CR Lofoten - Vestpillaren på Presten +++

S&D: Vestpillaren på Presten, originalstarten (11tl, 6) og masse kortere ting

På: Eirik, Odd Rune, Andreas, Sam, Rob, Jose og meg

Andre: Dave&Andy fra Skottland og mange andre på selvrealiseringstur

En gang i mars i år lå jeg febersyk på et hotellrom. For første gang den vinteren var det brukbart skiføre i Rogaland og akkurat da var jeg på jobbtur til Aberdeen. Livet var kort sagt ganske kjipt akkurat da. Men så kom redningen: Fikk melding fra Eirik som spurte om jeg ville være med han og vennene hans på tur til Lofoten til sommeren. Har sjelden trengt mindre betenkningstid. Like etter kom en snill svensk kollega (som akkurat hadde fått vite at dama var gravid i tolvte måned) med indisk mat til meg. Livet var bra igjen.

Noen måneder senere landet jeg på flyplassen i Bodø, og en av de minst organiserte feriene jeg noensinne har vært på var i gang. OR, E, R og A ankom med ujevne mellomrom og sammen tok vi den såkalte hurtigbåten til Svolvær. Vakkert møte med Lofotens tinder som bare ble høyere og høyere ettersom vi kom nærmere. Skulle møte ei dame med leiebil til oss, så vi stilte oss opp med all bagasjen vi hadde midt på parkeringsplassen utfor fergeterminalen. Det første dama sa da hun så oss var at vi sto midt i veien. Andreas, som ingen kan målbinde, parerte med å påpeke at hun hadde en flenge i dekket på bilen sin.

Gandalf-campen viser seg fra sin bedre side

Kjørte til Gandalf-fricampen ved Henningsvær og fant oss en teltplass. Flott sted, men noe preget av en lang sesong. Er ikke akkurat sporløs ferdsel som praktiseres der. Selv om de fleste sikkert rydder opp etter seg blir det en del slitasje på naturen, og når det ikke er noen doer må man være ganske forsiktig hvor man tråkker. Men revene trives i hvert fall! Det første vi så var en rev som stjal en nugatti-boks fra et annet telt!

Teltliv

Eirik er i gang på Gollum (5) mens Rob og Odd Rune har kommet litt lenger på Gandalf (5). Foto: Andreas.

Dagen etterpå var planen å starte litt mykt, så vi begynte med noen 2-3 lengders ruter på Gandalf. Men da Odd Rune og Rob toppet ut og kastet et blikk på presten ble de så gira at de løp bort og startet på Vestpillaren. Været var supert, likevel var de alene på den fantastiske veggen. Vi andre nøyde oss med Gandalf den dagen. Spesielt de to sekserrutene Tromsøekspressen og Gamle Rev var flotte. A, E og jeg la oss tidlig, for dagen etter ville vi også gå Vestpillaren. Hørte OR og R komme tilbake til teltene og vi lå våkne og sugde til oss all betaen vi kunne da de fortalte Sam om turen.

Presten med Vestpillaren i profil

Tidlig neste morgen trasket vi bort til Presten. For å få en sekserlengde mindre valgte vi å gå originalstarten som møter direktelinja på storhylla ca 1/3 oppe på den 450m høye veggen. Eirik tok de første lengdene. Ble litt skremt da jeg skulle følge 2. lengde som var grad 5, den føltes grisetung og jeg ble noe bekymret mtp. lengdene på seksertallet høyere oppe som jeg hadde fått ansvaret for å lede. Menmen, tup tup.

Jeg forsøker meg på et klassisk neddopet-sikrer-blikk på storhylla på Vestpillaren

Fra storhylla og oppover fikk vi selskap både over og under oss. Vi holdt følge med to gamle skotter, Dave og Andy, et stykke. De virket rutinerte. Vi spurte den yngste hvor lenge han hadde klatret. Svaret var "ikke så lenge, bare siden 80-tallet". Eldstemann derimot var allerede en erfaren klatrer da taubremsen ble introdusert i hine hårde dager. Under oss hadde vi taulag fra en rekke forskjellige land og til sist kom Jose med en jente han hadde funnet et sted.

Her står jeg og venter på at standplassen skal bli ledig etter å ha kommet opp den superflotte første sekserlengden. Falt på 2. eller 3. sikring, husker ikke helt.

Etter en grei 6- kom første rene sekserlengde. Fantastisk flott klatring. Vanskeligst i starten med et tynt men velsikret riss. Senere litt større riss og flak. Tok dessverre et fall tidlig på lengden (klusset til fotsekvensen) så der røk den sighten. Men hekkan for en flott taulengde fra start og opp til hengende standplass!

