Gjesteinnlegg fra Sindre Bø - Pakten

Det forrige gjesteinnlegget om 40-årskrisen er den desidert mest leste historien på denne bloggen. Ikke uten grunn! Og det er en stor glede å få lov til å legge ut et nytt gjesteinnlegg fra deg Sindre, selv om også dette sikkert kommer til å stille mine egne innlegg i skyggen, men når presten drypper så skvetter det på altergutten, eller hvordan det nå var. Her kommer uansett "Pakten", en intrikat "behind the scenes"-beretning fra stordåd i midnattsolens rike.

Pakten

En lang historie om et kort riss

Av Sindre Bø

Vi tilhører generasjon A. Vi setter oss selv først. Vårt eget velbefinnende er alfa og omega. Alle er sin egen alfahann. Eller hun. Alle er selvstendige og vil helst ha andre med seg, og ikke bare være en del av flokken. Til en viss grad er vi inkluderende, og samtidig innerst inne redde for å bli ekskludert. Ikke egoistiske, men egosentriske.

A kan også stå for ambivalens. Som små atomer surrer vi rundt, knytter oss hit og dit, setter sammen nye molekyler, virrer videre, på evig jakt etter ny spenning, nye ladninger. Atomer med høye ambisjoner. Selvbevisste individer, fulle av energi, med tusen sosiale relasjoner og konstant lite strøm på mobilen, like tilpasningsdyktige som vi er tilknytningsvegrende. Konstant nølende til å ta endelige beslutninger, stadig tvilende til å forplikte oss. Det gjelder å holde alle muligheter åpne. Vi har alltid en plan B, eller C. Eller den oppstår spontant. Vi har det bra, knallbra faktisk. Selv om vi har det bra, går det jo alltid an å få det litt bedre? Enten det er på jobb, fritid, kjærligheten… Ikke sant?

Well, she's walking through the clouds,

With a circus mind that's running wild,

UPPFATTAD

Historien begynte egentlig i Sørmarka Arena en sein novemberkveld i fjor. Ida og jeg møttes ved klatreveggen, og forholdet fikk en skjeiv start. Det endte med innleggelse. Men det er en annen historie. Spol fram til januar/februar 2015, jeg hadde kommet meg på beina igjen. Jacob, Ida og jeg dro på et pudderraid på Vestlandet som vi seint skal glemme. I løpet av en slik road trip kastes tusen baller i luften, hvorav de fleste lander. En av dem ble hengende: Sydpillaren på Stetind. Den følelsen…av en ide som blir lansert og som treffer en streng hos de tilstedeværende, det glimter i øyne. Vi oppdaget at alle drømte om denne ruta, en av topp 10 klatreklassikere i Norge. Topp 5 kanskje? En intensjonsavtale ble inngått.

Noen dager før det aktuelle tidsvinduet i juli booket vi endelig flybilletter. Spinndyre selvsagt. Men slik er det. Yr.no er vår guru og ledestjerne. Og når yr sa «stabilt godvær i nord», var det bare å punge ut. Jacob var allerede på plass der oppe. En beslutning var tatt. Vi var stolte.

For å gjøre en lang historie kort; Sydpillaren ble levert i bedagelig tempo. Tre-fire svenske taulag var foran oss på ruta. De gaulte «REP FRITT», «LEGG AV» og «UPPFATTAD» konstant. Ellers sa de lite. Vi lå og stekte i sola på hver standplass og toppet ut da midnattssola hang lavt over Kvæfjord, heimbygda til Ida. Det ble disig på toppen.

Travelt på standplass Sydpillaren Stetind

Frøet som spirte

Da vi ankom klatrecampen i Festvåg, Lofoten, var jeg fornøyd. Klar for å chille og koseklatre på Gandalfveggen. Ingen ambisjoner, intet press. Bare nyte.

Enter Steinar.

Hustoften er en tilsynelatende sindig kar fra Nord-Rogaland, en bygdagut med sterke friluftsinteresser og langt fremskreden evne til å ta ting på sparket. En alfa. Vi ble kjent etter at han flyttet tilbake til Stavanger fra geologistudier i Tromsø og han helt naturlig ble medlem i Rogaland Alpine Redningsgruppe. En fuktig vårdag i fjor stakk vi innom Snøveggen i Sandnes hvor han brakk seg på Nicks testpiece «Am I evil?», en overhengende kamin beskrevet av Øyvind S. som «den mest strevsomme 7+ jeg har gått». 

Steinar gikk den onsight. Åpenbart en kar å gi krigen med.

Nå hadde han havna i Nord-Norge etter å ha booket seint og dyrt, han også. Som seg hør og bør. For å forsterke myten sørget han for å forsove seg til avgangen fra Sola. Tante Marit på Klepp vekket ham, hun hadde påtatt seg å passe Steinars ravnsvarte elghund-valp mens jegerpappa var på turné i nord. Steinar fikk med seg Træna-festivalen sammen med resten av BRV-gjengen. Meldingene og oppdateringene som tikket sørover varslet om russetreff-lignende tilstander. Steinar ankom Lofoten med en ny sixpence som han bommet til seg fra en innfødt på Træna, Viggo på noen og seksti.

