CR Uskedalen - Midtsommernattsdrømmen som fortsatt er en drøm

På: Runar og meg

Andre: Sabine og Simon fra Sogndal

S&D: Dronning Maud land, 2 tau, 6-

Befølt, testet og bailet fra: En midtsommernattsdrøm, 10 tau, 6+

Forhold: Tilnærmet perfekt

"Håndjammene mine e sykt bra, eg sette bare håndå inn i risset og seie standplass." Det var ikke noe i veien med selvtilliten til Runar. Vi satt i bilen på vei til Uskedalen med ultraklassikeren En midtsommernattsdrøm som mål. Turen fikk en treg start da det skjedde en ulykke i Rennfasttunnelen og vi måtte vente to timer før vi fikk kjøre gjennom. På andre siden av tunnelen måtte vi også vente et kvarter på en veibom som hadde slått seg vrang. Ventingen ble brukt til å krangle om valg av middag. Vi var enige om joikakaker, men Runar ville ha ris mens jeg ville ha pasta. Vi klarte ikke å bli enige og gikk for burger på veikro i Etne i stedet. Til slutt kom vi fram til Uskedalen, mekket jammehansker og kom i seng ca kl 12. Fem timer senere ringte alarmen og det var bare å komme seg ut på eventyr.

Dalen Gud høytrykkspylte

Vi startet anmarsjen opp til Øktertindveggen i grålysningen. Tåken lå oppover i veggene, men yr hadde lovet perfekt klatrevær utover dagen. Vi fant en grei vei opp til der man begynner scramblingen opp til det egentlige innsteget, men til tross for god beta fra den glimrende føreren samt en printet joikaguide bommet vi litt på scramblingen og måtte til med tauet før vi sto på innsteget.

Runar på innsteget til scramblingen opp til det egentlige innsteget, moralen er fremdeles høy selv om morgentåken ennå henger igjen mot toppen.

En midtsommernattsdrøm trenger kanskje ingen introduksjon i klatrekretser, men for ordens skyld: 10 taulengder (noen kan slås sammen). Alle på seksertallet. To seks pluss. Nesten alle holder tilnærmet samme vanskelighetsgrad fra første til siste flytt femti meter høyere oppe. Og helt fantastiske rene og lange hånd- og fingerriss opp ellers blanke svaplater.

Meg i starten av første tau, onsighten er fremdeles ikke spolert

På toppen av andre lengde

Kult å klatre over skyene

Det ble tidlig klart at dette ikke ble komfortcruising til topps. Jeg tok et tåpelig fall på første taulengde. Runar fulgte opp med å dra i en sikring på neste. Men så stod vi under tredje taulengde hvor de legendariske rissene begynner for alvor, og oppdriftsguden velsignet oss med midlertidig medgang. Tredje taulengde er den flotteste jeg har klatret i mitt liv. Et klokkerent riss går rett opp en svaplate. Først bombefaste håndjammer, så smalner det inn til et tynnere fingerriss og til slutt et fint dieder opp til stand. Fantastisk!

Runar etter 2. tau

Kremrisset på 3. lengde

I starten på superrisset. Finere får man det ikke.

Runar får glede av jammehanskene i starten på tredje tau.

Så var det slutt på seks minus og Runar tok fatt på neste riss som var ren sekser. Nydelig men krevende. Min neste taulengde var om mulig enda finere der det samme risset lurte seg gjennom to overlapper. Var anbefalt å linke med neste taulengde for å unngå ubehagelig stand, men jeg hadde verken mot, krefter eller sikringer igjen og satte meg til så best jeg kunne i den hengende standplassen på svaet. 

Like før stand på femte tau

På dette tidspunktet begynte vi å bli tatt igjen av superhyggelige Sabine og Simon fra Sogndal, som klatret både raskere og bedre enn oss.

Sabine på stand

Runar tok neste taulengde som inneholdt noen cruxige startflytt. Han begynte på en setning om hvor utrolig god friksjon det var mellom sko og sva, men setningen druknet før den var ferdig i et lite skrik da foten skled av. Heldigvis klarte han å holde seg fast og ledet greit opp til neste stand. Selv måtte jeg ha et heng som andremann.

Helt uvirkelige fingerriss

På standplasshyllen begynte det å gå opp for oss at vi sannsynligvis ikke ville nå toppen. Vi tok en god pause mens S og S fra S klatret forbi oss. Men vi måtte opp en taulengde til for å komme til et rapellanker, og det var min tur til å lede og taulengden som sto for tur var den ene av to på seks pluss. Starten, som også var cruxet, var sparsomt sikret men det gikk med nød og neppe. Egentlig gikk hele den taulengden med nød og neppe. Runar begynte å følge, men et flak viste seg å være av den tvilsomme typen og plutselig hang han der med flaket i hendene.

Den første seks pluss-lengden, som også ble den siste vi gikk.

Så sto vi der, tre taulengder under toppen, med den mest beryktede seks pluss-lengden som neste. Vi begynte å gå tomme for krefter, psyke, klatreglede og dagslys, og innså at det er mye bedre å komme tilbake og gå hele ruten en annen gang. Vi kunne sikkert jobbet oss opp til toppen og toppet ut omtrent i mørket, men hva er vitsen når det ikke lenger er særlig gøy? Ruten er der neste år også. Vi kunne ikke skylde på annet enn at ruten var tøffere enn vi hadde forventet. Isolert sett var ingen punkt skikkelig vanskelige, men alle lengdene var så sinnsykt vedvarende! Skal aldri mer nevne ordene "vedvarende" og "slanting corner" igjen i samme setning fåsds.

Runar uttrykker hvordan vi begge følte oss

Simon på den siste taulengden

Så mens S og S fra S klatret siste taulengde begynte vi på bailen og rapellerte ned. Vi nådde innsteget omtrent når det ble mørkt og ventet på de andre som kom en liten halvtime senere. Returen ned til dalen var rett og slett en glede i lyset fra hodelykter under en klar stjernehimmel.

Dagen etterpå gjorde det meste vondt, men vi var sugne på å sende noe. Ticke noe i god stil. Hadde hørt mye fint om Dronning Maud land, to tau på fem pluss og seks minus på Vetletindpillaren. 

Høy feelgood-faktor ved innsteget til Dronning Maud land

Jeg tok første tau. Høydepunktet på lengden var et tynt dieder. Midtveis kom et svacrux som var som svacrux flest, helt forferdelig, og jeg følte meg ikke høy i hatten (selv om siroccohjelmen faktisk er ganske høy) der jeg sto og balanserte på ingenting et par meter over forrige gode sikring. Men som med svacrux flest løste det seg til slutt. 

Runar følger på svacruxet

Neste tau bød på et nydelig fingerriss. Faktisk var det helt fortreffelig når jeg tenker meg om. Runar ledet det greit med tilsynelatende overskudd, men hadde ikke helt dagen med sikringsarbeidet og fikk nok klatregleden noe redusert av det. Men jeg kunne nyte risset som andremann uten å være redd for å dø og vi kunne glede oss over en klassiker sendt and done. 

Runar er fornøyd etter å ha heklet seg gjennom det flotte fingerrisset

Dronning Maud land ble et plaster på såret. Men en midtsommernattsdrøm er fremdeles en drøm for oss begge. En drøm som må bli en realitet en annen gang.