Stetind - Ambolten gud plastret

Klokken er 16 og det er torsdag, men ikke hvilken som helst torsdag, det er torsdag før TKKs issamling. Joakim og jeg har stø kurs sørover mot ambolten over alle ambolter og alpinismusdrømmen lever i beste velgående. Etter en spicyburger-stopp i headliner city ruller vi inn på Nord-Norges feteste camping i Ballangen, finner en hyttenøkkel i postkassen og kollapser i soveposene, utslitte etter en lang dag med max innsats for vår kjære arbeidsgiver og, i 50% av taulaget sitt tilfelle, med et tarmsystem i ferd med å by opp til dans etter jalapeños-sjokket på veikroen.

Vinterbestigning av Stetind er pensum for alle klatrere i nord som (i hvert fall sporadisk) løfter blikket fra moves i Småbakkan og Ersfjorden og henter fram stegjern og økser fra boden. Derfor trengte jeg minimalt med betenkningstid da Joakim luftet ideen om å varme opp til issamlingen med en bittebitteliten omvei til Tysfjord.

Fredag morgen føltes det som alarmen ringte alt for tidlig, men egentlig ringte den en time for seint, for da jeg stilte den inn kvelden i forveien tenkte jeg "vi skal reise fra hytta halv seks, da må vi stå opp halv fem, fint, da stiller jeg alarmen på 05:30". Klokkeklar logikk der og da, men resultatet var at vi kom oss litt seinere ut av huset enn opprinnelig planlagt. Jaja, whatever.

Vi er i gang og skyene letter

Dagen begynte å bli temmelig nudas

Det ticket inn meldinger om tett snøvær i Tromsø (etter en hel måned med bare 2mm nedbør), men i Tysfjord hadde vi griseflaks og startet anmarsjen i det de siste skyene lettet og Stetind viste seg fram i all sin nedisete vinterprakt. Flaks hadde vi også med føret. Snø var det lite av og den lille som var der var stort sett hard og fin, og de få stedene den ikke bar oss var det til og med spor å følge. Høydemeterne gikk unna i takt med solens ankomst, og etter 3 timer sto vi på fortoppen.

Fortoppen er nådd og ungdommen oppdaterer sosiale medier

 

Ryggen mot hovedtoppen ga litt uventet motstand i starten der man går ned til venstre og rundt et lite hjørne. Om sommeren er det lett, men nå var det nedoverklatring på snødekket sva og det tok sin tid å børste frem både tak og sikringer. Sjelden har savnet etter piasavakosten vært større pldcc. Hørte etterpå at andre hadde gått på høyre side av ryggen her i stedet om vinteren. Men uansett gikk det til slutt og videre var det grei skuring bort til Mysosten. Her satte vi standplass og jeg vant dessverre stein-saks-papir om å lede cruxet.

Standplass under cruxet. Den vakre sydpillaren i profil til venstre.

Jeg listet meg ut langs hylla til starten av selve fingertakene (som i moderne terminologi er enorme jugs), børstet fram de tre in situ bankeboltene, klippet dem og så an situasjonen. Det glatte svaet, som man om sommeren smører på, var fullstendig plastret, dessverre ikke av is med hold i, men i stedet av fjærlett snø som forsvant bare man så på den. For en klippeklatrer fra rogiz med dårlig stergjernsteknikk betydde det at klatringen i praksis ble øksecampusing.

Jeg prøver meg på cruxet

Jeg satte i gang. Da jeg hadde hooket meg noen flytt forbi sikringene begynte pumpen å melde sin ankomst, og det så ikke ut som det kom til å bli noen bedring i omstendighetene i umiddelbar framtid. På dette tidspunktet slo det meg at det kanskje var uhøflig å ikke tilby Joakim muligheten til å lede lengden. Jeg hooket meg derfor tilbake til bankeboltene og spurte om han ønsket å overta. Det ønsket han selvfølgelig, og han campuset seg raskt opp til highpointen min, hooket seg et par moves videre og fikk presset de lange lemmene sine inn i det litt kleine og trange diederet (i klatring er det som kjent ALLTID en fordel å være kort) som leder tilbake til ryggen. Cruxet var dermed passert, uten økselassokasting, og resten av ryggen til hovedtoppen var ikke stort hardere enn trappa opp til buldrerommet i tennishallen.

På topptau gikk det bedre (bakbakbak)

Toppen! Jeg i ny sirocco, Joakim i den gamle.