Den som intet vågar...

Før Steinar og jeg havna ved siden av hverandre rundt bålet i Festvåg, var et frø planta i hodet mitt. Jeg var bare ikke klar over det. Tidligere på kvelden hadde jeg bladd åndsfraværende i Lofoten-føreren og stoppet opp ved beskrivelsen av det berykta Vågarisset. First ascent Doseth 1979. Han var her også, hva den mannen rakk i løpet av sitt korte liv! Jeg erindret vagt Dag Hagens skrekkinngytende beskrivelser av Vågarisset i Klatring for en tid tilbake. Offwidth, fæl jamming, sandbag. Truende og lokkende. Jeg bladde videre.

Frøet begynte plutselig å spire da Steinar og jeg utpå natten diskuterte morgendagens klatreplaner. Som selvsagt ikke var lagt. «Hva med…» sa begge samtidig. Vågarisset! På ny sanset jeg en streng som dirrer, blikk som utveksles. Ida satt på avstand, men fulgte nøye med. «Kan æ være med» sa hun, og både Steinar og jeg visste at dette ikke var et spørsmål. Det var en beskjed.

Butterflies and Zebras,

and Moonbeams and fairy tales.
That's all she ever thinks about,
riding with the wind

Done deal. Dagen etter sendte vi Ida rundt på lånerunde. Alle tre var flybårne og dermed traveling light og sparsommelig utstyrt, men det er utrolig hvor mye godsaker som gjemmer seg i teltene i Festvåg. Etter kort tid hadde vi flere kamkiler størrelse 3 og 4 og et brukbart kilesett. Tau fant vi lavvoen til Tove. Dermed satte vi kursen mot Svolvær for bunkring, lading og toalettbesøk.

Trur eg, sa han

Hva trenger man egentlig av utstyr på Vågarisset? Det sier ikke føreren noe presist om, bare at det må være stort. «Carry plenty of large cams.» Hva er plenty? Hva er large? Inne i Skandinavisk-butikken i Svolvær sto jeg og fiklet med en 5’er Camalot. Et deilig stykke ingeniørkunst, nesten som kunsthåndverk. Prisen på 1200-1300 kroner var jeg villig til å betale. Kanskje.

Ambivalens. Beslutningsvegring.

Vi gikk for å ta oss en kaffe på brygga. Tenkepause. Underveis meldte jeg Dag Hagen for å sjekke nøyaktig hva slags utstyr vi trenger. Svaret var: «Risset er større en knyttneve, ca en knebredde ;-)» 

Jaha? Jeg så på Steinar, det var han som skulle gå andre taulengden, selve risset. Vi målte hverandres never, vi kikket på hverandres knær, vi så på hverandre igjen. Han ristet forsiktig på hodet. 

«Eg trur me klare oss uten 5’eren.»

OK. Jeg heiste på skuldrene. En Nortind-guide stoler man på. Tilbake på parkeringsplassen fikk Steinar endelig logget på nett igjen. 

«Oi, eg e visst på vakt.» 

«På vakt? I Statoil?» 

«Jepp, kalenderen min seie så. Eg må ringa sjefen.» 

Ida lo litt overbærende, hun kjenner Steinar bedre enn meg. Kjøreturen tilbake mot Kalle ble en underholdende affære, der Steinar først snakket med sjefene i Statoil og så med tante Marit på Klepp. Hun som passet lille Ravn på overtid. 

«Sjefen sa eg måtte ringa tante Marit.» 

Vi hikstet i bilen. Samtalen med tante ble en oppvisning i godsnakking, ro ro til fiskeskjær og forklaringer om manglende strøm, manglende dekning og lovnader om å klippe plenen. Tante hadde vært bekymra for matfar. Steinar la til slutt på. 

«Alt e i orden» forsikret han. «Tante Marit hadde bare ikkje fått tak i meg. Men klart, eg tøye strikken der nå! Når det gjelde Statoil…hvis folk bare kunne lesa mailene eg sendte for tre veker siå!»

Vel inne på Paradiset-parkeringen racket vi opp og startet på den møysommelige anmarsjen. Spenningen steg etter hvert som stifinneren fra Vikedal loset oss gjennom en labyrint av et landskap, med gigantiske steinblokker, tett einerkratt og enda tettere bjørkekratt der vi smøg oss gjennom tunneler av vegetasjon. Jeg følte meg som Frodo på vei til Mordor, og ventet bare på at monsteredderkoppen skulle sprette ut av en hule. Over oss ruvet the famous buttress med the soaring crack som en slags Sauron. Steinar ledet oss trygt og raskt opp til innsteget, folk har brukt timevis på denne anmarsjen.