Andreas koser seg på en flott hylle litt til høyre for standplass

En litt lettere lengde ledet opp til hyllen under den andre sekseren: Slanting Corner. Et slags dieder der venstre kant lener seg ut over deg, slik at den ikke kan brukes til noe som helst men bare er i veien og tvinger deg til å holde en grusom posisjon med ryggen gjennom hele taulengden, mens du holder i det tynne risset innerst i diederet og smører på veggen til høyre. Ekstremt vedvarende, ekstremt fristende å bare si "dette gidder jeg ikke" og slippe taket og ekstremt herlig følelse da jeg kom meg opp til standplass uten fall eller heng.

Slanting Corner. Her kan man leke at man klatrer i Yosemite. Tror jeg. Har ikke gjort det selv. Enda. Men har vært der. Fint sted. Ligner på Nissedal. Bare større og brattere. Men det var en digresjon.

Andreas ledet de tre siste lettere lengdene greit, selv om traversen over i utstegsrenna på ingen måte var enkel og så sto vi på toppen, 10 timer etter at vi startet å klatre. Synes tiden var ganske ok på 11 taulengder der nesten alle var ganske utfordrende og siden vi var tre og siden vi måtte vente litt på et par standplasser.

Fra toppen på Presten.

Resten av oppholdet i Lofoten var været skiftende. Litt regn og litt sol hver dag. Vi flyttet inn i rorbu et par netter og så ut i telt igjen. 

Classing it up - hval til forrett

Klatret en del mindre greier, blant annet Svolværgeita i regn. Veldig fin utsikt fra toppen, skulle gjerne hatt litt finere vær.

Klar for Geita. Overraskende mange som klatret den selv i det dårlige været.

Eirik og Andreas like under toppen. Svolvær i bakgrunnen.

Odd Rune på toppen

Eirik heelhooker seg gjennom fireropptaket

Andreas tar det berømte hoppet.

Et annet høydepunkt var OR's imponerende onsight av nydelige Tapir (1tl, 7-). Selv var jeg godt fornøyd med at jeg klarte å topptauflashe den som andremann.

"Se på meg alle samen, eg buldre med uendelige margin!" Foto: Andreas

Kan det heelhookes kan det bestiges - Eirik viser sitt favorittflytt. Foto: Andreas

En annen dag testet vi sportsklatrefeltet Eggum med de skikkelig stilige overhengende rutene som alltid er tørre. Vi sendte noen 7- og prøvde litt på superklassikeren Gullfaks 7+/8-. Traff på franskmenn som onsightet 7+ til oppvarming.

Sterk franskmann onsighter 7+ til oppvarming

Odd Rune tester Gullfaks 7+/8-

Men så var ferien plutselig slutt. A, E, OR og jeg tok bussen fra Svolvær til Moskenes på kvelden. Nydelig og lang busstur, og vi fant ut at de fjellene vi hadde sett så langt på turen bare var toppen på isfjellet. Bussjåføren var en lokal kvinne som kunne kjørt fletta av Petter Solberg. Meget underholdende. På en strekning med veiarbeid kjørte hun på slik at bussen tok nedi og luftdempesystemet tok kvelden. Resten av turen til Moskenes ble en bokstavlig talt rystende affære. Heldigvis røk ikke bremsene.

På Moskenes trumfet jeg gjennom at vi skulle sove på kaien foran turistinfoen, ettersom neste ferge ikke gikk før tidlig på morgenen neste dag. Dette forslaget ble mottatt og gjennomført med varierende grad av entusiasme. De andre mistenkte at jeg bare ville ha noe å skrive om på denne bloggen - og det er jo ikke helt usant.

Siste overnatting

Dagen etter fikk turen en verdig avslutning på Bodø badeland. Topp fasiliteter og topp stemning. Ikke dårlig å kunne velge mellom 7 forskjellige typer badstuer. 

Takk for turen alle sammen og takk for at du inviterte meg med Eirik!

Til skrekk og advarsel: GjesteCR fra Trygle Vrinsk

Aiaiai, mens jeg har vært på tur i nord har jeg fått tilsendt en CR fra mr Trygle Vrinsk som har vært en tur på Bersagel aka. verdens beste sportsklatrefelt i hele verden. Jeg kan ikke på noen som helst måte stille meg bak den fullstendige mangelen på empati, moral og klatreetikk som fremgår i dette innlegget, men det publiseres likevel til skrekk og advarsel.

