Første(fri)bestigning av Loppereiret

Fredag 21. november kl 18:18 hang jeg i et anker på innstegshyllen til rutene på venstresiden av hovedveggen på Dale. Det var helt mørkt, jeg var alene og verdenen min var ikke større enn det Petzl Nao'en lyste opp. Jeg hadde rapellert ned prosjektet "mitt", Loppereiret, finjustert et par sikringsplasseringer og preppet et par tak. Nå var planen å clogge opp en gang, dra hjem, legge meg tidlig, få godt med søvn og så komme tilbake dagen etter og førstebestige ruta.

Men plutselig vibrerte mobilen og minnet meg på "BRV styremiddag hos Jacob". Shit! Jeg ringte president Tove:
"Er det i dag det er styremiddag?"
"Ja"
"Når er det?"
"Halv åtte. Du kommer vel?"
"Ja. Er bare litt langt vekke."

Jeg rapellerte ned til bakken så fort jeg turde, lot tauet henge og spurtet ned til bilen. Skrudde på P4 og fikk flashback til barneskoletiden da Britney Spears' "Lucky" ble spilt. Tror ikke jeg har hørt sangen på mer enn 10 år, men husker enda da jeg kjøpte det albumet. Husker også at jeg var livredd for at noen av vennene mine skulle finne det ut. Uansett, det var lite motstand i gasspedalen og hadde det ikke vært for køen gjennom Sandnes sentrum (dvs. midten av Sandnes, ref. Øssa) hadde jeg vært tilbake i Stavanger på en tid som selv legenden Alv Borge hadde nikket bifallende til. Sindre ringte mens jeg kjørte, men jeg sa ikke et ord om situasjonen jeg var i, syntes det var for absurd til at jeg orket å begynne å forklare.

Jeg rakk akkurat styremiddagen. Kvelden var meget vellykket, blant annet takket være den sterke representasjonen fra BRVs skjenke- og avkledningskomité (har du forresten funnet skjorten min Jacob?). Men optimal oppladning til den planlagte sendingen dagen etter var det ikke! Jeg lurte meg hjem kl 2 og satt vekkerklokken på kl 8.

Dagen etter startet noe labert. Sindre trakk seg. Fredric trakk seg. Men Øssa stiller heldigvis alltid opp og kl 10 var vi i gang med anmarsjen. Jeg ble reddere og reddere jo nærmere vi kom veggen. Dette ville bli første ledforsøk på Loppereiret. Jeg visste at graden var minst 7 og tidligere hadde jeg aldri ledet mer enn 6+ på naturlige sikringer.

Clogging/rensing helgen før sendingen på det litt tynne topprisset.

Loppereiret er egentlig ikke en ny rute, men Leif Jensen som jobbet med den i gamle dager fikk aldri gått den i fri og den 25 meter lange linjen opp hovedveggen ble stående i 7/A0. Årene gikk, det grodde mose i de flotte tynne rissene, Dale mistet generelt litt av sin popularitet og ingen gadd å ta opp prosjektet. Ruten har i tillegg et interessant element i seg som gir den litt ekstra krydder: Midt i ruten kommer man til en dyp men trang grotte som har gitt ruta dens navn. Her bor det flaggermus, og det renner flaggermusdritt ut av hullet som må renses i forkant av klatreforsøk. Muligheten for å bli overfalt av en flaggermus midt i et støteforsøk kan nok virke avskrekkende på noen.

