget vi at bare det gjennomsiktige innerteltet var satt opp og at et par hadde sex inni. "Ops, sorry" sa jeg da jeg forsto hva vi hadde snublet over og ga dem en støkk i en størrelsesorden som nok betydde at magien ble brutt for en god stund.

De siste solstrålene treffer the valley

Postkortlys over half dome like etter solnedgang

Fin stjernehimmel og lys fra klatrere på half dome. Tipper det øverste lyset er fra big sandy ledge.

Half dome + lek med lys + stjerneskudd!

Yosemite-turen fikk en perfekt slutt da flyet fra san francisco var overbooket og jeg ble flyttet fram på businessclass (og Daniel måtte sitte alene med plebeierne på economy class!). Da jeg styrtet velkomstchampagnen og studerte vinkartet og menyen tenkte jeg at dette var ganske digg. Men for all del – det var uendelig mye bedre å trykke i seg en fæl boksemat fra wallmart, gå på do i en plastpose og legge seg til å sove på en smal hylle under stjernene i camp 5 på the nose.