På vei tilbake til fortoppen. *børstbørst*

Returer er alltid noe drit, men denne dagen var turen fra fortoppen en nytelse sammenlignet med hvordan den er om sommeren der vi bekymringsløst kunne labbe nedover faste snøflanker. Ikke bare hadde vi rikelig med dagslys, vi hadde til og med sol nesten til vi var nede ved vannet. Det skal jo nesten ikke være lov på en vintertur.

På returen. Akkurat her hadde det vært fint med ski, men ellers hadde det bare vært et hinder.

Glade og fornøyde ramlet vi inn i bilen, 9.5 timer etter vi forlot den. Vi hadde nå en biltur på 2-3 timer å se frem til før vi kom til issamlingen i grendehuset. Turen inkluderte konsum av kaffe, surt smågodt, sendepølse, chips og burger fra Patricias på setermoen.

Og det beste av alt var at helgen akkurat hadde begynt.



Takk for nå

 

CR Nord-Norge: Sydpillaren og fugløya

På: Stephen, Magnus, Morten B, Morten S, Karina og meg.

Andre: Prototypen, Legenden, Originalen, Sexologen og de fleste innehavere av en kalkpose nord for Rørvik

S&D: Sydpillaren på Stetind (11 tau, 6) og Fugløyafestivalen 2015

Da Daniel og jeg satt på toppen av el cap en kveld sent i mai undret vi på om turen vi akkurat hadde gjennomført ville endre oss, gjøre oss til bedre og sterkere mennesker, bedre rustet til å takle hverdagens små og store problemer. Vi gjettet nei og det var riktig. For min del ble resten av juni og juli en periode preget av alt for lite skikkelig fjellklatring og generell oppdriftssvikt på flere plan. 

Men livet går videre, som det jo alltid gjør, i utgangspunktet hverken på godt eller vondt, det bare gjør det, øyeblikk for øyeblikk, og så er det opp til oss selv å gjøre det til noe godt. Plutselig er eventyret der igjen med uforminsket kraft og du innser at det har jo vært der hele tiden, du var bare ikke mottakelig for det i en periode.

Vel vel, det får være nok pretensiøst bullshit for denne gang. Poenget mitt er bare at en ukes tur til Nord-Norge med sydpillaren på Stetind og Fugløyafestivalen som mål var mer kjærkomment enn en krimp i Yosemite. Men fra nå av handler innlegget stort sett om klatring, jeg lover.

Endelig i mitt rette element igjen. Nest siste standplass på sydpillaren.

Stephen og jeg svingte inn på parkerings- og teltplassen under Stetind sent på kvelden. Så vidt vi fikk plass til bilen og teltet. Jaha, så var vi ikke de eneste som hadde sett værvinduet komme neste dag. I leiren var det den typiske stemningen det ofte er foran store turdager. Folk blir ofte veldig introverte i sånne situasjoner. Redde for å snakke for høyt om turer de ennå ikke har gjennomført. Kan nok bli det selv av og til, men med Stephen som selskap er ikke det noen fare. Mens teamet til venstre for oss gryntet lavmælt i dyp studie av føreren og teamet til høyre ordnet racket under intens konsentrasjon, jekket Stephen en IPA til hver av oss mens han fortalte en røverhistorie om en kamerat som hadde havnet i samtale med en random mann på motell i usa og etterhvert fått spørsmålet "are you norwegians familiar with the term 'blowjob'?", hvorpå neste spørsmål var "do you want one?".

Vi startet tidlig fra teltet morgenen etter og ruslet oppover. Tåken lå tett over ambolten. Vi visste det var vanskelig å finne stedet hvor stien til kongelosjen skiller lag med normalveien. Beskrivelsene i førerne er latterlig dårlige. Og den tjukke tåken hjalp heller ikke... I to timer rotet vi rundt på våte sva, bratt gress og fryktinngytende korthus-renner før vi havnet på rett spor. Men tidsbruken gjorde ikke noe, for da vi endelig var i nærheten av innsteget lå tåken fremdeles like tjukk. Derfor var det ikke annet å gjøre enn å legge seg ned og sove et par timer og vente på bedre tider.

Soving i tåka

Omsider lettet heldigvis tåken som ved et mirakel, nesten som på Skagastølsryggen i fjor, og den vannvittige granittveggen lå plutselig badet i sollys over oss. Det var allerede fullt kjør på normalveien langt over oss, og jammen hadde et taulag lurt seg til å starte på sydpillaren før oss også.