Ruten begynner i det samme diedered som Ungdommens frelser, eneste forskjellen er at man ikke får bruke boreboltene men må sette et par kammer. Så kommer en liten tricky travers mot høyre som leder deg til bunnen av et lett og formasjonsrikt riss som går opp til flaggermusreiret. Her får du god tid til å sette gode kiler. I åpningen til "loppereiret" får du satt en stor og ufeilbarlig kile, og tryggheten den gir var god å ha med seg videre oppover fåsds. Herfra begynner nemlig moroa. Først noen balanseflytt på små lister og pincher til du står noen meter over hullet. Her får du satt en grå alien i en liten sprekk. Ta deg tid til å sette den skikkelig. Så strekker du deg langt mot venstre til et godt tak i bunnen av det tynne topprisset. Cruxet for min del var å komme seg videre herfra. Fottakene er små og ikke der man ønsker seg dem og det er ikke så mye å skryte av til hendene heller, men klarer du å komme deg et par flytt høyere opp i risset blir det noe lettere og man får et par muligheter til å sette noen små kiler. Noen meter til med tynn rissklatring hvor man er veldig avhengig av å treffe riktig med sekvensene og så kan man mantle seg opp på den litt slappe hyllen og klippe ankeret.

På første ledforsøk gikk det greit å komme seg opp til flaggermusreiret, men jeg slet med å få varmen i fingrene. Like over reiret var det over og jeg falt. Heldigvis var det ikke så langt ned til forrige sikring. Opp til toppen, fire seg ned, plukke med seg sikringene og sikre Øssa som testet naboruta, Ungdommens frelser. Det gikk meget bra til å være første forsøk, bedre enn det gikk for meg da jeg testet den første gang.

I mellomtiden kom herr og fru JoikaPride gående opp til klippen. Øyvind skulle teste prosjektet han har fått av Kai og jeg kjente prestasjonspresset steg enda noen hakk før neste ledforsøk, til tross for at jeg var litt skremt av at jeg hadde falt før det egentlig ble hardt på første forsøk.

Utvalgte kremruter sett fra bakken. Fra venstre: 40-årskrisen (7+?), Ungdommens frelser (7+) og Loppereiret (7?). Det er åpne og lukkede prosjekter på begge sider av rutene. Den etter sigende fantastiske Alvedans (8) går et sted til høyre.

Jeg begynte å klatre, og kjente til min store glede at fingrene var varmere og flyten var bedre denne gangen. Jeg fikk en lang og god hvil midt på ruten og satte i gang med den tunge delen etter flaggermusreiret. På cruxet måtte jeg helt i kjelleren. Forrige sikring var et stykke unna og hvert flytt føltes som det var på limiten og vel så det. Men utrolig nok fikk jeg etterhvert etablert meg i risset og jeg kunne stoppe opp ett minutt og hente meg ørlite inn igjen og sette en liten kile, den siste på ruten. På dette tidspunktet merket jeg adrenalinet flomme, noe jeg sjelden gjør når jeg klatrer. Følte meg egentlig ikke så redd for å falle, følte meg mye mer redd for å feile. Hadde bygget opp forventningene så mye og fortalt så mange om prosjektet. Orket ikke tanken på å måtte forklare hvorfor det ikke gikk. Kanskje var det adrenalinet, kanskje var det noe annet, men plutselig følte jeg at jeg fikk jeg de 110% ekstra kreftene jeg trengte for å tuppe meg opp resten av risset. Tankestrømmen koblet ut og før jeg visste ordet av det hadde jeg klippet ankeret og kunne rope "Ta!" til Øssa. Vi var begge like overrasket.

Og med det var min første førstebestigning et faktum. At det var på en så kul linje på selveste hovedveggen på Dale og på kiler gjør det hele neste uvirkelig. Nok en gang skylder jeg onkel Sindre en stor takk som tipset meg om ruten. Og selvfølgelig en stor takk til Øystein som alltid har så mye oppdrift at det er på grensen til irriterende, men heldigvis smitter det av på meg når han sikrer.

Siden det ble persing på kiler ble det sendeis. Fant heldigvis den vanlige isen, Moody av Hennig Olsen. Fantastisk is. Saftis utpå og vanilje inni. Vi fikk flashbacks til varme sommerkvelder etter diverse persinger på Bersagel og Sporaland.

