theverticaldream: Gjesteinnlegg fra Sindre Bø - Førstebestigning av 40-årskrisen

Holy shit! Sindre har vært på Dale igjen og sendt prosjektet jeg sikret ham på før årsfesten. Det ultraklassiske feltet har med det fått enda en super awesome instant classic five star rute. Ruten, som er døpt til "40-årskrisen", ligger ett hakk til venstre for den flotte "ungdommens frelser" og fortjener mange flere bestigninger i de kommende sesongene. Dessverre fikk jeg ikke bevitnet førstebestigningen selv, men onkel sendte meg en ærlig og følelsesladet CR som jeg ba pent om å få lov til å legge ut her på bloggen. Lag deg en kopp te, sprett en øl, sett deg godt til rette, les og nyt beretningen fra en som virkelig kan vertikal prosa.

Den imponerende hovedveggen på Dale. Her nytter det ikke å være best i SATS-klassen fåsds

Inspirert av Leiv Aspelunds «vertical dream» blogg, her følger onkels rapport til opphavsmannen på hyttetur:

Det begynte illevarslende, en mørk og dyster fredag kveld. Værdamå på TV2 pekte på en feit pil type «kuling» og sa «her vil det blåse kraftig fra øst», hun sa det og pekte på Dale. Nøyaktig på Dale.

Akkurat! tenkte jeg og sank enda dypere ned i sofaen, det vil blåse rett langs Dale-veggene i morgen. Jeg har gjort en crazy avtale om å stå opp i otta på en lørdag for å cragge. I november. Og la datteren min klare seg selv på formiddagen. For å gjøre nok et forsøk på det årelange ruteprosjektet betegnende kalt «40-årskrisen». Nå fikk jeg en urolig følelse i kroppen. Som om jeg skulle på Kjerag dagen etterpå, eller klatre en ny, skummel isrute et eller annet sted. Samvittighetsgnag. Tvil. Natten ble ikke den beste.

Sindre jobber med prosjektet under fuktige forhold forrige helg.

Simon sto klar med sekken da jeg noe forsinket plukket ham opp 07.38. Heldigvis er Simon en munter og sosial fyr, selv om morgenen. No worries. Humøret steg noe, men jeg var bekymret for manglende «bowel movements». Formiddagen er «prime time» for mine toalettbesøk, og jeg så med skrekk fram til at behovet skulle bli akutt oppi i diederet der over cruxet, diederet som spytter deg ut hvis ikke du er skjerpet. Tross gjentatt kaffidrikking og tvangstenkning «kom igjen nå, du må på do Bø!», så måtte jeg innrømme: Nei, jeg må ikke på do. Ikke ennå. Simon beroliget meg med at det «fins mange trær på Dale».

Anmarsjen satte oss noe tilbake igjen. Jesus i himmelen som det blåste. Det knirket i skogen da vi ruslet duknakket inn i det dunkle morgengryet. Likevel kjente jeg at dette kunne bli en god dag. Jeg traff perfekt på stien på anmarsjen! Her gjelder det å tenke så positivt man bare kan. Oppvarmingen ble preget av: Vind. 10 grader varmt i november, likevel store problemer med å få varmen i kroppen. Og i hvert fall i fingrene. Vi klatret et par av de korte rutene på svaet og heiste på skuldrene, vi må klatre hardere for å bli varmere.

Hvis det blåste friskt nede ved svarutene, kan du bare forestille deg hvordan det ulte oppe på hylla, innsteget til den bratteste delen av Dale. Simon hadde glemt jakke, men heldigvis hadde jeg en årgangsdunis fra Marmot som gjorde inntrykk på ham. Den reddet belay monkeyen fra havari.

