Yosemite-joiking del 3 – Roadtrip til J-Tree

Værmeldingen i yosemite valley i sunny california viste plutselig flere dager med mye regn. Vi var lite sugne på å ri av stormen innestengt i et telt som kostet like mye som to flasker billig vin. Derfor pakket vi sammen og satte kursen sørover mot Joshua Tree for å oppleve klatring i en type ødemark vi ikke har i Norge – ørken.

Verdens beste roadtrip-land

Roadtrip i USA er gøy! Spesielt når man kjører gjennom gigantiske naturlandskap. Turen til Joshua Tree begynte med å kjøre den lange veien opp til Toulumne Meadows, fremdeles i Yosemite national park, men ganske annerledes enn nede i dalen. Meadows ligger høyere, mer avsides og har mye lavere sirkus-faktor. Men granitt mangler det ikke på. Veggene ligger strødd overalt. De er ikke like store og ikke like vertikale som nedi dalen, men til gjengjeld er det ca 100 Hægefjell og Øktertinder å se langs bilveien. Jeg har aldri vært enig med dem som kaller Nisse og Uskis for Norges Yosemite, men dersom det er denne delen de sammenligner med så ser jeg poenget. Forstår godt at mange valley-klatrere flykter opp hit om sommeren når dalen blir for varm.

Toulumne

Toulumne

Videre kjørte vi gjennom Bishop. Vurderte å stoppe ved et av de kjente buldrestedene, men været begynte å bli dårlig så i stedet gikk vi for 4 store donuts – hver. Det ble faktisk ganske kvalmt, men ned gikk de.

Det er viktig å ha klare mål

Lenger sørover ble det mer og mer ørken. Veiene var helt rette og strakk seg så langt øyet kunne se. Det ble flatere og flatere og tanken på å være strandet i dette landskapet ble mer og mer ubehagelig. Heldigvis hadde bilen god air-condition, noe som kom godt med da vi begge bidro til lav luftkvalitet, på hver vår måte.

Utrolig nok bor det ganske mange folk midt i ørkenlandskapene. Det finnes både landsbyer og spredte hus over alt. Hva i all verden lever de av?

Til slutt begynte de karakteristiske forvrengte trærne å dukke opp og da var det bare å betale seg inn i parken og finne campsiten. Campen ved intersection rock er et av de kuleste stedene jeg har overnattet noensinne med et helt absurd landskap.

J-Tree fåsds

Dagen etterpå var vi klare til å bryne oss på de merkelige steinformasjonene som ligger strødd rundt forbi. Vi begynte med intersection rock og fant en 5.8 som så fin ut. Først en kamin og så et flott flaksystem. Mens vi racket opp kom det et par forbi som lette etter en 5.3. 5.3? Haha, det er jo ca norsk grad 2? Tydeligvis amateur hour i J-tree tenkte vi.

Daniel begynte på kaminen med godt mot, men den neste timen skulle bli en minneverdig affære.  Han kom seg 3-4m opp og fikk satt et par sikringer, men så sa det stopp. Helt stopp. Uansett hva han prøvde gikk det ikke oppover. Etter ca en time med kaving i 30 grader pluss måtte han se seg slått av kaminen og ba om stramt tau. Den fremtidige lederen i TG var en slagen mann da han kom ned, både fysisk og mentalt, og styrtet 3L vann på direkten.

Det så bra ut i starten

Men så begynte problemene

Og 1 time senere var det over. Den selverklærte kamineksperten måtte resignere. Skandalen var et faktum.

Så var det min tur, men aldri i livet om jeg skulle opp i den kaminen. Jeg valgte en 5.9 som så mye koseligere ut. Og det var den, helt til jeg bestemte meg for å ta begge taulengdene i en go og måtte kjempe mot masse taudrag på cruxet på toppen. Det endte med fall, og pga elastikken bouncet jeg i et sva noen meter nedenfor, og fikk en skade i hælen som jeg sliter med ennå.

Forståelig nok kanskje så sank motivasjonen vår noe for videre vertikale utfoldelser. Heldigvis finnes det nok av horisontale gleder i livet, og vi omfavnet en av de aller største av dem og la oss til å halvsove i skyggen under intersection rock, i påvente av at solen skulle bli litt mindre nådeløs. Slumretilstanden ble kun avbrutt av sporadiske innslag av turister som lette etter klapperslanger.

Etter hvert ble det ettermiddag og motivasjonen steg noe. Vi ruslet over til "the old woman" for å prøve Double Cross, et 30m 5.7 håndriss som skulle være en av de største klassikerne i j-tree. Ruta så fantastisk ut, men da vi sto under den kjente vi begge på frykten. Den så rett og slett beinhard ut. Etter en halvtime med utpsyking på innsteget hadde vi egentlig konkludert med at ingen av oss ville. Men akkurat i det vi skulle gå klarte jeg å presse frem et "greit, jeg må vel nesten prøve".

Ruta var akkurat som vi forventet, både hard og fantastisk. Heldigvis holdt det helt opp, og lettet kunne jeg klippe ankeret. Har aldri gått sånn i kjelleren på en 5- før… Daniel flashet den også på topptau, og dagen var reddet.

Vi sjekket værmeldingen og så at det skulle bli bedre i yos. Godt, da kunne vi stikke tilbake i morgen! Det hadde vært fett å teste mer av klatringen i joshua, men det var på ingen måte like inspirerende som i the valley. Og dessuten følte vi oss enda svakere her.

Stemning

Ørken er nådeløst på dagen, men om kvelden blir lyset mykt og temperaturen blir behagelig. Vi la oss til på en stor stein og stirret opp på stjernene som begynte å dukke opp mens vi drakk australsk vin. Hadde ingen vinåpner, men på tur funker det heldigvis alltid å trykke korken nedi flasken. Vi lå og diskuterte de store temaene: Hvor små vi var, hva vi betydde i den store sammenhengen samt hvor vi trodde det var greit å spytte ut tannkrem.

Intersection rock campground at night

Back to yos!

Og med det var serien om yosemite-joiking over. Takk til alle trofaste lesere. Og takk til Daniel. Denne turen kunne jeg ikke gjort med noen andre på dette tidspunktet fåsds.