Tidligere var graden på Loppereiret 7/A0. Jeg velger å la den stå i ren 7 inntil videre. Den er muligens noe hard for graden, men det skyldes kanskje det psykiske aspektet ved naturlige sikringer. Tror ikke den er 7+. Alternativet måtte vært 7/7+, men en så flott naturlig linje fortjener en ren grad og dessuten skal man måtte jobbe litt for gradene på Dale. Men jeg håper noen andre benytter anledningen og går den nå som den er renset og justerer/bekrefter graden. Linjen er så fin at den fortjener flere bestigninger.

På en uke i November har altså Dale, det eldste klatrefeltet i Rogaland, fått to nye førstebestigninger! Begge to på hovedveggen, begge to på syvertallet! Og det jobbes med flere nye prosjekter også. Kanskje kickstartet Sindre en ny gullalder på Dale med bestigningen av 40-årskrisen forrige helg. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Gjesteinnlegg fra Sindre Bø - Førstebestigning av 40-årskrisen

Holy shit! Sindre har vært på Dale igjen og sendt prosjektet jeg sikret ham på før årsfesten. Det ultraklassiske feltet har med det fått enda en super awesome instant classic five star rute. Ruten, som er døpt til "40-årskrisen", ligger ett hakk til venstre for den flotte "ungdommens frelser" og fortjener mange flere bestigninger i de kommende sesongene. Dessverre fikk jeg ikke bevitnet førstebestigningen selv, men onkel sendte meg en ærlig og følelsesladet CR som jeg ba pent om å få lov til å legge ut her på bloggen. Lag deg en kopp te, sprett en øl, sett deg godt til rette, les og nyt beretningen fra en som virkelig kan vertikal prosa.

Den imponerende hovedveggen på Dale. Her nytter det ikke å være best i SATS-klassen fåsds

Inspirert av Leiv Aspelunds «vertical dream» blogg, her følger onkels rapport til opphavsmannen på hyttetur:

Det begynte illevarslende, en mørk og dyster fredag kveld. Værdamå på TV2 pekte på en feit pil type «kuling» og sa «her vil det blåse kraftig fra øst», hun sa det og pekte på Dale. Nøyaktig på Dale.

Akkurat! tenkte jeg og sank enda dypere ned i sofaen, det vil blåse rett langs Dale-veggene i morgen. Jeg har gjort en crazy avtale om å stå opp i otta på en lørdag for å cragge. I november. Og la datteren min klare seg selv på formiddagen. For å gjøre nok et forsøk på det årelange ruteprosjektet betegnende kalt «40-årskrisen». Nå fikk jeg en urolig følelse i kroppen. Som om jeg skulle på Kjerag dagen etterpå, eller klatre en ny, skummel isrute et eller annet sted. Samvittighetsgnag. Tvil. Natten ble ikke den beste.

Sindre jobber med prosjektet under fuktige forhold forrige helg.

Simon sto klar med sekken da jeg noe forsinket plukket ham opp 07.38. Heldigvis er Simon en munter og sosial fyr, selv om morgenen. No worries. Humøret steg noe, men jeg var bekymret for manglende «bowel movements». Formiddagen er «prime time» for mine toalettbesøk, og jeg så med skrekk fram til at behovet skulle bli akutt oppi i diederet der over cruxet, diederet som spytter deg ut hvis ikke du er skjerpet. Tross gjentatt kaffidrikking og tvangstenkning «kom igjen nå, du må på do Bø!», så måtte jeg innrømme: Nei, jeg må ikke på do. Ikke ennå. Simon beroliget meg med at det «fins mange trær på Dale».

Anmarsjen satte oss noe tilbake igjen. Jesus i himmelen som det blåste. Det knirket i skogen da vi ruslet duknakket inn i det dunkle morgengryet. Likevel kjente jeg at dette kunne bli en god dag. Jeg traff perfekt på stien på anmarsjen! Her gjelder det å tenke så positivt man bare kan. Oppvarmingen ble preget av: Vind. 10 grader varmt i november, likevel store problemer med å få varmen i kroppen. Og i hvert fall i fingrene. Vi klatret et par av de korte rutene på svaet og heiste på skuldrene, vi må klatre hardere for å bli varmere.