Bildet er fra en annen økt på bersagel, fjellsport.no sikres av feddta på øvre gulvegg

CR Bersagel

S&D: kosmiske banditos (7), fatboy (7+)
På: Meg selv + leide inn to rumenere til å belaye. Gadd ikke å lære navnene deres og gadd heller aldri å betale dem hahaha!
Andre: dukket opp to uforskammede joikaer etterhvert

Var på krisetur til stavanger. En CEO hadde fått kalde føtter mtp oljeutbygging i lofoten. Det han ikke visste er at hele det blåblå oljedepartementet er kjøpt og betalt av meg og mine partnere, og innen to år er de fjollete fiskeværene der oppe erstattet av innbringende tungindustri!

Etter møtet benyttet jeg anledningen til å sjekke ut den lokale klatringen. Hadde lest på nettet at bersagel skulle være the shit og dro ut på kvelden. Skuffelsene begynte før jeg kom fram. Veien ut var helt elendig. Dette må kanskje forventes av denne primitive landsdelen, men til mitt store sjokk gikk det ikke an å kjøre helt frem til veggen! I stedet måtte jeg gå 10min på en drittsti. Skandale! Skjerpings bratte rogfasts venner!

Begynte med kosmiske banditos, den såkalte superklassikeren. Hallo! Den var jo ikke ferdig engang! Starttakene var for små og det manglet både fot og håndtak til traversen mellom 2. og 3. bolt. Hadde heldigvis med drill og hammer, og etter en time fikk rumenerne ordnet saken. De satt samtidig 7-8 ekstra bolter på ruten. Jeg sender regningen til brv senere.

Neste stopp var fatboy. En forglemmelig affære. Og 7+? No way! Det såkalte toppcruxet var maks 5+/6- med betaen jeg fant: Stå på øverste trinn i taustigen du kobler inn i nest siste bolt. Ta tak i øverste slynge med venstre hånd. Med høyre hånd tar du tak i topptauet samtidig som sikrerpakket legger all vekt på tauet. Da når du opp til toppjuggen. Lett!

I det jeg skulle gå dukket det opp to andre klatrere. Maken til frekkhet! De burde sett bilen min og forstått at feltet var opptatt! I tillegg begynte de å kverulere om utbedringene mine på kosmiske. Slik arroganse har jeg ikke sett på lenge. Men den som ler sist ler best, jeg hadde jo med drill. Skulle likt å se ansiktene deres da de oppdaget at hjulene og bensintanken på bilen deres var hullete som sveitseroster hahaha! Når enden er god er allting godt for Trygle Vrinsk!

Hardt møte med Uskeduskregndalen

På: Øystein og meg

S&D (med litt godvilje): Velurfugen 6+ på Vetletindpilaren 

Forhold: Til tider opphold

Uskedalen, også kjent som vestlandets svar på Nissedal, eventuelt Norges svar på Yosemite for de som har lest siste utgave av Klatring, ligger bare 4 timer unna Stavanger ifølge Google. Var på tide å sjekke ut stedet. Var også på tide å dra urbanclimber-Øyvind ut av komfortsonen. På imponerende kort tid har han blitt en meget habil sportsklatrer, men selv om Bersagel, Sporaland og de andre hjemmecraggene våre i Rogaland byr på verdens beste sportsklatring (bare kom og prøv selv!) er og blir sportsklatringen bare det nest beste etter skikkelig fjellklatring. Dette var Øyvinds andre tradtur. Planen var derfor at jeg skulle lede det meste og så skulle han plukke kiler og lære.... av mine feil.

Google foreslo at vi skulle ta en ferge fra Sydnes til Utboja. Gadd ikke sjekke fergetidene men antok at selv om det var et distriktssamband så kunne det vel ikke være mer enn maks en time å vente. Det var feil. Vi kom til kaien som var fullstendig folketom og sjekket rutene på et oppslag. Over 3 timer å vente til neste avgang. Jaha ja... Så måtte vi kjøre rundt via Odda og firetimersturen ble plutselig til en sekstimerstur. Men vi kom til slutt frem til dalen og fikk etablert camp under Øktertindveggen. Flott sted. Føltes villere enn koselige Nissedal.

Flott utsikt fra teltplassen

På lørdagen tenkte vi å gå Alkymisten på Vetletindpilaren. Vi vadet over elven og startet å labbe oppover. Halvveis oppe til veggen fant jeg ut at jeg hadde lyst på en ekstra løpetur. Derfor passet det jo glimrende at jeg hadde lagt hjelmen min igjen i bilen, så kunne jeg løpe og hente den. 