Team A

Så sto vi der, anslagsvis 200 høydemeter over Vestfjorden med en ubeskrivelig utsikt sørover. «På denne rutå komme du ikkje opp uten jammehanskar» sa Steinar og viste oss kunsten å tape hendene avsluttet med fineste taktekkerkunst på håndbaken. Mens vi var dypt oppslukt i tapingen, sendte Steinar bekymra blikk ut mot havet, tunge skyer var på vei inn.

Grunnkurs i jammehansketaping

Jeg gjorde meg klar til første taulengde, opp et bratt dieder, ut et tak og deretter noen meter jamming opp til hylla under selve Vågarisset. Pinlig nok hadde jeg glemt hjelmen, men Idas E9-caps satt som et skudd. På beina hadde jeg solid dongeri, korrekt beinklær til strabasiøs fjellklatring. Jeg følte meg tilstrekkelig beskyttet til å gå i gang, kalket hendene og kikket opp. 

Tiltykning til regn

Da falt første dråpen. Rett på nesen. Vi kikket på hverandre. Spøkte det for bestigningen nå, etter alt dette styret? Vi ble enige om at det sikkert var bare tjukk tåke, og dessuten var vi i le. På en måte. Jeg begynte å klatre. Halvveis opp diederet snudde jeg capsen bak fram, bremmen var jo i veien! Jeg satset på at de ikke la merke til dette, på standplass hørtes det ut som de var mer opptatt av hverandre enn meg. Passet meg fint, så fikk jeg klatre i fred.

Kan tro!

40-årskrisen var ikke over.

«Har du capsen bak fram, Sindre» spurte Steinar og flirte høylytt. Ida fulgte opp med mer tyn. «Prøve du å vær kul eller?» Jeg forklarte dem innstendig at bremmen sto i veien mens jeg desperat prøvde å få inn en sikring oppunder taket i det kaldpumpen kom sigende. Forklaringen ble på ingen måte akseptert. Fnisingen på standplass eskalerte.

På sett og vis var situasjonen beroligende. Humor hjelper alltid. Her sto jeg altså, en mann (44) far til to, med tikkende prolaps og ubrukelig supraspinatus, og pustet og peste på en av Lofotens mest berykta ruter. I Marlboro Classics jeans, jammehansker og E9-capsen bak fram. Åpenbart for alle tilstede var 40-årskrisen ikke over likevel. «Men hey!» tenkte jeg i det jeg rundet taket og etablerte meg i jammerisset: «Hvis dette også er 40-årskrise, så er det jo bare moro. Måtte den aldri ta slutt!»

Oppe på standplass snudde jeg capsen rett vei igjen. Det regnet, men jeg var letta. Min del av jobben var gjort. Steinar og Ida kom opp, vi etablerte oss så godt vi kunne på «hylla» med alt vi hadde av klær. Steinar tok på seg den grå ulljumperen, tapet noen ekstra runder tape rundt anklene og begynte å lede med sixpencen under hjelpen. Uten hjelmen og med litt mer pondus kunne han minne om legendariske Joe Brown som herjet i verdens fjell på 50- og 60-tallet. 

Dilemmaleken

Ida og jeg slo tiden i hjel som best vi kunne mens Steinar begynte på den intense jammingen. Jeg måtte snu ryggen til henne for å sikre ham skikkelig, men så satt hun bare mer i le for den usedvanlig tjukke tåka og blesten. Ida Olsen Hokland var like blid, noe hun alltid er. Hvis ikke hun er like blid, er hun enda blidere. Selv om hun hutrer og har mista kontakten med føttene, noe hun lett gjør, kvitrer hun i vei, alltid positiv, i konstant oppdrift, sommer og vinter. På standplass ser hun ingen grunn til å kjede seg, og lanserer dilemmaer på rekke og rad:

«Hvis du måtte, ville du kutte ut klatring eller ski resten av livet?» 

«Hvis du måtte, ville du klare dæ uten armer eller bein resten av livet?» 

«Bare ha sex med Erna Solberg på en øde øy resten av livet, eller aldri mer sex?» Et cetera. 

Dilemma-leken kjenner absolutt ingen grenser, og her og nå skal vi ikke gå i flere detaljer. Et alternativt tidsfordriv på standplass, eller i timene i bilen, kan være fleip eller fakta: Du forteller noe om deg selv, en god historie eller oppsiktsvekkende påstand, og så må kompisen gjette om det er faktisk opplevd eller fantasi. Som regel er det sant.

When I'm sad, she comes to me,

with a thousand smiles she gives to me free.

For Ida er eneste bøygen på klatretur det med leding, noe hun nevner omtrent hver time på tur.

«Nu ska æ bare lære mæ å lede. Æ drar til Hemsedal på ledekurs med ho Birgit!»

«Men du kunne blitt med Jacob og gjengen på ledekurs i dag! I Paradis!»

«Æ ville heller bli med dokker!»

Steinar på led, jeg sikrer, Ida lanserer dilemma

«Du har sagt det før Ida, mange ganger. Det e bare å begynna. Leding går fint. Du e gode på å plukka ut sikringer, leding e på ein måde motsatt. Du putte de inn i stedet, og klippe inn tauet. Det e enklere å klippe tauet inn på led, enn ut på topptau.»