Hvis det blåste friskt nede ved svarutene, kan du bare forestille deg hvordan det ulte oppe på hylla, innsteget til den bratteste delen av Dale. Simon hadde glemt jakke, men heldigvis hadde jeg en årgangsdunis fra Marmot som gjorde inntrykk på ham. Den reddet belay monkeyen fra havari.

Jeg startet friskt opp første forsøk på «40-årskrisen». Første tredjedel av ruta gikk på automatikk uten noen problemer. Super friksjon, men vinden gjorde at man måtte bruke ekstra krefter for ikke å bli blåst av. Jeg fikk en god hvil under henget, men la merke til at selv den vesle persilledusken ved underclingen rusket i vinden. Gjentatte ganger måtte jeg trekke lua ned i frykt for at den skulle blåse rett ut i Gandsfjorden. Det bratte bulken gikk greit, men oppe ved neste hvil skar vinden gjennom alle 3 lagene med klær. Jeg kikket opp på neste slynge, rett før selveste cruxet, og den lå mer eller mindre vannrett i lufta. I hvert fall 45 grader. Minst. Brukte laaang tid på å hente meg inn. Eneste resultat var at jeg ble kald. Tydeligvis hadde jeg ikke kledd meg godt nok om morgenen, for sibir-trekken blåste nå rett inn under og opp på ryggen. Den stakkars ryggen. Noen forsiktige trinn opp for å klippe, og der….holdt jeg i slynga. Nådeløse vind, ha barmhjertighet! Et klipp som til vanlig ikke er super tungt, men her står man i lett påvirkelig delikat balanseposisjon.

OK. Samling i bånn. Dette var fremdeles å regne som oppvarming og ikke ment som seriøst ledeforsøk. Selvsagt ikke!

Jeg kom ned til Simon. «Er du kald» spurte jeg. «Ja» svarte han. Og det var omtrent alt som ble sagt mens han rigget seg klar til et sighteforsøk på «Ungdommens Frelser», Alv Borges 7+ fra hinde hårde dager, opprinnelig gått som miks, nå trygt boltet. Simon hadde kompensert for den manglende jakken ved å ta på seg skallbukse utenpå klatrebuksa, og så på en og samme tid både sidrompa og elegant ut der han entret opp den bratte starten.

For en mann! Han hadde ikke klatret ute på en måned og trener bare en gang i uken, men er alltid i form. Virker å ha grad 8 inne permanent. Den bratte delen av «Frelseren» var a walk in the park for ham. Oppe i kulingen, under cruxet, ble han stående lenge, gjorde et par halvhjerta forsøk, ristet besatt på hendene for å få varme i dem. Og så…bare gikk han driden. Klatret rett opp, rolig og kontrollert. En rein maktdemonstrasjon under de rådende forhold. På vei ned kikket han på nabolinja «Loppereiret» (7/A0) [nå 7, red.anm.] og kom med oppbyggelige utrop.

Min tur. Jeg var like kald som da jeg kom. Og kjente at nå måtte jeg vel på do..? I det minste litt på do. Kunne det bli en unnskyldning for å baile? Jeg traverserte bort på Ataraxia-hylla for å mige og kle på meg skikkelig. «Jeg trenger dame» tenkte jeg mens jeg stappet ulltrøya dypt ned over korsryggen. Vurderte en liten stund å legge igjen en liten hilsen på standplassen der, men tok hensyn. Snurpet igjen. Fokus å di.  

Nok en gang gikk første halvdel av ruta helt fint, kan den snart i blinde. Klarte å nyte klatringen, men var om mulig enda mer nummen på fingrene. Jeg klatret noe annerledes opp til sjefscruxet denne gangen, lånte flere av takene på «Frelseren». Ikke lettere, men kjekt med variasjon. Orket ikke å hvile så lenge denne gangen, vinden blåste mer eller mindre rett gjennom ørene. Det føltes i hvert fall slik.

Hvis noen skulle være i tvil om det blåste på Dale i dag: Ja, det gjorde det. Trekken var drepende.