Øyvind ser oppover mot Vetletindpillaren

Vel oppe ved veggen så vi til vår skuffelse at to svensker såvidt hadde startet på Alkymisten. Uflaks. Det var ETT annet taulag i hele dalen og de skulle gå samme rute som oss... Vi bestemte oss etterhvert for å gå Velurfugen i stedet som ligger litt lenger til venstre. Så at begge de harde taulengdene som var gradert 6+ hadde flere borebolter. Det burde ringt noen alarmklokker der og da. Borebolter i fjellet betyr som oftest sva deluxe og minimalt med fot- og håndtak. Og det stemte meget bra i dette tilfellet. 

Partysvensker på Alkymisten 6

Første 6+lengden var 50 meter balansering på.... ingenting føltes det som, sikret av noen borebolter og et par små kiler. Skikkelig psykende med slik klatring, men det er jo en fantastisk følelse når det faktisk går. Helt utrolig hvor lite man egentlig trenger til hender og føtter når teknikken sitter.

Nedover første 6+lengde. Flott klatring, men slitsomt for psyken og for føttene!

Den andre harde taulengden bød på mye av det samme. Jeg listet meg ekstremt forsiktig oppover mellom boltene, like lettet hver gang jeg fikk klippet en bolt. Til slutt sto jeg bare et par meter under en bolt som jeg så markerte slutten på svaet. Resten av ruten var lett dieder- og rissklatring. Men akkurat da begynte det å regne skikkelig. Svaet ble våtere og våtere for hvert sekund som gikk og takene som i utgangspunktet virket desperate ville om få øyeblikk bli nærmest ubrukelige. Jeg forsto at jeg måtte ta en sjanse og bare kjøre på for å komme meg forbi svaet. Det fikk briste eller bære - og det brast og jeg var i tyngdekraftens hender.

Forrige mellomforankring var en borebolt, så akkurat det var ikke noen grunn til bekymring. Men siden den befant seg noen meter under meg og siden jeg var på et sva som var langt i fra vertikalt så jeg likevel dystert på min nærmeste fremtid og jeg rakk å tenke "dette kan komme til å gjøre vondt". Føttene tok i svaet først og vippet meg rundt slik at jeg krasjet inn i veggen med ryggen og rompa først. Da jeg stoppet opp var jeg ca 10 meter under der jeg hadde falt fra. Jeg hadde fått en trøkk i korsryggen, men eller hadde sekken tatt en del av støyten og jeg fant fort ut at jeg i verste fall ville få et blåmerke (det fikk jeg ikke). Men hva nå? Det sluttet å regne men svaet var klissvått og det var liten grunn til å tro at det ville gå bedre neste gang. Baile og sette igjen mange kiler? Fristet ikke. Det ble til at vi satte oss til rette i selene og ventet på at svaet skulle tørke. Etter 15-20 minutter gjorde jeg et forsøk og fikk satt en grei kile halvveis mellom de to boltene. Det var nok til at jeg kom meg opp svaet. Øystein fikk gleden av å klatre ikke bare toppen men hele lengden halvvåt. Noe han fikset uforskammet lett, men han tok heldigvis et sympatifall der jeg hadde falt.

Siste taulengde var walk in the park og vi fikk raskt tatt de to rapellene ned til 1. rampe som vi kunne gå ned fra. På dette tidspunktet begynte det å regne for alvor, det oppsto spontanfosser over alt i veggen og det var bare å komme seg ned og inn i teltet så fort som mulig. Kveldens høydepunkt (for meg) var da Øyvind fikk krampe i leggen samtidig som et insekt stakk ham i kinnet.

Det begynte å bli riktig så vått, men når rapellen er god er allting godt og humøret er på topp.

Ikke rart Uskedalssvaene er så rene og fine når de spyles så grundig.

Disse fossene oppsto på et par minutter under en kraftig regnskur....

Dagen etter meldte yr enda mer regn, men det så ut som det kunne bli ok på formiddagen. Vi satte på alarmen kl 7, men da den ringte hadde det allerede begynt å dryppe på teltduken igjen. Vi tok bailen på forskudd, sov et par timer ekstra, spiste frokost og dro hjem.

Som god joika hadde jeg med trekopp til kaffen. Som god urbanclimber hadde Øyvind med seg et colabeger.

Det ble en hard ilddåp i Uskedalen. Men veggene var knallflotte og det er absolutt et sted å dra tilbake til. Mange ganger. Men forhåpentligvis med litt bedre vær.

Gud skurte ikke bare Nissedal...

Det var festival i dalen, eller "festidal" som localsene kalte det. Det så litt stusselig ut syntes vi, men vi er alle forskjellige og festidal-deltakerne hadde sikkert sagt det samme om måten vi tilbrakte vår helg på.