«Men æ e så psyka på å lage en god standplass…» 

Og så forklarer jeg at hvis det er noen som ville laget en trygg standplass, så er det henne. Jeg ser for meg en spindelvev av en standplass der utfordringen mer er å komme seg ut av den, enn å falle ned. Sånn går nu dagan med ho Ida. 

Steinar var kommet halvveis i taulengden nå, han tok en pust i pakken. Han hørtes ut som et damplokomotiv der oppe, vi så bare den imponerende ryggtavla hans midt på en nådeløs fjellsprekk. Plutselig hørte vi et dempet utbrudd og så en hånd på en slynge. Han var ved klemblokka, der risset blir brattere. Hvor mange som har snudd i denne vesle blokka vet ingen, men det er ikke få. De gamle slyngene var falma og snapperen på karabineren knapt til å rikke.

Det jammes

«Pakten»

«4’eren e for liten i fortsettelsen» sa Steinar. 

Aha. «Så du trengte 5’eren likevel..?» 

Jeg fikk en finger og latter til svar. Steinar kom ned. Det var ikke forsvarlig å fortsette uten større kammer. Dessuten regnet det, det begynte å bli seriøst vått på ruta. Før vi rappellerte av, fikk jeg ta en tur opp på topptau. Kjenne på hva dette var for noe. Uten å tenke så nøye over det, begynte jeg å laybacke, det gikk greit de første meterne. Jeg fortsatte med samme teknikk der Vågarisset byr på en diedervegg å stå på. Ikke lenger etter var jeg oppe ved klemblokka etter å ha laybacket hele veien. Og en og annen fotjam. Det ble taust nede og oppe. 

«Voldsomt så lett det gjekk» sa Steinar mens hjernen min jobbet på høygir. Jeg så opp. Noenlunde samme type klatring i fortsettelsen, bare brattere og med flate sidevegger. Jeg plukket med meg unødvendig utstyr og lot meg fire ned, men under E9-capsen pågikk det en liten eksplosjon. Eller implosjon? Toppsuget var overveldende. Hele tiden mens vi ryddet standplass og forberedte rappell, kikket jeg opp på Vågarisset. Jeg forsto ikke denne følelsen av ekstrem oppdrift, men den var gjennomgripende og irrasjonell og altoppslukende. 

«Steinar, me må tebage! Ikveld. Me drar rett på Skandinavisk, kjøpe den 5’eren og stikke opp igjen. Det e lyst heila nattå!» 

Steinar og Ida så rart på meg. Jeg fikk en klump i magen. Dette molekylet vårt ble satt på prøve nå, det knaket i bindingene.

«Når går flyet ditt i morgen?» 

Steinar heiste på skuldrene. «Eg må sjekka, men eg rekke ikkje Vågarisset. Må fysst ta båten fra Svolvær te Bodø.» 

«Book om!! Kom igjen, du har gjort det før. Tante Marit kan ha Ravn ett døgn te. Bare ett! Du e på Klepp på fredag.»

Her gjaldt å skvise tante Marit for alt hun var verd. Det sto om Vågarisset! 

«Sorry Sindre. Skandinavisk e stengt, bare glem den 5’eren. Me inngår ein pakt og drar tilbake her samen. Innen ett år.» Steinar og Ida holdt knyttnevene sammen, rettet mot meg. 

Et år? Ett år?!! Klumpen i magen flyttet seg opp i halsen. Man kan ikke si til en gutt på lille julaften at julaften er utsatt et år! Om en måned skal jeg jo operere skulderen, det er ikke sikkert jeg kan klatre om et år. I verste fall: Aldri mer. Jeg glodde vekselvis opp på risset, på de to fine folka og på risset igjen. Stadig var det tid til å gjøre et ledeforsøk til, min tur i så fall. Nølingen vedvarte, jeg klarte ikke å omstille meg raskt nok. Å brekke seg på Vågarisset uten sikring i toppen krevde mer enn jeg maktet å mobilisere her og nå. 

Motvillig touchet jeg knoker med dem, men jeg så en annen vei da jeg sa «ok». Som en gresk finansminister inngikk jeg en avtale jeg ikke kunne love å holde. Det var en forstyrret mann som rappellerte av Vågarisset den kvelden.

I bilen gikk hjernen i spinn, jeg var absolutt ikke i harmoni. Øynene igjen, jeg visualiserte Vågarisset, analyserte lengden på resten av taulengden over klemblokka, vinkel på veggen under, fallengde og mulig impact. Kunne vi ikke bare gunne på..? Jeg hørte meg selv begynne å bable. Tale i tunger.

«Steinar! Me daue ikkje om me falle fra toppen…!»

Han bare lo. 

“Den seie de alltid.”

Jeg resignerte. Midlertidig.

Engler i basecamp

I campen var stemningen god – som vanlig. Humøret steg, klumpen i halsen sank ned i magen igjen. Men å ankomme leiren uten en skikkelig bestigning føltes utilfredsstillende. Ikke er jeg jeger, men kan det føles på samme måte å returnere fra jakt uten et bytte? 

«Patetisk å tenke slik om klatring», sa jeg til meg selv. Helt latterlig! Skjerp deg. I-landsproblem! Vågarisset forsvinner ikke. Finn på noe annet i morgen. Jeg kikket rundt på de andre, i full sving med å legge planer for morgendagen. Jeg følte meg som et ensomt atom, virrende på stedet hvil, mens alle dannet nye fine konstellasjoner.

Ida ville på tur med long-time-no-see venninnen Line, Steinar kunne guide dem på Gandalf, men så måtte han hjem til tante Marit, Lars måtte ta seg av en febersyk Marie, Jacob skulle ut å padle med Erling og kompani. Kajakk! Det hørtes koselig ut. Jeg er jo i Lofoten. Fint å padle. Vi kunne padle forbi Vågarisset…

Virringen gikk over i furting. Jeg kom til å gå inn i depresjoner om jeg reiser fra Lofoten uten å ha prøvd skikkelig på Vågarisset. Fuck my life! Av og til savner jeg at noen bestemmer over livet mitt. Sier at «nå skal du gjøre ditt eller datt, og det skal gå bra. Ikke tenkt på det, bare gjør som jeg sier». I stedet sitter jeg alene med alle beslutninger. Jeg har gjennom årene klart å opparbeide meg denne fordømte friheten som vi alle søker. Friheten som er overveldende, altoppslukende og ja…totalt frigjørende, men som samtidig er lammende. Hemmende. Friheten er vårt lodd. Vi er «frie». Frie til å reise hvor vi vil, med hvem vi vil, når vi vil. Frie til å realisere drømmer. Og så får vi ikke fred. Alltid rastløse. Hvor ender denne reisen? Kommer vi noen vei? 

Midt i grubleriene sendte Gud to engler til meg. Fredric og Øyvind kom slentrende, gromguttene fra Stavanger som var på tre-ukers bilferie til Nord-Norge. Buldrere og sportsklatrere med begrenset fjellklatrerfaring, men i stand til å betjene en Reverso. Og konstant i prima humør, i hvert fall Øyvind, også kjent som «Øssa». Fredric kan ha en hang til å henge med hodet hvis han ikke sender prosjektene sine, eller han er sliten, noe han til stadighet er. Denne sjarmøren fra Kvernevik er lett og sterk så det holder, men med en lei tendens til å bytte ut 7+/8- prosjektene med 8+ prosjekter. Han tenker at sånn må det være når målet er 9-. I lys av dette er han som regel i forbausende godt humør.

«Blir dokker med på Vågarisset i morgen?»

«Klart det», svarte Fredric.

Yess!! Endelig noen som tok ansvar. Jeg forsikret dem om at jeg skulle lede alt og vi måtte bare skaffe utstyr og de skulle være nede igjen til å rekke en tur på Gandalf, slik de egentlig hadde tenkt. No worries, begge var med.

Livet var blitt godt igjen. Jeg drakk pilsen min med langt bedre appetitt. Samtidig fikk jeg den velkjente ulmende følelsen i magen, den som alltid meldte seg før i tiden hvis jeg skulle på Kjerag eller klatre is eller noe annet skummelt dagen derpå. Nå skulle jeg på Vågarisset – alene på en måte. Ingen Steinar å støtte seg på. Ingen Trym. Dessverre ingen Stein-Ivar. Jeg kvalte ulmingen med mer øl, og begynte heller å sosialisere. Festlighetene gikk sin gang rundt bålet, men utpå natten havnet Steinar og jeg i prat igjen. Jeg babla i vei om Vågarisset og presset på for å få ham med. En siste sjanse.

«Me kan dra grytidlig! Me racke opp og stikke.»

Steinar flakket med øynene og bøyde unna maset mitt, helt til han plutselig innså at jeg faktisk hadde tenkt meg tilbake på Vågarisset dagen derpå. Han planta blikket i meg:

«Du har virkelig tenkt deg tebage du?!»

«Ja. Fredric og Øssa blir med.»

Et lite øyeblikk så vi rett inn i sjela til hverandre.

«Du må dra! Eg hadde gjort det sama.»

Nok et turning point. Steinar var dønn ærlig nå, jeg kunne se det. Selvsagt hadde han gjort det samme. Vi tenkte helt likt, bare speilvendt. Jeg kjente på ambivalensen hans. Hadde jeg vært i hans posisjon, ville jeg sagt det samme: Bare dra! Jeg ville ikke likt det, men jeg ville ment det. Samtidig visste jeg også at Steinar innerst inne ikke ville at jeg skulle dra, og heller ikke lykkes. Ikke uten ham. Der var vi helt like. 

Nok en gang satt Ida på avstand og bivåna situasjonen, hun har sterke antenner og jeg sanset spenninger i luften. Hun kom med en kommentar som jeg ikke oppfatta da jeg var dypt oppslukt av denne avveiningen, men jeg tror hun uttrykte bekymring for at individer i gruppa begynte å ta beslutninger på egen hånd, uten å konsultere henne. Uhørt!