Jeg så over meg, der sirklet noen svære fugler, var det ravner? Ørner? Gribber? Jeg kikket ned og skimtet Molly i skogbrynet med ørene flatt ned mens hun stirret lengselsfullt opp. Ute på jordet lå sauene i ro, utenom en, bjellesauen. Jeg følte han så på meg. Dyrisk publikum. Jeg var på point of no return, disse marginale flyttene som var blitt en mental sperre for meg. Åpenbart hadde jeg gått ruta for lenge siden, den gangen Øystein Stangeland sikret, dersom jeg var moden mentalt. Men jeg hadde ikke troen, eller den nødvendige selvsikkerheten, da.

Hadde jeg det nå? Jeg prøvde å gi f… Tenkte at dette forsøket fikk gå som det går. Det blåser jo hester her oppe, det ville være god nok unnskyldning alene. Dessuten: Bevegelsene er ikke SÅ vanskelige, de er det for meg bare. Psykisk helt utmattende. Og det kan man gjøre noe med. It’s all in your head, princess.

Det utsatte klippet gikk forbausende greit, jeg må ha gjort noe riktig. På vei inn i den kjipe traversen skjedde det to ting: Simon begynte å brøle til meg. Virkelig dype lyder som nådde opp gjennom blæsten. Det hørtes nok primitivt ut, men hadde sin effekt. Jeg merket en second wind i det jeg plasserte venstrehånden i den viktige underclingen og knelåsen satt brukbart. Det hjalp å bytte sko! Ting to: Jeg klippet ikke neste slynge, men gjorde det lange krysset med høyre hånd direkte. Det var ikke planen, men jeg skjønte at kroppen tok styringen. Å unngå å klippe midt i cruxet sparte krefter.

Så, på vei inn i diederet skjedde det som ikke må skje der: Den ene foten glapp. I del to av cruxsekvensen. Resignasjonen slo ned som et lyn, jeg var i ferd med å lukke øynene og formulere et banneord, men så oppdaget jeg at jeg hang der ennå. Og ikke i tauet! Simon brølte mer, sikkert noe australsk. Fikk klemt ryggen mot venstre og brukt diederet som en kamin, klippet og gjorde den neste essensielle og ganske tunge bevegelsen uten noe margin i det hele tatt. Plutselig sto jeg i en no-hands og lagde noen androgyne lyder som heldigvis ingen hørte. Tillot meg en lang hvil, på grensen til å være for lang. Ikke miste rytmen nå, jaga på..

De siste bevegelsene skal jeg ikke gå i detalj på, annet enn at plutselig husket jeg ingenting der jeg vanligvis har hatt kontroll. Rein desping. Jeg fikk flashback til Leivs «toughen up princess!» fra forrige forsøk og skjerpet meg. Å falle nå, en halvmeter under ankeret, ville simpelthen ikke være til å leve med. Mine siste flytt må ha vært et sørgelig syn. Følte meg som en stranda hval. Pustet i hvert fall som en mens jeg skjelvende klippet tauet.

Jeg klarte ikke å rope der oppe, var for utmattet og vinden døyvet alle lyder, men jeg tror jeg plystret..? Jeg hørte Simons jodling der nede når han skjønte jeg var i land. Følelsen der og da var ikke vanskelig å beskrive: Lettelse. Jeg dreit meg ikke ut mot slutten.

Solnedgang på Dale kan være et storslagent syn, og det naturen ikke fikser selv kan man jo alltids fikse i Lightroom i ettertid

Følelsen i ettertid, nå: En dyp og personlig tilfredsstillelse. Nesten privat. En opplevelse av at nå, nå kan livet gå videre. Som det alltid gjør. Likevel med en tilleggsdimensjon som klatring kan gi, en helt særegen følelse av mestring. Å førstebestige disse 25 meterne 24 karats RFG er ingen spesiell bragd, men en personlig måte å finne dyp mening i det meningsløse. Denne ruta kommer til å virke i mange dager, i lang tid.