Jeg startet friskt opp første forsøk på «40-årskrisen». Første tredjedel av ruta gikk på automatikk uten noen problemer. Super friksjon, men vinden gjorde at man måtte bruke ekstra krefter for ikke å bli blåst av. Jeg fikk en god hvil under henget, men la merke til at selv den vesle persilledusken ved underclingen rusket i vinden. Gjentatte ganger måtte jeg trekke lua ned i frykt for at den skulle blåse rett ut i Gandsfjorden. Det bratte bulken gikk greit, men oppe ved neste hvil skar vinden gjennom alle 3 lagene med klær. Jeg kikket opp på neste slynge, rett før selveste cruxet, og den lå mer eller mindre vannrett i lufta. I hvert fall 45 grader. Minst. Brukte laaang tid på å hente meg inn. Eneste resultat var at jeg ble kald. Tydeligvis hadde jeg ikke kledd meg godt nok om morgenen, for sibir-trekken blåste nå rett inn under og opp på ryggen. Den stakkars ryggen. Noen forsiktige trinn opp for å klippe, og der….holdt jeg i slynga. Nådeløse vind, ha barmhjertighet! Et klipp som til vanlig ikke er super tungt, men her står man i lett påvirkelig delikat balanseposisjon.

OK. Samling i bånn. Dette var fremdeles å regne som oppvarming og ikke ment som seriøst ledeforsøk. Selvsagt ikke!

Jeg kom ned til Simon. «Er du kald» spurte jeg. «Ja» svarte han. Og det var omtrent alt som ble sagt mens han rigget seg klar til et sighteforsøk på «Ungdommens Frelser», Alv Borges 7+ fra hinde hårde dager, opprinnelig gått som miks, nå trygt boltet. Simon hadde kompensert for den manglende jakken ved å ta på seg skallbukse utenpå klatrebuksa, og så på en og samme tid både sidrompa og elegant ut der han entret opp den bratte starten.

For en mann! Han hadde ikke klatret ute på en måned og trener bare en gang i uken, men er alltid i form. Virker å ha grad 8 inne permanent. Den bratte delen av «Frelseren» var a walk in the park for ham. Oppe i kulingen, under cruxet, ble han stående lenge, gjorde et par halvhjerta forsøk, ristet besatt på hendene for å få varme i dem. Og så…bare gikk han driden. Klatret rett opp, rolig og kontrollert. En rein maktdemonstrasjon under de rådende forhold. På vei ned kikket han på nabolinja «Loppereiret» (7/A0) [nå 7, red.anm.] og kom med oppbyggelige utrop.

Min tur. Jeg var like kald som da jeg kom. Og kjente at nå måtte jeg vel på do..? I det minste litt på do. Kunne det bli en unnskyldning for å baile? Jeg traverserte bort på Ataraxia-hylla for å mige og kle på meg skikkelig. «Jeg trenger dame» tenkte jeg mens jeg stappet ulltrøya dypt ned over korsryggen. Vurderte en liten stund å legge igjen en liten hilsen på standplassen der, men tok hensyn. Snurpet igjen. Fokus å di.

Nok en gang gikk første halvdel av ruta helt fint, kan den snart i blinde. Klarte å nyte klatringen, men var om mulig enda mer nummen på fingrene. Jeg klatret noe annerledes opp til sjefscruxet denne gangen, lånte flere av takene på «Frelseren». Ikke lettere, men kjekt med variasjon. Orket ikke å hvile så lenge denne gangen, vinden blåste mer eller mindre rett gjennom ørene. Det føltes i hvert fall slik.

Hvis noen skulle være i tvil om det blåste på Dale i dag: Ja, det gjorde det. Trekken var drepende.

Jeg så over meg, der sirklet noen svære fugler, var det ravner? Ørner? Gribber? Jeg kikket ned og skimtet Molly i skogbrynet med ørene flatt ned mens hun stirret lengselsfullt opp. Ute på jordet lå sauene i ro, utenom en, bjellesauen. Jeg følte han så på meg. Dyrisk publikum. Jeg var på point of no return, disse marginale flyttene som var blitt en mental sperre for meg. Åpenbart hadde jeg gått ruta for lenge siden, den gangen Øystein Stangeland sikret, dersom jeg var moden mentalt. Men jeg hadde ikke troen, eller den nødvendige selvsikkerheten, da.

