Hardt møte med Uskeduskregndalen

På: Øystein og meg

S&D (med litt godvilje): Velurfugen 6+ på Vetletindpilaren 

Forhold: Til tider opphold

Uskedalen, også kjent som vestlandets svar på Nissedal, eventuelt Norges svar på Yosemite for de som har lest siste utgave av Klatring, ligger bare 4 timer unna Stavanger ifølge Google. Var på tide å sjekke ut stedet. Var også på tide å dra urbanclimber-Øyvind ut av komfortsonen. På imponerende kort tid har han blitt en meget habil sportsklatrer, men selv om Bersagel, Sporaland og de andre hjemmecraggene våre i Rogaland byr på verdens beste sportsklatring (bare kom og prøv selv!) er og blir sportsklatringen bare det nest beste etter skikkelig fjellklatring. Dette var Øyvinds andre tradtur. Planen var derfor at jeg skulle lede det meste og så skulle han plukke kiler og lære.... av mine feil.

Google foreslo at vi skulle ta en ferge fra Sydnes til Utboja. Gadd ikke sjekke fergetidene men antok at selv om det var et distriktssamband så kunne det vel ikke være mer enn maks en time å vente. Det var feil. Vi kom til kaien som var fullstendig folketom og sjekket rutene på et oppslag. Over 3 timer å vente til neste avgang. Jaha ja... Så måtte vi kjøre rundt via Odda og firetimersturen ble plutselig til en sekstimerstur. Men vi kom til slutt frem til dalen og fikk etablert camp under Øktertindveggen. Flott sted. Føltes villere enn koselige Nissedal.

Flott utsikt fra teltplassen

På lørdagen tenkte vi å gå Alkymisten på Vetletindpilaren. Vi vadet over elven og startet å labbe oppover. Halvveis oppe til veggen fant jeg ut at jeg hadde lyst på en ekstra løpetur. Derfor passet det jo glimrende at jeg hadde lagt hjelmen min igjen i bilen, så kunne jeg løpe og hente den. 

Øyvind ser oppover mot Vetletindpillaren

Vel oppe ved veggen så vi til vår skuffelse at to svensker såvidt hadde startet på Alkymisten. Uflaks. Det var ETT annet taulag i hele dalen og de skulle gå samme rute som oss... Vi bestemte oss etterhvert for å gå Velurfugen i stedet som ligger litt lenger til venstre. Så at begge de harde taulengdene som var gradert 6+ hadde flere borebolter. Det burde ringt noen alarmklokker der og da. Borebolter i fjellet betyr som oftest sva deluxe og minimalt med fot- og håndtak. Og det stemte meget bra i dette tilfellet. 

Partysvensker på Alkymisten 6

Første 6+lengden var 50 meter balansering på.... ingenting føltes det som, sikret av noen borebolter og et par små kiler. Skikkelig psykende med slik klatring, men det er jo en fantastisk følelse når det faktisk går. Helt utrolig hvor lite man egentlig trenger til hender og føtter når teknikken sitter.

Nedover første 6+lengde. Flott klatring, men slitsomt for psyken og for føttene!

Den andre harde taulengden bød på mye av det samme. Jeg listet meg ekstremt forsiktig oppover mellom boltene, like lettet hver gang jeg fikk klippet en bolt. Til slutt sto jeg bare et par meter under en bolt som jeg så markerte slutten på svaet. Resten av ruten var lett dieder- og rissklatring. Men akkurat da begynte det å regne skikkelig. Svaet ble våtere og våtere for hvert sekund som gikk og takene som i utgangspunktet virket desperate ville om få øyeblikk bli nærmest ubrukelige. Jeg forsto at jeg måtte ta en sjanse og bare kjøre på for å komme meg forbi svaet. Det fikk briste eller bære - og det brast og jeg var i tyngdekraftens hender.

Forrige mellomforankring var en borebolt, så akkurat det var ikke noen grunn til bekymring. Men siden den befant seg noen meter under meg og siden jeg var på et sva som var langt i fra vertikalt så jeg likevel dystert på min nærmeste fremtid og jeg rakk å tenke "dette kan komme til å gjøre vondt". Føttene tok i svaet først og vippet meg rundt slik at jeg krasjet inn i veggen med ryggen og rompa først. Da jeg stoppet opp var jeg ca 10 meter under der jeg hadde falt fra. Jeg hadde fått en trøkk i korsryggen, men eller hadde sekken tatt en del av støyten og jeg fant fort ut at jeg i verste fall ville få et blåmerke (det fikk jeg ikke). Men hva nå? Det sluttet å regne men svaet var klissvått og det var liten grunn til å tro at det ville gå bedre neste gang. Baile og sette igjen mange kiler? Fristet ikke. Det ble til at vi satte oss til rette i selene og ventet på at svaet skulle tørke. Etter 15-20 minutter gjorde jeg et forsøk og fikk satt en grei kile halvveis mellom de to boltene. Det var nok til at jeg kom meg opp svaet. Øystein fikk gleden av å klatre ikke bare toppen men hele lengden halvvåt. Noe han fikset uforskammet lett, men han tok heldigvis et sympatifall der jeg hadde falt.

Siste taulengde var walk in the park og vi fikk raskt tatt de to rapellene ned til 1. rampe som vi kunne gå ned fra. På dette tidspunktet begynte det å regne for alvor, det oppsto spontanfosser over alt i veggen og det var bare å komme seg ned og inn i teltet så fort som mulig. Kveldens høydepunkt (for meg) var da Øyvind fikk krampe i leggen samtidig som et insekt stakk ham i kinnet.

Det begynte å bli riktig så vått, men når rapellen er god er allting godt og humøret er på topp.

Ikke rart Uskedalssvaene er så rene og fine når de spyles så grundig.

Disse fossene oppsto på et par minutter under en kraftig regnskur....

Dagen etter meldte yr enda mer regn, men det så ut som det kunne bli ok på formiddagen. Vi satte på alarmen kl 7, men da den ringte hadde det allerede begynt å dryppe på teltduken igjen. Vi tok bailen på forskudd, sov et par timer ekstra, spiste frokost og dro hjem.

Som god joika hadde jeg med trekopp til kaffen. Som god urbanclimber hadde Øyvind med seg et colabeger.

Det ble en hard ilddåp i Uskedalen. Men veggene var knallflotte og det er absolutt et sted å dra tilbake til. Mange ganger. Men forhåpentligvis med litt bedre vær.

Gud skurte ikke bare Nissedal...

Det var festival i dalen, eller "festidal" som localsene kalte det. Det så litt stusselig ut syntes vi, men vi er alle forskjellige og festidal-deltakerne hadde sikkert sagt det samme om måten vi tilbrakte vår helg på.