Først nå begynner jeg å forstå hvordan dette prosjektet har hengt over meg som en lystbetont skygge, hvis det går an å si. Jeg har aldri jobbet så lenge med en rute, og den ble boret på et tidspunkt da livet mitt var i limbo med en familie i oppløsning, en transatlantisk affære, en sekssifret skattesmell og generell midtslivskrise. En kompis mente identitetskrise. Hvem er jeg, hvor er jeg på vei, hvor vil jeg? I slike perioder er klatring en deilig virkelighetsflukt, en altoppslukende, avkoblende rekreasjon. På grensen til meditasjon. En flukt, og samtidig en vei videre. Noe håndfast, noe å jobbe med. På et tidspunkt da jeg ikke var noens klippe i livet, ble Dale min klippe. Rock solid.

Den eneste som hadde vært på ruta utenom meg, var Stein-Ivar, han rakk det. Han ga ikke noe beta, det gjorde han sjelden hvis ikke det var hardt nok. Men det faktum at han hadde tatt seg en tur på linja «mi» var et kompliment, «Ruleren» var kresen på steinkvalitet og linjeføring. Han var selvsagt høflig nok til å henge i en slynge på vei opp. Da jeg spurte hva han gjorde på cruxet, eller cruxene, svarte han med et skuldertrekk: Hvilket crux?

Da skjønte jeg at jeg var på rett spor. Og det er – høyst subjektivt selvsagt – en stilig rute på et klassisk crag. Dale, klippen der sportsklatring i bratte Rogaland ble oppfunnet, der kongerikets hardeste ruter i sin tid ble gått, klatrefeltet som var ferdig utvikla lenge før jeg begynte å klatre og her var en linje som utrolig nok ble oversett. Kanskje fordi den var futuristisk i stilen, atypisk Dale, og lå vanskelig tilgjengelig? Kanskje fordi den opplagt ikke var en trad-rute? Jeg vurderte å kalle den opp etter Stein-Ivar, men da måtte den vært nettopp kilesikret. Nei, dette er «40-årskrisen». Mitt prosjekt, min prosess, fra A til Å. Det navnet passer fint ved siden av «Ungdommens Frelser».

Simon og jeg ga oss etter dette, vinden tok luven av oss. Vi kjørte tilbake og var i byen før 12. Alpin start på cragget funket som bare det. Simon var all smiles. Han gjorde en meget stødig onsight og vil tilbake for å børste Nicks prosjekt til venstre for Alvedans. Og han lyttet meget interessert da han fikk høre om minst to åpne og sannsynligvis harde linjer gjennom overhenget til venstre. Dale var ikke død.

Marie hadde akkurat spist frokost da jeg kom hjem.

«Jeg gikk prosjektet mitt Marie!»

«Åja» sa hun og lo litt.

Hun og jeg hadde hele dagen igjen sammen. Vi gikk på kafe, møtte gamle klatrekompiser og deres barn.

«Vi skal buldre på SIS i ettermiddag, bli med?»

«Takk, men jeg har klatret i dag. På Dale.»

De to så spørrende på meg, vinden ulte gjennom Klubbgata. Dale? I dag? Jeg smilte, mest inni meg.

Graden på «40-årskrisen»? 7+. Inntil noen kalibrerer. Jeg har mistanke om at den er hardere enn «Frelseren», men kanskje den bare er annerledes? Kanskje den heller er lettere enn jeg tror? Jeg kan ikke vente med å dra tilbake og sikre noen på den.

PS: Skriving har alltid vært terapi for meg, så dette ble egentlig en grei måte å avreagere på. Det som var ment som en sms til Leiv ble over 2200 ord. Jeg kjenner ingen utagerende jubel, bare deilig ro og et par skuldre som er senket laangt ned. Jeg har hatt en teori: Jeg går «40-årskrisen» når 40-årskrisen er over. Når denne turbulente perioden i livet er passé. I dag gikk det. På tide. For å sitere en annen Leif, nemlig Jensen, kanskje den som har klatret mest på Dale gjennom tidende. Han sa til meg den gangen alt kokte og jeg var i ulage, han klappet meg på skulderen min:  

«Det går over, det tar bare tid. Ting tar den tiden det tar.»

Når jeg tenker meg om, må jeg erkjenne at det kom en tåre i øyekroken der oppe på Dale i dag. Men det var selvsagt på grunn av vinden.

Sindre på innsteget til 40-årskrisen for noen uker siden mens ruten ennå var et prosjekt

BRV Årsfest 2014 - minutt for minutt

På: Venner av bratte Rogaland
S&D: Diverse møbelbuldere
Forhold: Fuktig

Prolog på Dale
Kl 1245: Treffer onkel S i Sandnes for å prøve prosjektet hans på Dale. Det begynner å regne lett.
Kl 1255: Parkerer på Dale. Kraftig regn.
Kl 1300: Opphold. Vi går opp til hovedveggen. Ruten, som ligger ett hakk til venstre for ungdommens frelser ser stort sett tørr ut fra bakken.
Kl 1315: Jeg setter standplass på hyllen 1/3 oppi veggen hvor ruten begynner. S kommer opp og det begynner å regne igjen. Mye.
Kl 1330: Onkel begynner å klatre. Nedre del av ruten er ganske tørr, men det begynner å renne nedover veggen.
Kl 1340: Innser at standplassen min er midt i en foss.
Kl 1345: Vannet trenger gjennom dunisen min.
Kl 1350: Vannet trenger gjennom fleecen min. Androgyne hyl høyere oppe vitner om dråper på størrelse med epler som treffer S i nakken.
Kl 1355: Vannet trenger gjennom ulltrøyen min.
Kl 1400: Sindre kommer over henget hvor alt er vått og snur.
Kl 1410: Gjennomvåt og kald tester jeg starten på ruten på topptau. Det går dårlig.
Kl 1500: Været har blitt fint og onkel gjør et nytt forsøk. Bedre forhold, men toppen er fremdeles våt.

Våttvåttvått men likevel fettfettfett!

Kl 1520: Sindre kommer seg opp til slutt etter å ha blitt regelrett spyttet ut av diederet i toppen.
Kl 1540: Jeg gjør ett nytt forsøk på topptau. Det går marginalt dårligere enn sist.
Kl 1600: Vi bailer. Ruten, som er helt fantastisk, må sendes en annen gang.
Kl 1800: Vors hos FeddTA.
Kl 1830: Øssa ankommer frisk og rask, etter å ha tatt det rolig på lønningspilsen dagen før.
Kl 1900: Fredric blir forelsket i den sjarmerende taxi-damen pr. telefon


BRV årsfest
Kl 2000: Skipper Worse begynner å fylles opp. Foreløpig ganske rolig stemning, ingen tendenser til stolkasting ennå.
Kl 2030: Hans Catering serverer middag.
Kl 2040: Etter 30 minutters kryssforhør av samtlige festdeltakere finner Fjellsport endelig vinåpneren
Kl 2100: Yazza deler ut sendemedaljer. Kult konsept, men var ikke så mange som fikk i år. Håper det tar mer av neste sesong!
Kl 2110: En lettere flau Fredric får trøstesendemedalje i gråstein for bestigningen av Dessverre.

"I horisontalt lende fremstår Fredric Møllerop som en balansert person. Plasseres han derimot i en vegg med forrige bolt en meter under selen er det lett å se at han sliter med indre demoner og sterk ledofobi. En kondisjon som har gitt opphav til kallenavnet FeddTA. Til tross for dette har Fredric gått fra 6- til 8- denne sesongen med bestigning av Dessverre på Bersagel som kronen på verket. På grunn av den enorme progresjonen samt kampen mot de indre demoner tildeles Fredric BRV's sendemedalje i gråstein."

Kl 2115: En lettere flau rosablogger får årets kometpris (en slikkepinne) for grunner jeg ikke fikk med meg
Kl 2130: Foredrag av Lars om turen sin til Baffin Island i 2007. Tipp topp stemning og maks utslag på livingthedream-skalaen.
Kl 2230: Får beta på både trygg retur og pu svinger pisken av yazza. Fredric og jeg lytter ærbødig og prøver å fremstå som intelligente ovenfor legenden.
Kl 2300: Inngår gentlemen's agreement med folk om å ta permisjon i 2017 for å leve dirtbag-drømmen.
Kl 2300-0400: Minnet begynner å svikte litt her. Men det ble i hvert fall gjennomført vellykket bord- og stolbuldring. Selv klarte jeg aldri å toppe ut, men da jeg våknet neste dag så jeg tydelige spor etter forsøkene.

Joika Pride-redaksjonen viser hvordan det skal gjøres

Kl 0400: Festen er egentlig slutt men rosablogger Salvesen kupper anlegget og kickstarter festen igjen.


Epilog
Kl 0430: Øssa og jeg forviller oss inn i en byggeplass på vei hjem og må buldre oss over flere gjerder.
Kl 1200: Våkner opp med et blåmerke på låret som er større enn selve låret.

Du vet det har vært en god fest når du våkner opp slik.

Til slutt
Tusen takk til festkomiteen og alle andre som bidro til at årsfesten ble årets fest!

Filmanmeldelse: Change

Det begynner å bli en stund siden Ondra gikk Change. Den store filmen til Bernart Wood som skulle dokumentere hele prosjektet og diverse joiking i Norge skulle hatt premiere for over ett år siden, men filmen ble utsatt og utsatt. I mellomtiden har det blitt gått (og filmet) to andre ruter av samme grad andre steder i verden samt at masse klipp og bakgrunnsmateriale fra Change-filmen har blitt sluppet på nett. 

Så hva skal vi med filmen? Jeg antok at mr wood hadde sine grunner til å vente så lenge og at filmen skulle tilføre masse nytt fra Flatanger og ellers i Norge. Det var derfor ikke uten forventninger at jeg begynte å spille av den nesten 7GB store filen.

Kilde: http://www.change-movie.com/

Etter en veldig staget intro begynner filmen ganske bra der gjengen kjører til Norge via et stopp i Bohuslän. Vi får se mye fin vestlandsnatur og glimt fra klatring på Kvam, Romsdalen og Hell. I Sogndal intervjues mannen med blå bluse (se fra 55:25). Gjestfriheten til nordmenn skrytes opp i skyene der gjengen får låne huset til Gudevang. Joda, Ondra skulle alltids fått låne leiligheten min også, men tror ikke så mange ukjente turister kan forvente samme behandling.

Etterhvert kommer vi til Flatanger og Ondra begynner så smått å bolte det mildt sagt imponerende Change-prosjektet. "You are so curious to see what is going to be above, to touch the holds. It's like with a beautiful girl." Jaja Adam. I det hele tatt er det litt tynne kommentarer i filmen. Greit nok når det filmes der og da, men alt det som legges på i ettertid kunne kanskje vært litt mer dypsindig.

Klatringen i Flatanger er hinsides, og filmingen er fantastisk. Dessverre blir det aldri så engasjerende, for filmen brytes opp av ganske unødvendig sekvenser med seiling, kanopadling og en kjøretur til Lofoten for å gå ett bulder. Naturscenene er i seg selv knallflotte (med unntak av Lofoten som virkelig underselges), men de passer liksom ikke helt inn i denne filmen.

Og hva er greien med jentene som er med på turen? De filmes nesten bare når de står og sikrer og ser ut som de kjeder vettet av seg. De har ingen replikker og introduseres knapt. Filmen formidler liksom ikke den gode fellesskapstemningen som helt sikkert var der.

Oisann, dette ble visst ganske mye negativt. Tror det skyldes at jeg hadde så høye forventninger. Filmen er slettes ikke dårlig, og det er fint å få et avbrekk fra de klassiske amerikanske klatrefilmene. Til gjengjeld har den såpass mange mangler at jeg likevel er litt skuffet. Men den er verdt å se likevel.

Filmen kan kjøpes og lastes ned her.