Skulle jeg bryte «pakten» og dra tilbake med det utstyret Steinar mangla, eller vise respekt og vente til alle kunne? Alene med noen andre, eller sammen? Ida så hele settingen, to menn vaklende midt i døra, den var i ferd med å lukke seg for den ene, og åpnes for den andre.

Nei. Loddet var kastet. Hanen gol. Noen ganger må man bare lukke øynene og kjenne på intuisjonen, magefølelsen, ens egen oppdrift. Noen ganger er den sterkeste pakten den du inngår med deg selv. Ambivalens. Ambisjon. Alfa omega. Nye atomer fant sammen den natten.

Natt og dag

Nå var det absolutt ingen vei tilbake. Gradvis innså jeg at jeg manglet det meste av utstyr, men det fikk vi ta i morgen. Etter hvert gikk alle og la seg – nesten. Jeg lå i soveposen med foldede hender, kikket i telttaket, hørte lyder fra et nabotelt. Noen hadde nachspiel. Gikk jeg glipp av noe? Jeg lukket øynene. Vågarisset sto tindrende klart for meg. Smilte forsiktig. Hvem gikk glipp av hva her? Samtidig følte jeg meg utrolig dust. Hvor nerdete går det an å bli? Jeg tenkte på Robert da han gikk «Fryktelig i tvil», på Stians buldreobsession, på Nick som en kjedelig dag på jobb scannet hele internett og erklærte at han hadde lest «alt» om klatring. Han var oppdatert på alt, over hele verden. Det fins verre nerder enn meg, mye verre.

Jeg sovnet med Vågarisset i tankene, jeg drømte om det og det var det første som sto i hodet mitt da jeg våkna. Men følelsen når man våkner er ofte annerledes enn når man sovner – så også denne gang. Jeg kikket ut av teltet. Kjølig, trekkfullt, men opphold. Tenkte stille «herregud, har eg snakkt meg opp i fylla igjen nå… Eg ska på Vågarisset.» 

Det føltes som et kall i går, men en dom i dag.

Hva tenkte jeg på? Jeg kunne respektert «pakten» og bare kost meg i dag. Padlet med Jacob og de andre, eller hengt meg på Steinar og jentene. I stedet måtte jeg sanke utstyr og slepe med meg to stakkars Stavanger-gutter som satt og frøs over kaffekoppen borte i leiren. 

«Du ser ikkje så gira ut» sa jeg til Fredric. 

«Ikkje du heller» svarte han med håp i blikket. Jeg vaklet noen sekunder.

«Me ska på tur» sa jeg og frøys på ryggen. Huff.

Min tur til å bomme utstyr. Med lua tredd ned over ørene tusla jeg rundt på Festvåg og prøvde å virke veldig sjarmerende. Bortenfor vannposten sto det flere telt med folk utenfor. Finner. Fine folk finnene. De er godt utstyrt og tausere enn østlendinger og svensker. Ingen «UPPFATTAD» skriking der i gården. Etter å ha hørt hvilken rute jeg skulle på, gikk den ene bort i en bag og begynte å rote. Han kom med en 5’er og en 6’er camalot. En 6’er!! Er det mulig? «Take these» sa han. Andektig holdt jeg 6’eren mellom hendene. For et monster av en kamkile. Denne blir kjekk å ha i toppen av risset. Oppglødd bukket og takket jeg og svinset innom enda et telt på veien tilbake. Et søtt norsk par som skulle på Gandalfveggen, men som drømte om Sydpillaren på Stetind. Ut fra dialekten å dømme kom de fra omtrent alle kanter av landet, men de hadde slått seg ned i Sogndal. Friluftspilegrimer, jeg møtte noen av dem der i vinter. Spørs om de har store kamkiler..?

Han dro fram en 4’er, skinnende blank. Jeg så på ham, han sto der med skjegget sitt og så litt beskjeden ut. Jeg så på henne. Hun ga meg det søteste smilet. Det skal gå bra, sa hun med blikket. Jeg ble varm, takket og gikk.

It's alright, she says

it's alright,

take anything you want from me,

anything

“Little wing”

Nå snakker vi! Et kvarters lånerunde ga en 4’er, en 5’er og en 6’er. Fra før hadde vi skrapt sammen resten av det vi trengte i BRV-leiren. Det jeg trengte. Nå kunne jeg ikke skylde på utstyret.

I baksetet i Fredrics Opel Frontera sitter jeg og psyker meg opp. Faller ut. Mens vi humper innover kjerreveien til den innerste parkeringen i Paradis, oppfatter jeg gradvis at han spiller en sang som det er mange år siden jeg har hørt. En coverversjon…jeg er ikke helt våken, må spørre Fredric. «Little wing» sier han, Stevie Ray Vaughans versjon av Jimi Hendrix-klassikeren.  

Selvsagt! «Little Wing» er en av de mest covrede sangene i det 20.århundre, nummer 366 på Rolling Stones liste over "500 Greatest Songs of All Time". Originalen er ufattelig kort, bare to og et halvt minutt. Selv live nøyde Hendrix seg med kort versjon. Han fikk sagt det han ville. Den rommer så mye likevel. Stevie Ray Vaughn fortsetter der Jimi Hendrix slapp og maler hele bildet. Slik hundrevis av andre artister har prøvd. Fredric forteller noe om denne versjonen jeg ikke visste, at Stevie Ray ville lage en instrumental fordi han ikke klarte å fram essensen ved å synge. Så han lot gitaren synge.

Sånne fun facts imponerer. En ung mann, langt fra 30 år, spiller Hendrix-klassikere jeg hørte på før han ble født. Jeg visste det fra før, men fikk det bare bekreftet: Fredric og Øyvind er bra folk.

I taushet racker vi opp på graset. Ut fra intet popper det opp nok en finne fra et telt. Han får høre om planene våre, forsvinner og kommer tilbake med enda en 5’er camalot. Jeg elsker Finland. Hyvää!

Fredric med utstyret sitt (vårt)

Anmarsjen går som en lek, bortsett fra at Fredric og Øssa må ta av stillongsene, det ble varmt. Første taulengde føltes tyngre i dag, men gikk på et vis. Så er tiden inne. Min tur. Jeg visste at det ville gå greit opp til klemblokka, men derfra? Like nedenfor klemblokka er det eneste gode fottaket på taulengden, man får en hvil der. For god, man blir stående. Kalke, psyke, puste, småprate. Med seg selv. Nøle

Så skjer det som i ettertid huskes slik: Kroppen begynner å klatre før hodet hadde bestemt det. Med «Little Wing» på hjernen opplever jeg at den ene hånda tar tak i venstre kant av Vågarisset, og jeg klatrer med en kombinasjonsteknikk jeg ikke helt klarer å gjenfortelle. Jeg vinner fort en meter. Jøss. Sånn fungerer det tydeligvis.

Should I stay or should I go?

De to 5’er kammene klippes inn på hvert sitt tau. Ved hver gode fotjam skyver jeg de to mellomforankringene opp. Bredden på risset er helt konsistent, det er bare å kinne på, nesten i blinde. I praksis dytter jeg en ok standplass over meg og klatrer på topptau. Det gir ro, men fremdeles skal jeg klatre. Det er rikelig anledning til å rote det til, eller pumpe ut.

Meter for meter forsvinner angsten og erstattes av voksende mestringsglede. Jeg er i sonen. Alltid når jeg klatrer er jeg i en boble, men den er ikke alltid lykkelig. Det er den nå. Midtveis på siste halvdelen gauler jeg ned «gled dere» eller noe lignende babbel til Fredric og Øssa. Jeg får til svar at vi har fått publikum, folk begynner å stimle sammen nede i fjæra. Å? Jeg er inne i lykkebobla mi, men prøver å kaste et blikk bakover. Det er ikke lett når man er på Vågarisset, bare prøv. Så vidt kunne jeg skimte noen figurer der nede, men jeg ser ingen skikkelig.

I det jeg fokuserer på risset igjen, på avslutningen, merker jeg ekstra oppdrift. Jeg skjønner at dette vil gå, mange meter før toppen. Er det publikum som inspirerer meg? Second wind? Little wing? Hvem er der nede…?

Fly on little wing

Uttoppingen er vanskelig å beskrive, annet enn at det føltes som en fortsettelse fra i går. Jeg eksploderer og imploderer på en gang. Jeg føler meg ekstremt introvert og ekstrovert på en og samme tid. Det er som om årevis med klyving og kaving i fjellene topper seg på akkurat denne taulengden. Den er ikke den lengste jeg har gått, ikke den hardeste, ikke den mest risikable – men jeg har sjelden følt noe så tilfredsstillende som dette. Som om jeg får betalt, en slags avkastning på en investering over tid, små jevne drypp inn på en konto i form av klatreøkter her og der, og en og annen multipitch. Erfaring. Og nå: Pay time.

På standplass flyr tankene fritt mens Fredric og Øssa følger på. Godeste Ernest Hemingway skal en gang ha svart da han ble spurt om hvordan han klarte å levere så god litteratur, og som alle andre forfattere skrev han kanskje 99 sider som han kasta før han beholdt den ene:

"Jeg er bare en mann som gjør så godt jeg kan. Men noen ganger gjør jeg det bedre enn jeg kan."

Sånn er det for oss alle. Hemningway var bare en vanlig fyr, med en evne han utnyttet til det fulle. Alle gjør vi så godt vi kan med de evnene vi har, noen ganger dårligere, andre ganger bedre enn vi kan. Sånn opplevde jeg Vågarisset. Jeg er en middels klatrer og har klatra 99 middels taulengder, men så går jeg for nummer 100. Den berykta. Doseth 79. Og alt klaffer.

Fredric og Øssa kommer opp, de kaver og sliter og banner og koser seg big time. De er – som ungdommen sier – «stoka». Jeg føler takknemlighet i det vi rappellerer av, for øvrig med god margin ned til innsteget på 60-meters tau.

Epilog 1

Tilbake i leiren er stemningen selvsagt på topp, i hvert fall hos oss. Folk er spredd, leiren er ganske tom, men etter hvert kommer Ida tuslende. Hun har gjort noe veldig uvant for henne; vært alene i timevis. Etter å ha klatret med Steinar og Line, og spist kanelboller i Henningsvær, dro hun til Paradis sier hun. Paradis? Der vi var?

«Ja, dels i tilfelle æ sku rekke å bli med dokker på tur. Og dels førr at æ tenkte dokk hadde innsett at det kanskje ikke gikk, og dreiv å cragga på strandklippene. Men æ hadde selvsagt et håp om å bli med. Begynte å se førr mæ korr potensielt kult det faktisk kom te å bli om d gikk. Tenkte at dersom du bare kom inn i flytsonen din så kom du ikkje te å snu før du måtte. Ett øyeblikk va æ veldig gla førr at æ ikkje sku sikre og se på nært hold. Æ ante jo ikke at du va så jævlig flink å bomme utstyr.»

Jeg ser på Ida. 

«Var det du som sto der nede?» 

«Ja!»

Hun smiler. With a smile she gives to me free. Merker at dette gjør inntrykk. Var det henne jeg sanset? Hun dro inn for å sjekke om vi hadde snudd, eller kanskje henge seg på selve turen, eller se bestigningen finne sted. Eventuelt; se oss mislykkes. Alle muligheter åpne.

«Æ må innrømme at æ hadde ikkje trua på deg Sindre. Ikkje Steinar heller. Æ skal aldri mer tvile!»

Jeg klandrer dem ikke. Steinar er en bedre klatrer enn meg på 99 av 100 taulengder.

Epilog 2

Samme kveld legger Leiv ut følgende oppdatering på facebook, etter å ha googlet litt på hjemmefronten:

Fredric og jeg står i graset på Festvåg med nesene ned i mobilen og fryder oss over støtten fra hjemmefronten. Ryktene sprer seg i leiren, etter hvert får jeg også en gratulasjon fra Steinar som har kommet tilbake til tante Marit på Klepp, en feit hundevalp og ett mål plen som må klippes. «Graden bekreftes??? Djiis, nå e du meir cocky enn meg..nei??!!»

I ettertid er jeg glad for at jeg ikke visste at Steinar og Ida tvilte på meg, fordi det kunne redusert min egen tro. Den var helt nødvendig, jeg hadde ingen backup på standpIass. Kanskje jeg måtte gjøre dette uten en Steinar i bakhånd? I klatring må man av og til gjøre seg tøffere enn man er, og i en slik prosess skjer det interessante ting. Man lærer seg selv å kjenne, man lærer andre å kjenne, man møter seg selv – og andre – i døra.

På kvelden, i Tove og Karls lavvo, fikk den mobilløse Ida låne Øssas mobil og logge seg på egen facebook. I løpet av kort tid sendte hun nok en gratulasjon til meg på en felleschat samtidig som hun sendte et annet budskap til Steinar og Line. Det fins alltid en felleschat man ikke er en del av, husk det.

«Sindre e en sviker!» Hun deler denne med meg i en chat en uke senere, Vågarisset er stadig et tema, det er god gang og masse humor. Vi logger av, jeg ligger alene i midtsommernatten, nå har jeg havna på en øy i Kragerø-skjærgården med familien. Vågarisset virker fremdeles på meg.

På ny leser jeg: «Sindre e en sviker!» Det ser sterkt ut, svart på hvitt. Skrevet til noen andre, ute min vitende. Jeg vet det er ment humoristisk, men ingen spøk uten alvor. Svikta jeg dem? Eller var jeg faktisk tro mot meg selv? Nok en gang merker jeg hvor sterke følelser klatring genererer. Hele skalaen. Jeg digger det.

Epilog 3

Bare se hvor mye tekst jeg er i stand til å lire av meg på grunn av en fjellsprekk oppi bjørkelia på Vågakallen. Første utkast til denne historien ble skrevet på ledig plass i et UTE-magasin mens Ida kjørte Jacob og meg til Evenes, på vei hjem fra Lofoten. Inne på flyet måtte jeg ty til spyposer for å fortsette skrivingen, tre stykker i alt. Tettskrevne, på begge sider. Galskap.

Den danske damen ved siden av meg ser på denne fyren, som sitter bøyd over en spypose og skribler innbitt. Hun ser på hendene mine, det er sår på alle knokene. Jeg droppa jammehanske dag 2.

«Unnskyld, er du klatrer?»

Jeg ser forbi henne, ut på skyene og Lofoten-landskapet som forsvinner i det fjerne der nede.

«Ja.»

Jimi Hendrix ble spurt i et intervju hvem “Little wing” var. Han svarte:  “Think of it as a native American girl like Pocahontas, a girl named little wing who gave up anything she had just for you, because she was free.”