Hadde jeg det nå? Jeg prøvde å gi f… Tenkte at dette forsøket fikk gå som det går. Det blåser jo hester her oppe, det ville være god nok unnskyldning alene. Dessuten: Bevegelsene er ikke SÅ vanskelige, de er det for meg bare. Psykisk helt utmattende. Og det kan man gjøre noe med. It’s all in your head, princess.

Det utsatte klippet gikk forbausende greit, jeg må ha gjort noe riktig. På vei inn i den kjipe traversen skjedde det to ting: Simon begynte å brøle til meg. Virkelig dype lyder som nådde opp gjennom blæsten. Det hørtes nok primitivt ut, men hadde sin effekt. Jeg merket en second wind i det jeg plasserte venstrehånden i den viktige underclingen og knelåsen satt brukbart. Det hjalp å bytte sko! Ting to: Jeg klippet ikke neste slynge, men gjorde det lange krysset med høyre hånd direkte. Det var ikke planen, men jeg skjønte at kroppen tok styringen. Å unngå å klippe midt i cruxet sparte krefter.

Så, på vei inn i diederet skjedde det som ikke må skje der: Den ene foten glapp. I del to av cruxsekvensen. Resignasjonen slo ned som et lyn, jeg var i ferd med å lukke øynene og formulere et banneord, men så oppdaget jeg at jeg hang der ennå. Og ikke i tauet! Simon brølte mer, sikkert noe australsk. Fikk klemt ryggen mot venstre og brukt diederet som en kamin, klippet og gjorde den neste essensielle og ganske tunge bevegelsen uten noe margin i det hele tatt. Plutselig sto jeg i en no-hands og lagde noen androgyne lyder som heldigvis ingen hørte. Tillot meg en lang hvil, på grensen til å være for lang. Ikke miste rytmen nå, jaga på..

De siste bevegelsene skal jeg ikke gå i detalj på, annet enn at plutselig husket jeg ingenting der jeg vanligvis har hatt kontroll. Rein desping. Jeg fikk flashback til Leivs «toughen up princess!» fra forrige forsøk og skjerpet meg. Å falle nå, en halvmeter under ankeret, ville simpelthen ikke være til å leve med. Mine siste flytt må ha vært et sørgelig syn. Følte meg som en stranda hval. Pustet i hvert fall som en mens jeg skjelvende klippet tauet.

Jeg klarte ikke å rope der oppe, var for utmattet og vinden døyvet alle lyder, men jeg tror jeg plystret..? Jeg hørte Simons jodling der nede når han skjønte jeg var i land. Følelsen der og da var ikke vanskelig å beskrive: Lettelse. Jeg dreit meg ikke ut mot slutten.

Solnedgang på Dale kan være et storslagent syn, og det naturen ikke fikser selv kan man jo alltids fikse i Lightroom i ettertid

Følelsen i ettertid, nå: En dyp og personlig tilfredsstillelse. Nesten privat. En opplevelse av at nå, nå kan livet gå videre. Som det alltid gjør. Likevel med en tilleggsdimensjon som klatring kan gi, en helt særegen følelse av mestring. Å førstebestige disse 25 meterne 24 karats RFG er ingen spesiell bragd, men en personlig måte å finne dyp mening i det meningsløse. Denne ruta kommer til å virke i mange dager, i lang tid.

Først nå begynner jeg å forstå hvordan dette prosjektet har hengt over meg som en lystbetont skygge, hvis det går an å si. Jeg har aldri jobbet så lenge med en rute, og den ble boret på et tidspunkt da livet mitt var i limbo med en familie i oppløsning, en transatlantisk affære, en sekssifret skattesmell og generell midtslivskrise. En kompis mente identitetskrise. Hvem er jeg, hvor er jeg på vei, hvor vil jeg? I slike perioder er klatring en deilig virkelighetsflukt, en altoppslukende, avkoblende rekreasjon. På grensen til meditasjon. En flukt, og samtidig en vei videre. Noe håndfast, noe å jobbe med. På et tidspunkt da jeg ikke var noens klippe i livet, ble Dale min klippe. Rock solid.

Den eneste som hadde vært på ruta utenom meg, var Stein-Ivar, han rakk det. Han ga ikke noe beta, det gjorde han sjelden hvis ikke det var hardt nok. Men det faktum at han hadde tatt seg en tur på linja «mi» var et kompliment, «Ruleren» var kresen på steinkvalitet og linjeføring. Han var selvsagt høflig nok til å henge i en slynge på vei opp. Da jeg spurte hva han gjorde på cruxet, eller cruxene, svarte han med et skuldertrekk: Hvilket crux?

Da skjønte jeg at jeg var på rett spor. Og det er – høyst subjektivt selvsagt – en stilig rute på et klassisk crag. Dale, klippen der sportsklatring i bratte Rogaland ble oppfunnet, der kongerikets hardeste ruter i sin tid ble gått, klatrefeltet som var ferdig utvikla lenge før jeg begynte å klatre og her var en linje som utrolig nok ble oversett. Kanskje fordi den var futuristisk i stilen, atypisk Dale, og lå vanskelig tilgjengelig? Kanskje fordi den opplagt ikke var en trad-rute? Jeg vurderte å kalle den opp etter Stein-Ivar, men da måtte den vært nettopp kilesikret. Nei, dette er «40-årskrisen». Mitt prosjekt, min prosess, fra A til Å. Det navnet passer fint ved siden av «Ungdommens Frelser».

Simon og jeg ga oss etter dette, vinden tok luven av oss. Vi kjørte tilbake og var i byen før 12. Alpin start på cragget funket som bare det. Simon var all smiles. Han gjorde en meget stødig onsight og vil tilbake for å børste Nicks prosjekt til venstre for Alvedans. Og han lyttet meget interessert da han fikk høre om minst to åpne og sannsynligvis harde linjer gjennom overhenget til venstre. Dale var ikke død.

Marie hadde akkurat spist frokost da jeg kom hjem.

«Jeg gikk prosjektet mitt Marie!»

«Åja» sa hun og lo litt.

Hun og jeg hadde hele dagen igjen sammen. Vi gikk på kafe, møtte gamle klatrekompiser og deres barn.

«Vi skal buldre på SIS i ettermiddag, bli med?»

«Takk, men jeg har klatret i dag. På Dale.»

De to så spørrende på meg, vinden ulte gjennom Klubbgata. Dale? I dag? Jeg smilte, mest inni meg.

Graden på «40-årskrisen»? 7+. Inntil noen kalibrerer. Jeg har mistanke om at den er hardere enn «Frelseren», men kanskje den bare er annerledes? Kanskje den heller er lettere enn jeg tror? Jeg kan ikke vente med å dra tilbake og sikre noen på den.

PS: Skriving har alltid vært terapi for meg, så dette ble egentlig en grei måte å avreagere på. Det som var ment som en sms til Leiv ble over 2200 ord. Jeg kjenner ingen utagerende jubel, bare deilig ro og et par skuldre som er senket laangt ned. Jeg har hatt en teori: Jeg går «40-årskrisen» når 40-årskrisen er over. Når denne turbulente perioden i livet er passé. I dag gikk det. På tide. For å sitere en annen Leif, nemlig Jensen, kanskje den som har klatret mest på Dale gjennom tidende. Han sa til meg den gangen alt kokte og jeg var i ulage, han klappet meg på skulderen min:

«Det går over, det tar bare tid. Ting tar den tiden det tar.»

Når jeg tenker meg om, må jeg erkjenne at det kom en tåre i øyekroken der oppe på Dale i dag. Men det var selvsagt på grunn av vinden.