søndag 23. november 2014

Første(fri)bestigning av Loppereiret

Fredag 21. november kl 18:18 hang jeg i et anker på innstegshyllen til rutene på venstresiden av hovedveggen på Dale. Det var helt mørkt, jeg var alene og verdenen min var ikke større enn det Petzl Nao'en lyste opp. Jeg hadde rapellert ned prosjektet "mitt", Loppereiret, finjustert et par sikringsplasseringer og preppet et par tak. Nå var planen å clogge opp en gang, dra hjem, legge meg tidlig, få godt med søvn og så komme tilbake dagen etter og førstebestige ruta.

Men plutselig vibrerte mobilen og minnet meg på "BRV styremiddag hos Jacob". Shit! Jeg ringte president Tove:
"Er det i dag det er styremiddag?"
"Ja"
"Når er det?"
"Halv åtte. Du kommer vel?"
"Ja. Er bare litt langt vekke."

Jeg rapellerte ned til bakken så fort jeg turde, lot tauet henge og spurtet ned til bilen. Skrudde på P4 og fikk flashback til barneskoletiden da Britney Spears' "Lucky" ble spilt. Tror ikke jeg har hørt sangen på mer enn 10 år, men husker enda da jeg kjøpte det albumet. Husker også at jeg var livredd for at noen av vennene mine skulle finne det ut. Uansett, det var lite motstand i gasspedalen og hadde det ikke vært for køen gjennom Sandnes sentrum (dvs. midten av Sandnes, ref. Øssa) hadde jeg vært tilbake i Stavanger på en tid som selv legenden Alv Borge hadde nikket bifallende til. Sindre ringte mens jeg kjørte, men jeg sa ikke et ord om situasjonen jeg var i, syntes det var for absurd til at jeg orket å begynne å forklare.

Jeg rakk akkurat styremiddagen. Kvelden var meget vellykket, blant annet takket være den sterke representasjonen fra BRVs skjenke- og avkledningskomité (har du forresten funnet skjorten min Jacob?). Men optimal oppladning til den planlagte sendingen dagen etter var det ikke! Jeg lurte meg hjem kl 2 og satt vekkerklokken på kl 8.

Dagen etter startet noe labert. Sindre trakk seg. Fredric trakk seg. Men Øssa stiller heldigvis alltid opp og kl 10 var vi i gang med anmarsjen. Jeg ble reddere og reddere jo nærmere vi kom veggen. Dette ville bli første ledforsøk på Loppereiret. Jeg visste at graden var minst 7 og tidligere hadde jeg aldri ledet mer enn 6+ på naturlige sikringer.


Clogging/rensing helgen før sendingen på det litt tynne topprisset.
Loppereiret er egentlig ikke en ny rute, men Leif Jensen som jobbet med den i gamle dager fikk aldri gått den i fri og den 25 meter lange linjen opp hovedveggen ble stående i 7/A0. Årene gikk, det grodde mose i de flotte tynne rissene, Dale mistet generelt litt av sin popularitet og ingen gadd å ta opp prosjektet. Ruten har i tillegg et interessant element i seg som gir den litt ekstra krydder: Midt i ruten kommer man til en dyp men trang grotte som har gitt ruta dens navn. Her bor det flaggermus, og det renner flaggermusdritt ut av hullet som må renses i forkant av klatreforsøk. Muligheten for å bli overfalt av en flaggermus midt i et støteforsøk kan nok virke avskrekkende på noen.

Ruten begynner i det samme diedered som Ungdommens frelser, eneste forskjellen er at man ikke får bruke boreboltene men må sette et par kammer. Så kommer en liten tricky travers mot høyre som leder deg til bunnen av et lett og formasjonsrikt riss som går opp til flaggermusreiret. Her får du god tid til å sette gode kiler. I åpningen til "loppereiret" får du satt en stor og ufeilbarlig kile, og tryggheten den gir var god å ha med seg videre oppover fåsds. Herfra begynner nemlig moroa. Først noen balanseflytt på små lister og pincher til du står noen meter over hullet. Her får du satt en grå alien i en liten sprekk. Ta deg tid til å sette den skikkelig. Så strekker du deg langt mot venstre til et godt tak i bunnen av det tynne topprisset. Cruxet for min del var å komme seg videre herfra. Fottakene er små og ikke der man ønsker seg dem og det er ikke så mye å skryte av til hendene heller, men klarer du å komme deg et par flytt høyere opp i risset blir det noe lettere og man får et par muligheter til å sette noen små kiler. Noen meter til med tynn rissklatring hvor man er veldig avhengig av å treffe riktig med sekvensene og så kan man mantle seg opp på den litt slappe hyllen og klippe ankeret.