Tåken letter, jeg flasher NKF-buffen jeg buffet

Starten på sydpillaren

Selve klatringen beskrives best med bilder. Ruta er selvfølgelig superfin, mye lett, men også en del mer utfordrende greier.

Jeg følger på den eksponerte pitchen opp fra første amfi. Dødskult dieder.

Jammen ble det kaminkaving også.

Siste lengde før andre amfi. Her har det rast ut en stor blokk i nyere tid. Joikabeta: Fem-seks meter over der jeg er på bildet går det an å ta en frekk og stilig travers til venstre rundt kanten slik at man slipper overhenget. Overhenget var klissvått da vi var der og så lite innbydende ut.

Stephen koser seg med nydelig riss

Det er ingen grunn til å la seg skremme av de tre "cruxlengdene" i toppen. De står til graden men er velsikrede og bare punktvis vanskelige. Sekseren i toppen f.eks. består av 10m lett sva-dieder, så ett velsikret crux (spesielt om du har med en liten kam i størrelse blå alien) og så 20m lette og deilige riss.

Stephen i starten på nest siste taulengde, kanskje den fineste på ruta.

 Vi toppet ut i en fantastisk solned/oppgang. De medbrakte IPAene smakte godt fåsds.

Ølkjenneren Stephen dro opp en overraskelse fra sekken.

Øvre del av sydpillaren sett fra returen.

Neste mål, etter hele 3 timers søvn i campen natt til onsdag, var båten til fugløyafestivalen fra bodø. Vi traff resten av den humørfylte BRV-gjengen på kaien og så var det game on for en fantastisk festival.

Torsdagen begynte heldigvis med regn, så da slapp vi å klatre og kunne sove ut. 12 timers søvn! Awesome!

Prototypen går et kult jammebulder, spottet av dirtbagdame fra usa.

Kveldsbuldring under Hagtind.

For oss søringer var det artig å bli kjent med alle karakterene på øya. Ta Prototypen f.eks., en mann som oppfylte alle fordommer vi hadde om nordlendinger. "Du må bare bli ett med steinen" sa han mens han dramatiserte håndjamming med stor innlevelse, nesten like bra som når Stian dramatiserer ruter på Dale. "Æ tok bare kammen å STAPPA AN INN! BOFF!" kauket han videre og gjorde en bevegelse som nok hører mer hjemme i en boksering, eller eventuelt hos proktologen, enn i fjellet. Herlig fyr.

Fredagen var den eneste dagen med skikkelig godt vær og vi tok båten tidlig til nordsiden av øya og koste oss med moderate kremruter hele dagen. Stephen, som ble 34 denne dagen, høynet persen sin på kiler fra 5+ til 6+, men det må sies at det var softe greier.

En fin rute vi gikk på Togveggen.

Mens vi satt og ventet på at båten skulle ta oss tilbake til campen kom tunge regnskyer innover og begynte å slippe lasten sin. Dråpene var så store at etter tre-fire av dem var vi dassas, for å bruke et godt stavanger-uttrykk. Det ble kjølig å stå på dekk på båten. Men det var mer synd på de to jentene som satte fast tauet under rappellen, mistet båten og måtte gå hjem i uværet.

Hver kveld var det fest i strandhuset. Og hver kveld, etter å ha drukket oss til mot, inngikk magnus og jeg gentlemens agreement om å gå diamantrissene dagen derpå. Heldigvis ble det aldri forhold til det.

Grillmiddag

Festen på lørdag kveld var uforglemmelig. Den startet pyntelig med grillmat, to lam som ble tilberedt over bålet i timesvis. Etterpå eskalerte det. Magnus hadde vært med på galskapen året før, og visste at selv som den hardbarka nordtrønderen han er måtte han virkelig skjerpe seg for å klare å holde følge her... Rundt midnatt innførte vi et touch av BRV-fest da vi dro i gang bordbuldring. I starten fikk vi mange dumme blikk men snart var det festens midtpunkt. Kl 02 var det felles nakenbading. Festivalfotografen fikk med seg alt. Resten av natten får bli mellom oss som var der.

Vi var en sliten gjeng som ventet på båten på søndag. Dagen gikk med til å spise opp det som var igjen av mat, drikke den siste underbergen fra en halvspist avocado, spore opp anmarsjskoene på stranda og lappe sammen stangen til magnus, som hadde knukket under strabasene. 

Teltstangen altså.

Magnus venter på båten hjem på søndagen