På første ledforsøk gikk det greit å komme seg opp til flaggermusreiret, men jeg slet med å få varmen i fingrene. Like over reiret var det over og jeg falt. Heldigvis var det ikke så langt ned til forrige sikring. Opp til toppen, fire seg ned, plukke med seg sikringene og sikre Øssa som testet naboruta, Ungdommens frelser. Det gikk meget bra til å være første forsøk, bedre enn det gikk for meg da jeg testet den første gang.

I mellomtiden kom herr og fru JoikaPride gående opp til klippen. Øyvind skulle teste prosjektet han har fått av Kai og jeg kjente prestasjonspresset steg enda noen hakk før neste ledforsøk, til tross for at jeg var litt skremt av at jeg hadde falt før det egentlig ble hardt på første forsøk.


Utvalgte kremruter sett fra bakken. Fra venstre: 40-årskrisen (7+?), Ungdommens frelser (7+) og Loppereiret (7?). Det er åpne og lukkede prosjekter på begge sider av rutene. Den etter sigende fantastiske Alvedans (8) går et sted til høyre.
Jeg begynte å klatre, og kjente til min store glede at fingrene var varmere og flyten var bedre denne gangen. Jeg fikk en lang og god hvil midt på ruten og satte i gang med den tunge delen etter flaggermusreiret. På cruxet måtte jeg helt i kjelleren. Forrige sikring var et stykke unna og hvert flytt føltes som det var på limiten og vel så det. Men utrolig nok fikk jeg etterhvert etablert meg i risset og jeg kunne stoppe opp ett minutt og hente meg ørlite inn igjen og sette en liten kile, den siste på ruten. På dette tidspunktet merket jeg adrenalinet flomme, noe jeg sjelden gjør når jeg klatrer. Følte meg egentlig ikke så redd for å falle, følte meg mye mer redd for å feile. Hadde bygget opp forventningene så mye og fortalt så mange om prosjektet. Orket ikke tanken på å måtte forklare hvorfor det ikke gikk. Kanskje var det adrenalinet, kanskje var det noe annet, men plutselig følte jeg at jeg fikk jeg de 110% ekstra kreftene jeg trengte for å tuppe meg opp resten av risset. Tankestrømmen koblet ut og før jeg visste ordet av det hadde jeg klippet ankeret og kunne rope "Ta!" til Øssa. Vi var begge like overrasket.

Og med det var min første førstebestigning et faktum. At det var på en så kul linje på selveste hovedveggen på Dale og på kiler gjør det hele neste uvirkelig. Nok en gang skylder jeg onkel Sindre en stor takk som tipset meg om ruten. Og selvfølgelig en stor takk til Øystein som alltid har så mye oppdrift at det er på grensen til irriterende, men heldigvis smitter det av på meg når han sikrer.

Siden det ble persing på kiler ble det sendeis. Fant heldigvis den vanlige isen, Moody av Hennig Olsen. Fantastisk is. Saftis utpå og vanilje inni. Vi fikk flashbacks til varme sommerkvelder etter diverse persinger på Bersagel og Sporaland.
Tidligere var graden på Loppereiret 7/A0. Jeg velger å la den stå i ren 7 inntil videre. Den er muligens noe hard for graden, men det skyldes kanskje det psykiske aspektet ved naturlige sikringer. Tror ikke den er 7+. Alternativet måtte vært 7/7+, men en så flott naturlig linje fortjener en ren grad og dessuten skal man måtte jobbe litt for gradene på Dale. Men jeg håper noen andre benytter anledningen og går den nå som den er renset og justerer/bekrefter graden. Linjen er så fin at den fortjener flere bestigninger.

På en uke i November har altså Dale, det eldste klatrefeltet i Rogaland, fått to nye førstebestigninger! Begge to på hovedveggen, begge to på syvertallet! Og det jobbes med flere nye prosjekter også. Kanskje kickstartet Sindre en ny gullalder på Dale med bestigningen av 40-årskrisen forrige helg. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

2 kommentarer: